I dag skal jeg OG Maximus på jobb i hundebutikken Din Beste Venn!
Tina skal ha noen timer fri og vi skal steppe inn som ansvarsfulle butikk medarbeidere!
Maximus glær seg kanskje som mest, det bugner over av godterier i butikken og han ser vel sitt snitt til å lure unna et griseøre eller to.
Når det kommer til jobbfordelingen har vi blitt enige om følgende:
Jeg skal ta meg av kundebehandling
Maximus skal være pen å se på der han ligger stille og rolig i biabedden sin :)
Kan hende jeg er litt overoptimistisk, han har ALDRI klart å ligge stille i 4 timer tidligere (på dagtid)... så hvorfor skal han kunne klare dette nå??
Hahaha.... dette blir spennende!!
mandag 30. mars 2009
søndag 29. mars 2009
Søndagstrening 29.03
Møtte idag Ellen og Anneli til trening.
Syntes treningsøkten var fin, sett bort ifra at vi befant oss nede i et kaldt og trist parkeringshus mens sola varmet utenfor. Nei nå er jeg rett og slett drit lei all snøen og ser enormt fram til å kunne trene på barmark utendørs. At Anneli hadde med hjemmelagde boller og kaffe fungerte som et GODT plaster på såret!
Skal jeg evaluere egen økt er det kun en ting å si: !Great dog, shame about the handler!
Vi har jobbet endel med å fullføre STÅ øvelsen i det siste, hunden gjør et godt stykke arbeide den, det er derimot verre med fører.
For det første: hvor lenge skal jeg egentlig holde på med omvendt lokking, og hvor mange idiotiske forstyrrelser trenger jeg egentligå innføre?
I konkurranse sammenheng skal hunden gis signal om "stå" under FVF, jeg skal gå omlag 15 meter for så å returnere og få hunden til å sitte på signal- VIPS så er øvelsen ferdig.
Hvor vanskelig kan dette være og hvor vanskelig skal jeg egentlig gjøre det??
Første økten med stå, og omvendt lokking mens hunden skulle holde posisjon, gikk forsåvidt fint den. Men, (ja for det er et stort MEN her) når jeg i andre økt prøver meg uten omvendt lokking byr dette på problemer.
Tydeligvis har jeg hjoplet hunden med den omvendte lokkingen altfor lenge og ikke klart å komme meg videre. Når jeg i tillegg klarer å bryte hunden flere ganger enn han blir belønnet fører dette selvsagt til usikkerhet, han prøver seg på sitt og til syvende og sist kommer det frustrasjons bjeff.
Jeg skulle regelrett fått ris på blanke messingen!!
Heldigvis fikk vi ordnet opp i dette etter en pause og noen økter med andre øvelser, men heretter skal jeg IKKE bruke mer omvendt lokking. IKKE se meg blind på det å innføre forstyrrelser men heller gi hunder FLUST av uttelling for noe så greit som det å bli stående uten hverken mikk- eller makk fra min side :)
At man noen ganger skal gjøre det så vanskelig for seg selv er ikke til å begripe!
Neste Søndag skal jeg filme den hele øvelsen "stå under marsj", tipper jeg vil ha den på plass innen dette dersom jeg er en god trener og klarer å gjøre det nettopp så enkelt og greit som det i utgangspunktet er.
Legger ut en liten filmsnutt jeg ikke er spes stolt av, men alle har vi våre feil og mangler å jobbe med. Det var dumt jeg klarte å slette filmingen av økten der "alt gikk galt", det er sikkert fler enn meg som hadde lært en ting eller to ved å se på denne. (mener da vedrørende hva man IKKE skal gjøre)
Det er noen voldsomme hopp i denne snutten, men heldigvis er de vanligvis ikke så ekstreme når momentet settes inn i et godt travende FVF. Han stopper da kontant, men uten "kengeruhopp" i forkant.
Syntes treningsøkten var fin, sett bort ifra at vi befant oss nede i et kaldt og trist parkeringshus mens sola varmet utenfor. Nei nå er jeg rett og slett drit lei all snøen og ser enormt fram til å kunne trene på barmark utendørs. At Anneli hadde med hjemmelagde boller og kaffe fungerte som et GODT plaster på såret!
