Forts. Flokk, dominans og lederskap

Mitt forhold til begrepene flokk, dominans og lederskap er uten tvil meget påvirket av det "hundevirket" jeg har bedrevet. Blandt annet gjennom Turid Rugaas- og Din Beste Venn sin instruktør utdannelse har jeg en etablert en solid grunnmur av verdier og holdninger knyttet til dette.

Helt siden den spede begynnelsen av mitt aktive hundeliv, for ca. 10 år siden, har jeg hatt en overbevisning om "foreldreskap" kontra lederskap og fokus på det å kontrollere goder samt initiativtaking kontra dominans.

Det å være en god "leder" for hunden mener jeg kan sammenliknes med det å inneha en foreldrerolle, gi "barna" kjærlighet og trygghet samt oppdra dem til selvstendige individer kompetente til å mestre det livet de møter i hverdagen.
Dårlig "lederskap" er i denne sammanheng det å være en dårlig foresatt, og gjennom bruk av vold eller tvang skremme hunden til usikkerhet, stress og/eller passivitet.
I mine øyne fører denne typen oppdragelse kun til passive- eller uselvstendige hunder, ikke til det jeg ser som idealet for oppdragelsen: selvstendige individer som tør å utforske verden og innehar selvtillit.
Det er jo nettopp slike aspekter som kjennetegner en god samarbeidspartner.

Det er godt over 100 år siden vi sluttet å bruke fysisk vold mot barn i skolen. Både grunnet et skifte i verdisyn, men også fordi man oppdaget at barna faktisk lærte dårligere av å være usikre og engstelige. Refleksjon, og gjennom dette god læring, krever at man føler seg trygg og komfortabel i læringssituasjonen.
Det samme gjelder hunder - en avslappet og harmonisk hund, som er trygg på eier og omgivelser, vil være i bedre stand til å "høre etter", lære nye ting, og være en god samarbeidspartner!!

Som tidligere nevnt fokuserer jeg i tillegg til dette overhodet ikke på dominans, men heller på initiativtakning og det å kontrollere tilgangen til godene i hverdagen.
Det er jeg som tar beslutninger vedrørende når det skal spises, koses, lekes, hviles.. ja til og med når hunden skal få lov til å gå på DO!! Selv ikke fanger i norske fengsler har så liten medbestemmelsesrett ;)

Gjennom klikkertreningen tar jeg initiativet til treningen, men hunden får ansvaret gjennom å være den mer aktive part. Flere ganger har jeg blitt møtt med lite gjennomtenkt kritikk der folk påstår at denne type trening undergraver "lederskapet". Her vil jeg faktisk gå så langt som til å påstå det motsatte!! Hunden "bestemmer" nemlig ingen ting i klikker-trening, den TIGGER!
All atferd den fremviser gjøres for å få oss til å klikke/belønne, fordi vi sitter på resursene og godene samt styrer konsekvensene!
For å sette dette meget på spissen pleier jeg, i forhold til meget tvilende og "lederskapsfokuserte" førere, å sitere et av Runar Næss sine utspill vedrørende klikkertrening: "Vi har aller nådigst latt den få lov til å tigge (gjøre sine øvelser) fordi vi har et stort hjerte og er en stor leder ;) Det er i min erfaring ingen treningsmetode som får hunder til å se opp til sin eier som klikker-trening"

Når jeg leser litteratur som tar for seg disse emnene prøver jeg for all del ikke å være forhåndsdømmende. Jeg er åpen for nye synspunkter og synsvinkler, men jeg er faglig kritisk.
Som nevnt i forrige innlegg skal jeg nå ta for meg en bok som har gjort et stort og godt inntrykk, ikke fordi den sammenfaller med min egen overbevisning, men fordi den er grundig gjennomført, skrevet på grunnlag av vitenskapelig metode og ført i pennen av en biolog med spesialemne ulveatferd.
Denne biologen har i tillegg simultan erfaring med ulv og hund i mer enn 36år også skrevet rapporter samt holdt internasjonale symposiumer på emnet hunder, og er kjent for å ha trent en ulv til å bestå kåringsprøve for politihund.
Han sier selv i innledningen: De mange påstander jeg fremsetter i boken er et resultat av grundige overveielser og vurderinger, foretatt på grunnlag av en tverrfaglig viten og erfaring, som kombinerer andres resultater med mine egne.