Skal jeg evaluere egen økt er det kun en ting å si: !Great dog, shame about the handler!
Vi har jobbet endel med å fullføre STÅ øvelsen i det siste, hunden gjør et godt stykke arbeide den, det er derimot verre med fører.
For det første: hvor lenge skal jeg egentlig holde på med omvendt lokking, og hvor mange idiotiske forstyrrelser trenger jeg egentligå innføre?
I konkurranse sammenheng skal hunden gis signal om "stå" under FVF, jeg skal gå omlag 15 meter for så å returnere og få hunden til å sitte på signal- VIPS så er øvelsen ferdig.
Hvor vanskelig kan dette være og hvor vanskelig skal jeg egentlig gjøre det??
Første økten med stå, og omvendt lokking mens hunden skulle holde posisjon, gikk forsåvidt fint den. Men, (ja for det er et stort MEN her) når jeg i andre økt prøver meg uten omvendt lokking byr dette på problemer.
Tydeligvis har jeg hjoplet hunden med den omvendte lokkingen altfor lenge og ikke klart å komme meg videre. Når jeg i tillegg klarer å bryte hunden flere ganger enn han blir belønnet fører dette selvsagt til usikkerhet, han prøver seg på sitt og til syvende og sist kommer det frustrasjons bjeff.
Jeg skulle regelrett fått ris på blanke messingen!!
Heldigvis fikk vi ordnet opp i dette etter en pause og noen økter med andre øvelser, men heretter skal jeg IKKE bruke mer omvendt lokking. IKKE se meg blind på det å innføre forstyrrelser men heller gi hunder FLUST av uttelling for noe så greit som det å bli stående uten hverken mikk- eller makk fra min side :)
At man noen ganger skal gjøre det så vanskelig for seg selv er ikke til å begripe!
Neste Søndag skal jeg filme den hele øvelsen "stå under marsj", tipper jeg vil ha den på plass innen dette dersom jeg er en god trener og klarer å gjøre det nettopp så enkelt og greit som det i utgangspunktet er.
Legger ut en liten filmsnutt jeg ikke er spes stolt av, men alle har vi våre feil og mangler å jobbe med. Det var dumt jeg klarte å slette filmingen av økten der "alt gikk galt", det er sikkert fler enn meg som hadde lært en ting eller to ved å se på denne. (mener da vedrørende hva man IKKE skal gjøre)
Det er noen voldsomme hopp i denne snutten, men heldigvis er de vanligvis ikke så ekstreme når momentet settes inn i et godt travende FVF. Han stopper da kontant, men uten "kengeruhopp" i forkant.
Andre økt ble brukt til trening på det å gjøre innkomster "på planet" (treningsplassen), for deretter å sette dette sammen til innkomst + det å sitte rolig i utgangsstilling.
Dette var ikke lett for Maximus, Marte til Anneli ble en ny og stor forstyrrelse, men etter et par forsøk syntes jeg selv gjennomføringen gikk over all forventning. Vi entret "ringen" med god kontakt og hunden satt stille og rolig med fokus i 15 sek.
Det er for min egen del er det en betydelig vanskelighetsgrad at noen andre (dvs "dommer") skal fortelle meg hvor jeg skal stelle meg opp etc. At hunden klarer å følge med når jeg såvidt klarer det selv er bare å ta av seg hatten for!!
Treningen ble for vår del avslutten med det å trene FVF med avstandsbelønning. Jeg har tenkt å ha belønning liggende på utsiden av ringen (ved sekken) under start og må derfor trene på at Maximus klarer å slippe belønningen- som han VET ligger der- mentalt før han får denne. Han klarer nå å gå en god strekke før belønningen, men dette er noe vi så absolutt må trene mer på. Det er selvsagt vanskeligere jo nærmere vi kommer, noe som innebærer at vi må huske å variere både avstand og plassering i forhold til "ringen"!
Målet kommende uke er at han skal kunne passere/gå rundt belønningen uten å falle ut av øvelsen samt gå en god strekke FVF med vendinger for belønning.
PS: Jeg MÅ friske opp venstrevendingene!