Hundens og ulvens atferd

Ny innsigt i agressivitet, lederskap og signaler

Av: Freddy Worm Christiansen

I forhold til mine fokusområder (flokk, dominans og lederskap) mener denne boken å avlive endel myter, og forfatter rusler ikke rundt grøten.

Jeg vil ikke ta for meg andre aspekter i boken enn fokusområdene for innlegget.

De fleste av oss benytter begrepet "flokk" om den fellesskapet vi har med vår hund.

Boken definerer flokk som "En gruppe artsfeller, som innehar artskarakteristiske relasjoner til hverandre, som gjør dem til en avgrenset enhet i forhold til andre grupperinger.

Dannelsen av bindingene skyldes en nedarvet tilbøyelighet til å knytte seg til andre. Bindingene medfører at individene holder sammen og er sammen om forskjellige oppgaver."

(Oversatt etter beste evne fra dansk)

Det som kanskje slår fler enn meg er at denne definisjonen kun henviser til artsfeller!

Worm Christiansen mener faktisk vi skal gå så langt som til å droppe hele betegnelsen "flokk" om forholdet hund-menneske og heller bruke betegnelsen flerartsgruppe.

Han bestrider ikke at flere hunder under samme tak lever i en flokktilstand, til tross for at dette samholdet ofte er ganske så forskjellig fra det vi vil se hos en ulveflokk.

I ulveflokken samarbeider individene om jakt, oppdragelseog forsvar av terretoriet, mens man i hundeflokker svært sjeldent ser samarbeid om annet enn flokkforsvarssonen. (dvs sonen umiddelbart rundt flokken)

I flerartsgrupper derimot vil det ikke dannes de karakteristiske bindingene. Bindingene som her dannes vil kunne karakteriseres som "sympati" relasjoner (rundt selskap og omsorg) ikke artsmessig tilknytning.

Hunder som har fått normal dobbeltsosialisering vil kunne inngå i et fellesskap med mennesker, men oppfatter seg selv som arten hund- ikke menneske.

Fellesskapet med mennesker har for hunden kun få likheter med en hundeflokk, for eksempel hundens eget bruk av hilseritualer ovenfor mennesket og et visst omfang av selskap fra hundens side.

De to viktigste grunnene til å droppe betegnelsen "flokk" om vårt forhold til vår(e) hunder er

• For hunden er det mange forskjeller og kun få likheter med en tilværelse i en ordentlig hundeflokk
• Flokkbetegnelsen har desverre medført uhensiktsmessige oppfatninger om at hunden oppfatter samholdet som en flokk, og ønsker å klatre i rangstigen eller ta over makten over hele flokken. (dvs eier og dens menneskefamilie)
  Konsekvensen av en slik oppfatning er en eier som vil være meget på vakt og sørge for å forhindre hundens maktovertakelse.

Christiansen mener rett og slett at dersom man har flere enn en hund vil disse leve sammen i en form for hundeflokk, med en eller annen grad av rangorden. Mennesket vil derimot ikke involveres overhodet i dette systemet. Ikke mennesker, ikke katter, fugler eller marsvin, kun egen art!
Dersom man i husstanden kun har en hund vil det overhodet ikke være snakk om noen rangorden overhodet!