Ergo: Kommende uke sine fokusområder:
- Fullføre stå under marsj øvelsen, uten så mye mikkmakeri
- Ro i utgangsstilling, 30-40 sek
- Vendinger- både høyre og venstre.
- FVF med avstandsbelønninger
- ta tak i dekk under baklengs marsj
tirsdag 24. mars 2009
Overse
Det er ikke lett å overse forsøk på å få igang litt action (mens mamma er så kjedelig og leser) når han er SÅÅÅÅ SØT!! ;)
PS: han pleier jo selvfølgelig ikke å gå med strikk. Fant derimot denne i sofaen og tenkte jeg måtte finne et lurt sted å legge den. Stedet ble på bikkja, intill videre ;)
PS: han pleier jo selvfølgelig ikke å gå med strikk. Fant derimot denne i sofaen og tenkte jeg måtte finne et lurt sted å legge den. Stedet ble på bikkja, intill videre ;)
Hmmm... hva skal man finne på??
Hva sies til å bytte en sokk med litt godis kanskje?? Litt Lek??
Denne da? Denne MÅ da generere litt oppmerksomhet?
Denne da? Denne MÅ da generere litt oppmerksomhet?Kort takk
Jeg sitter oppslukt i siste innspurt av mappeoppgaver, de skal leveres på fredag kl 1200, og burde derfor lagt ned forbud mot "hundeblogging" fram til dette.
Jeg klarer derimot ikke å styre meg fra å sende en takk til Thomas Stokke for et JÆKLA BRA kurs i går kveld!!
Det er DETTE jeg kaller et konkurransekurs!!
Vi fikk flere utfordringer:
Jeg klarer derimot ikke å styre meg fra å sende en takk til Thomas Stokke for et JÆKLA BRA kurs i går kveld!!
Det er DETTE jeg kaller et konkurransekurs!!
Vi fikk flere utfordringer:
- gjøre en innkomst i en "konkurransesetting", stille oss opp i utgangsposisjon og strekke denne så langt det lot seg gjøre (målet var 30 sek)
Det var faktisk flere av hundene som ikke ville sette rompa i bakken overhodet da kursplassen var både blaut og gjørmete etter all snøsmelting.
For Maxi var dette ikke noe problem, han smeller gladlig rumpa ned i bakken, men for oss er det passiviteten- det å sitte rolig i utgangsposisjon over tid- det må trenes mer på! - Gjøre innkomst, sitte i utgangsstilling i 10 sek, for deretter å gi signal "dekk" og gå ifra.
Igjen var det for enkelte en utfordring å få hunden til å legge seg på det bløte og gjørmete underlaget. Maxi klasket derimot ned og ble liggende til fri- signal ble gitt. Han klarer å bli sittende rolig i utgangsstilling i 10 sek, men noe særlig mer enn dette syntes han er vanskelig. - Dekk med forstyrrelser. Her går vi sammen parvis, der det er medhjelpers oppgave å "lure" hunden ut av dekk. Dette har vi jobbet endel med og Maxi lar seg vanskelig lure. Her må vi rett og slett finne på noe vanskeligere!
Etter å ha trent disse momentene fikk vi kjøre en konkurransemessig inngang, med neddekk EN etter EN. Igjen ser jeg at våre vanskeligheter hverken ligger i innkomsten, neddekken eller det å bli liggende selv med andre hunder i nærheten. Vår utfordring ligger i det Å VENTE i utgangsposisjon. Passivitet er pyton ;) Her må det jobbes MYE MYE MYE mer!
Mål til neste Onsdag (fellestrening): kunne sitte i 30 sec!! Ellen skal få ta tiden!
Vi kjørte i tillegg til dette noen økter på tannvisning, noe vi burde trent mye mer på da Maxi helst skal hoppe opp og susse dommeren midt på truten.
Alt i alt var det en SUUPER kveld, det er som pokker at jeg har gått glipp av så mange (lus etc.) og ikke får vært med på de siste kveldene grunnet oppstart av eget kurs. Jeg gremmes og misunner de andre kursdeltakerene!
mandag 23. mars 2009
Trening 22.03
Legger ut en liten film fra treningen igår. Hadde egentlig tenkt til å få filmet så mye som mulig av "stå-treningen", men SELVFØLGELIG gikk kompakt kameraet tomt for strøm.
Jeg blir gang på gang meget positivt overrasket over er Maxi's evne til konsentrasjon til tross for store og spennende forstyrrelser.
Vi trente i en skolegård der flere barn spilte slå-ball, og rett som det var trillet/spratt ballen forbi oss med et helt kobbel av små mennesker bak. At han velger vår trening i denne situasjonen er til å gråte gledestårer av :)
Fri ved foten begynner virkelig å ta form, tør faktisk gå så langt som til å skryte av at denne etterhvert kommer til å bli riktig fin!
Maxi kan nå gå opptil 40 skritt mens han fremdeles bibeholder intensitet og forventning, i rett frem strekke. Jeg har valgt å innføre det å strekke strikken før belønning på denne måten, da det kun blir èn vanskelighetsgrad å forholde seg til. Dersom jeg skulle innført vendinger etc simultant ville det blitt nok en ting å konsentrere seg om for hunden, og nok en "vanskelighet" introdusert. Det er derimot ikke lenge til vi har nådd mnd's mål om å gå tur-retur over treningsplassen, og da er det ikke annet å gjøre enn å begynne å slenge inn noen vendinger, holdter og temposkifter. GLÆR MÆ!!
I "hoppståen" må vi jobbe mer med det å holde posisjon.
Det er litt rart med den, men under marsj har han ikke den samme fine "hopp atferden" som han har på avstand eller i bevegelse inn mot meg. Han stempler, men uten selve hoppet først. Syntes dette derimot er helt greit og har bestemt meg for å kjøpe dette. MÅ jo begynne å tenke helhet et eller annet sted, og vi har mer enn nok av andre momenter å ta tak i ;)
Jeg blir gang på gang meget positivt overrasket over er Maxi's evne til konsentrasjon til tross for store og spennende forstyrrelser.
Vi trente i en skolegård der flere barn spilte slå-ball, og rett som det var trillet/spratt ballen forbi oss med et helt kobbel av små mennesker bak. At han velger vår trening i denne situasjonen er til å gråte gledestårer av :)
Fri ved foten begynner virkelig å ta form, tør faktisk gå så langt som til å skryte av at denne etterhvert kommer til å bli riktig fin!
Maxi kan nå gå opptil 40 skritt mens han fremdeles bibeholder intensitet og forventning, i rett frem strekke. Jeg har valgt å innføre det å strekke strikken før belønning på denne måten, da det kun blir èn vanskelighetsgrad å forholde seg til. Dersom jeg skulle innført vendinger etc simultant ville det blitt nok en ting å konsentrere seg om for hunden, og nok en "vanskelighet" introdusert. Det er derimot ikke lenge til vi har nådd mnd's mål om å gå tur-retur over treningsplassen, og da er det ikke annet å gjøre enn å begynne å slenge inn noen vendinger, holdter og temposkifter. GLÆR MÆ!!
I "hoppståen" må vi jobbe mer med det å holde posisjon.
Det er litt rart med den, men under marsj har han ikke den samme fine "hopp atferden" som han har på avstand eller i bevegelse inn mot meg. Han stempler, men uten selve hoppet først. Syntes dette derimot er helt greit og har bestemt meg for å kjøpe dette. MÅ jo begynne å tenke helhet et eller annet sted, og vi har mer enn nok av andre momenter å ta tak i ;)
fredag 20. mars 2009
Oppsummering øvelser klasse I
Etter treningen Ondag og idag har jeg gjort meg endel tanker vedrørende hva som er bra, hva som ikke er fult så bra og hva som virkelig må tas tak i med ny giv.
- Fellesdekk: Syntes Maximus ligger rimelig støtt, men må trene på å strekke tiden.
Innføre forstyrrelser systematisk, uten omvendt lokking. Først når han kan ligge med flere større forstyrrelser skal andre hunder introduseres. - Tannvisning: Så og si blank.
Denne øvelsen må virkelig taes tak i. Først med omvendt lokking, av "dommer". Deretter uten, men mange belønninger for å sitte stille til tross for det å bli tatt på av dommer etc. Helt til slutt skal selve tannvisningen innføres. (kan innføres tidligere men da utenfor utgangsstillingen, men frittstående hund) - Lineføring: Vendinger, temposkifter og holdter er stort sett på plass. Litt småpirk må til, men hovedfokus MÅ stå på å strekke øke lengden/varigheten før belønning.