Han begrunner dette videre i det faktum at flere sedvanlige kjennetegn ved fungerende rangorden mangler i vårt forhold med hundene:

• Hvis en hund skal ha en bekreftelse på at den befinner seg høyere i rang enn et annet individ må dette andre individet jevnlig underkaste seg på en tydelig og overbevisende måte. Dette gjør mennesket ikke, og kan reelt sett heller ikke utføre underkastelsesriyualene da vi mangler så basale underkastelseselementer som det å kunne legge på ørene og utføre en lav halelogring.
• Hvis en hund skal være overbevist om å inneha samt kunne beholde en plass midt i en rangorden skal den jevnlig vise en overbevisende dominansatferd ovenfor et lavere individ og overbevisende underkastelsessignaler ovenfor et høyere rangert individ. Det er ikke uvanlig at hunden viser mer "vennlighet" ovenfor visse familiemedlemmer framfor andre, men vennlig- og uvennlig atferd er ikke det samme som underkastelsesatferd og dominansatferd.Uvennlig atferd henger typisk sammen med dårlige erfaringer ovenfor vedkommende.
• En hund lager ikke karakteristiske hunderangkamper ovenfor individene i sin menneskafamilie. En slik rangkamp består karakteristisk av to individer som går truende gange rundt hverandre, etterfulgt av utfall med større eller mindre vildsomhet inntill en av partene gir seg.
• Også ut ifra måten hannhunder i menneskefamilier urinerer på, ved å løfte det ene bakbenet høyt, indikerer at vi ikke inngår i hundenes rangorden. Dersom dette hadde vært tilfellet ville "forsiktige" hannhunder som så seg selv som lavere i rang ikke løfte benet like høyt, eventuelt ha alle fire ben på jorden. Kun høyt rangerte og selvsikkre hannhunder i en flokk vil løfte bakbeinet når de markerer. Vi mennesker ser derimot dette som typisk hannhund atferd, uavhengig av rang, noe det egentlig ikke er.

En familiehund som er ulydig, eventuelt blir oppfattet som en plage, prøver IKKE å klatre på rangstigen eller "ta makten". Ifølge Christiansener finnes det kun to typer ulydighet:

• Hunden reagerer ikke som ønsket da den ikke har forstått hva mennesket ønsker. Den har rett og slett ikke lært det skikkelig
• Hunden reagerer ikke som ønsket fordi den ikke er motivert til å utføre handlingen.

Når det kommer til lederskap i en flerartsgruppe kan en hund i realiteten aldri få en lederposisjon da alle viktige avgjørelser blir tatt av mennesker. Mennesket bestemmer dessuten suverent over hvorvidt den vil følge opp eller overse hundens egne initiativ.
I en ulve- eller hundeflokk er det nemlig lederen som tar initiativ, tar de viktigste avgjørelser og får de øvrige flokkmedlemmer til å følge seg!
Forfatter sammenfatter kapittelet om lederskap med et ønske om å droppe betegnelsene lederskap og leder om forholdet mellom hund og eier da disse betegnelsene vanligvis forbindes med undertrykkelse av den underordnede.

Christiansen konkluderer i ideen om at lederskapsreglene i en ulveflokk også skal gjelde for forholdet mellom hund og mennesket er en stor missforståelse.
Han ønsker UT med de restriktive lederskapsregler og inn med den ANSVARLIGE HUNDEEIER!

Han mener det er relevant med betegnelsene flokk, rangorden/dominans og lederskap ¨når det kommer til ulver eller hunder i flokk, men ikke i forhold til hunder i relasjon til mennesket! i denne sammenheng bor man heller snakke om den ansvarlige hundeeieren:

Et menneske som med innsigt og ansvarlighet tar seg godt av sin hund, både fysisk og mentalt i forhold til hundens omgivelser. Den ansvarlige hundeeier lærer hunden restriksjonersom er nødvendige eller hensiktsmessige for en god og sikker tilværelse sammen med andre dyr og mennesker. den laver ikke restriksjoner for restriksjonene sin del!

Jeg vil anbefale alle å lese denne boken, den tar opp en hel del myter omkring dominans og lederskap, men også agressjon og dempende signaler. Om ikke annet så får man frisket opp litt og lagt seg på minne gode argumenter til en senere diskusjon ;)
Dette er perfekt sengelektyre, Velbekomme!