- Dekk under marsj: har en fin klaskedekk under baklengsmarsj. Ser ikke for meg at dette skal bli en større utfordring.
- Innkalling: Finner posisjonen/utgansstilling fint men farten inn kunne vært bedre. Her må det fokuseres på eksplosive starter.
- Stå under marsj: Syntes Maxi regagerer fint og spontant på fertallet av "stå-signalene", med god stempling. Må deretter ta tak i det å fryse etter "nedslaget". Han skal tåle at jeg dytter på han, drar opp/hiver leke, går ut på sidene og bak hunden.
- Apport: Her har vi en utfordring framfor oss. Maxi syntes rett og slett apportbukken er guffen og demper seg når den kommer fram. Han er ikke noe glad i det å "kampe/legge vekt" i apportbukken da han ikke holder hardt nok fast og den ofte glir i munnen/slår i tenna når vi skal gjøre dette. Han griper, men sent. Holder, men ser unektelig mer dempet ut enn glad og ivrig over synet av apportbukken. Dette er nok ikke metoden for oss.
Til tross for flere økter med belønning kun for det å gripe syntes ikke interessen å ha blitt større. Her må vi rett og slett gripe øvelsen ann på en ny og mer løsgjørende måte. Må nok prøve oss litt fram, men stikkord skal være løsgjørende lek! - Hopp over hinder. Helt blanke.
Ved siden av dette må det kjedes, kjedes og atter kjedes. Vi har lagt oss til en litt lei belønningsfrekvens: skyhøy, noe som fører til at han lett "mister troa" til tross for svært små kjeder. Dette er noe vi rett og slett må jobbe oss gjennom.
Fokus må ligge å innføre pitte-små kjeder, gradvis øke disse og selvfølgelig belønne med uendelig gode belønninger i enden!
Klasse I
Da har jeg gått fra å krype til å hoppe i det, avtale er herved gjort med Ellen og Grete om å prikke ut et lydighetsstevne i Juli og forhåpentligvis bli ferdig med klasse I.
Vi er blitt enige om å dra til Sverige, ta det hele som en hyggelig jentetur og være hverandres supporter team!
Plutselig føles Juli rett så nært i tid, og skal dette gå bra må det iherdig trening til!
Ikke nok med at ikke alle momentene er på plass ende, momentene må kjedes til øvelser og øvelsene til et programm. Det må trenes på forstyrrelser og selvsagt må det iherdig konkurransetrenening til.
For egen del er det greit å ha en oversikt over alle øvelser vi skal gjennom, med konsentrasjon, iver og bibeholdt forventning, før belønning på utsiden av ringen!
Vi er blitt enige om å dra til Sverige, ta det hele som en hyggelig jentetur og være hverandres supporter team!
Plutselig føles Juli rett så nært i tid, og skal dette gå bra må det iherdig trening til!
Ikke nok med at ikke alle momentene er på plass ende, momentene må kjedes til øvelser og øvelsene til et programm. Det må trenes på forstyrrelser og selvsagt må det iherdig konkurransetrenening til.
For egen del er det greit å ha en oversikt over alle øvelser vi skal gjennom, med konsentrasjon, iver og bibeholdt forventning, før belønning på utsiden av ringen!
- Platsligging 2 min. Førere synlige ca 20 meter unna.
- Tannvisning
- Lineføring - holdter, alle retningsendringer og temposkifter
- Dekk under marsj (skal ikke inn bak hunden, men gå rett inntill)
- Innkalling fra ca 15 meter
- Stå under marsj (skal ikke inn bak hunden, men rett inntill)
- Apport. I utgangsstilling. Presentere apporten, på signal fra dommer signal "apport og "takk/slipp"
- Hopp over hinder. (kun tilbakehopp)
- HELHETSINTRYKK
Dersom jeg ikke starter først er det altså 6 øvelser som på dagen skal kjedes, målet må være å kunne kjede 8-9 uten at dette fører til at hunden "mister troen".
Huffameg, ja her har vi VIRKELIG et arbeid framfor oss. Neimen om det nytter å ligge på latsiden ;)
onsdag 18. mars 2009
Interesse for bruksgruppe??
Nå er våren endelig kommet og drømmen om å kunne benytte skog og mark til trening av hund gjør seg igjen gjeldende. Det er derimot litt vanskelig å ta tak i feks runderingen på egenhånd.
Forrige sesong pratet jeg flere ganger med med et knippe mennesker om å starte en brukstrenings gruppe, uten at dette egentlig ble noe av. Regner derimot med at det er flere enn meg som kunne tenke seg brukstrening med likesinnede klikkertrenere på fast basis.
Nettopp på grunn av dette tar jeg herved initiativ til å starte en bruksgruppe her i Oslo og Akershus traktene. Vet det er en gjeng i Gjøvik området som virkelig har fått til en hyggelig og produktiv treningsgruppe, så hvorfor skal ikke vi få til noe liknende!!
Personlig ser jeg for meg at en av helgedagene blir benyttet, og at de som har mulighet dukker opp til noen timers trening der vi hjelper hverandre med å nå de mål vi måtte inneha. Brukstrening tar mye tid og man må derfor regne med å sette av både morgen og formiddag!
Det er flust av områder å benytte i traktene, hvor vi trener kan varieres slik at det ikke alltid faller på at de samme må kjøre langt for å kunne delta.
Er det interesse for noe slikt?? Vet det allerede finnes flere treningsgrupper som trener lydighet rundt om i traktene, hva med å slå oss sammen og virkelig også ta tak i bruksøvelsene denne sesongen??
Snøen er på vei bort dere, her er det ingen tid å miste ;)
Dagens treningsplan
Skal møte Ellen og Frikk til trening idag, og dette er dagens plan:
- Starte med verdi for frivillig utgangsposisjon. Svært kort økt.
- Kort økt verdiladning av rutine for å avslutte øvelser. (helt om)
- Hoppstå under framlengs marsj. Fokus på spontan reaksjon på mitt signal.
Først i "sidelengs marsj" for deretter å putte den inn i framlengs marsj. - Kjede kort strekke FVF - avslutte øvelse- stille oss opp for ny øvelse - hoppstå under marsj. (skal se om jeg får filmet denne)
- Lengre strekker FVF. Fokus på utholdenhet.
Økten skal kun bestå av forlengs marsj (ingen holter, vendinger eller temopskifter)
Jeg vil "kjøpe" mindre posisjons "feil" og kontaktbrister fra hundens side. Gå noen steg etter at han har funnet posisjon igjen før belønning.
Mål for denne mnd er å kunne krysse treningsplassen fram og tilbake, med god intensitet i FVF, før belønning. - Avslutte med fartsfylte innkallinger. Fokus på å finne posisjon (utgangsstilling) fra avstand. Han skal holdes av Ellen og på signal få løpe inn inn og finne posisjon. Kjempeuttelling for innsitt, bryte hopp og sprett på meg.
Ellers må vi videre denne mnd ikke glemme å trene videre på: holdter, vendinger, apport, targeting bilmatte, hopp over hinder og dekk under marsj.
Planen er å starte ila sommeren. Fram til utgangen av april skal det jobbes mye med å få momentene på plass. Deretter skal hovedfokus stå på helhet.
torsdag 12. mars 2009
Siste innlegg om kastrering.... noensinne ;)
Reaksjonene på min avgjørelse vdre. kastrering har ikke latt vente på seg.
Jeg hadde vel ikke ventet annet, men må jo ærlig innrømme man ikke er mindre menneskelig enn at man blir litt lei seg.
Ideelt sett skulle man jo helst hatt et hyggelig forhold til alle, jeg er ikke av den kranglevordne sorten, men selvsagt vet jeg dette svært sjeldent lar seg gjøre.
Isåfall måtte man vel gitt totalt avkall på seg selv, sine egne meninger og standpunkt, og blitt en øgle om skiftet mening etter hvilket miljø man ferdes i. Dette er jo ikke akkurat meg.
Det er lagt et innlegg ut på en hjemmeside som tar stor avstand fra det jeg har gjørt, henviser til loven, insinuerer at jeg har begått et lovbrudd, og syntes jeg har utført et grovt overtramp mot dyret. Det er ikke nevnt navn, men joda- selvfølgelig kjenner man seg uthengt.
Det står en hilsen i gjesteboka der et menneske priser seg lykkelig over at eierene av hjemesidene har fått SÅ mange støtteerklæringer over både mail og telefon. For dette jeg har gjort er jo HELT BAK MÅL!! Jeg er helt klart både dum og imbissil!
Hundemiljøet kan rett og slett være pyton til tider, jeg er sjeleglad jeg har funnet min egne lille "klikk" av dyktige og kunnskapsrike mennesker jeg trives uendelig godt med. Som jeg kan diskutere åpent med uten at dette blir forvekslet med kritikk!
Jeg vet det er andre i klikkermiljøet som har vært inne i langt større "stormer" enn meg og har FULL forståel for at dette må ha vært forferdelig vanskelig. Det skal en sterk karakter til for ikke å bli vindskeiv når stormen står på som verst. Jeg ta av meg hatten for disse!!
Slike skriblerier har strengt tatt heldigvis ikke fått meg til å tvile på valget, jeg har stått fast hele veien. Om det er mulig ble jeg igår enda sikrere i min sak da Anneli og Emil kom på besøk. Marthe er ferdig med løpetid for to uker siden men lukter gjør hun nok sikkert til en vissgrad ende. Bare denne lukten av Marte i klærne fikk det til å gå helt runt for vår lille wowwe!
Han reagerte på akkurat samme måte som han tidligere gjorde når jeg hadde "løpetid": Ned med rullgardinen og tunellsyn. Han ga seg ikke på død og liv, SKULLE opp og jokke på dem begge og bet seg fast i ren frustrasjon. Enden på visa var at han etter EX-antall forsøk på å roe seg ned måtte ligge i buret.
Det var egentlig ganske deilig at Anneli fikk se akkurat hvor ille det har vært. Annli har vært en av mine gode diskusjonspartnere, men ble uansett ganske sjokker når hun så akkurat hvor ille det har vært.
Vel, jeg fikk uansett nok en gang understreket at jeg har gjort det riktige valget, hunden er sliten ENDA etter et 2timer besøk igår!
NÅ ER JEG DERIMOT HELT FERDIG MED DETTE OG VIL IKKE SKRIVE EN ENESTE LINJE TIL OM KASTRERING!!
Dette har vært en god erfaring å ta med seg videre i livet, det er nok ikke siste gang jeg vil møte på mennesker som er uenige med meg selv, og klarer å gjøre dette til en ubehagelig konflikt.
Jeg har herved ristet det av meg!
Jeg hadde vel ikke ventet annet, men må jo ærlig innrømme man ikke er mindre menneskelig enn at man blir litt lei seg.
Ideelt sett skulle man jo helst hatt et hyggelig forhold til alle, jeg er ikke av den kranglevordne sorten, men selvsagt vet jeg dette svært sjeldent lar seg gjøre.
Isåfall måtte man vel gitt totalt avkall på seg selv, sine egne meninger og standpunkt, og blitt en øgle om skiftet mening etter hvilket miljø man ferdes i. Dette er jo ikke akkurat meg.
Det er lagt et innlegg ut på en hjemmeside som tar stor avstand fra det jeg har gjørt, henviser til loven, insinuerer at jeg har begått et lovbrudd, og syntes jeg har utført et grovt overtramp mot dyret. Det er ikke nevnt navn, men joda- selvfølgelig kjenner man seg uthengt.
Det står en hilsen i gjesteboka der et menneske priser seg lykkelig over at eierene av hjemesidene har fått SÅ mange støtteerklæringer over både mail og telefon. For dette jeg har gjort er jo HELT BAK MÅL!! Jeg er helt klart både dum og imbissil!
Hundemiljøet kan rett og slett være pyton til tider, jeg er sjeleglad jeg har funnet min egne lille "klikk" av dyktige og kunnskapsrike mennesker jeg trives uendelig godt med. Som jeg kan diskutere åpent med uten at dette blir forvekslet med kritikk!
Jeg vet det er andre i klikkermiljøet som har vært inne i langt større "stormer" enn meg og har FULL forståel for at dette må ha vært forferdelig vanskelig. Det skal en sterk karakter til for ikke å bli vindskeiv når stormen står på som verst. Jeg ta av meg hatten for disse!!
Slike skriblerier har strengt tatt heldigvis ikke fått meg til å tvile på valget, jeg har stått fast hele veien. Om det er mulig ble jeg igår enda sikrere i min sak da Anneli og Emil kom på besøk. Marthe er ferdig med løpetid for to uker siden men lukter gjør hun nok sikkert til en vissgrad ende. Bare denne lukten av Marte i klærne fikk det til å gå helt runt for vår lille wowwe!
Han reagerte på akkurat samme måte som han tidligere gjorde når jeg hadde "løpetid": Ned med rullgardinen og tunellsyn. Han ga seg ikke på død og liv, SKULLE opp og jokke på dem begge og bet seg fast i ren frustrasjon. Enden på visa var at han etter EX-antall forsøk på å roe seg ned måtte ligge i buret.
Det var egentlig ganske deilig at Anneli fikk se akkurat hvor ille det har vært. Annli har vært en av mine gode diskusjonspartnere, men ble uansett ganske sjokker når hun så akkurat hvor ille det har vært.
Vel, jeg fikk uansett nok en gang understreket at jeg har gjort det riktige valget, hunden er sliten ENDA etter et 2timer besøk igår!
NÅ ER JEG DERIMOT HELT FERDIG MED DETTE OG VIL IKKE SKRIVE EN ENESTE LINJE TIL OM KASTRERING!!
Dette har vært en god erfaring å ta med seg videre i livet, det er nok ikke siste gang jeg vil møte på mennesker som er uenige med meg selv, og klarer å gjøre dette til en ubehagelig konflikt.
Jeg har herved ristet det av meg!
onsdag 11. mars 2009
Andre hunder
Kastreringen til Maximus har gjort underverker i forhold til atferd innendørs, riing på meg under min "løpetid" er borte og stressnivået generelt er av en helt annen verden. Det at vi ser slike resultater allerede nå kommer mest sansynlig av den kjemiske kastreringen han fikk for omlag halvannen mvd siden, ved kirurgisk kastrering har jeg blitt fortalt av veterinær at testosteronet ikke vil nå et bunnnivå før etter ca 1mnd. Først da vil man kunne merke forskjeller i forhold til seksuelt motivert atferd.
Til tross for kastrering tror jeg derimot ikke vårt forhold til andre hunder vil løse seg uten målrettet trening. Slik som kastreringens motstandere påpeker vil mye av den atferd hunden tidligere har vist ha satt seg som lært atferd, noe som gjør at kastrering på ingen måte vil kunne sees som en vidunderkur. Trening må så absolutt til, men jeg tror så absolutt det skal bli lettere å nå nå fram med treningen.
Maximus sin omgang med andre hunder har den senere tid har stort sett handlet om det å ri. Han har en umåtelig stor forventning til hunder vi møter og girer seg voldsomt opp.
Slik jeg tolker Maximus er det ikke et vondt ben i denne guttekroppen, kun en skyhøy forventning til andre hunder og det faktum at disse nå forbindes med noe så pirrende som seksuell atferd. Han hiver seg i båndet, piper og fruster for å komme fortest mulig bort, andre hunder betyr herjing og riing!
Bikkja er blitt STOR, veier i overkant av 40kg, noe som gjør det svært vanskelig for meg å håndtere denne atferden. Hunden drar meg avgårde i sin ekstase og iver.
Nå må vi rett og slett sette igang å trene målrettet mot mer ro også i situasjoner med andre hunder! Slik kan vi ikke ha det!
Svært kort fortalt er planen følgende:
Til tross for kastrering tror jeg derimot ikke vårt forhold til andre hunder vil løse seg uten målrettet trening. Slik som kastreringens motstandere påpeker vil mye av den atferd hunden tidligere har vist ha satt seg som lært atferd, noe som gjør at kastrering på ingen måte vil kunne sees som en vidunderkur. Trening må så absolutt til, men jeg tror så absolutt det skal bli lettere å nå nå fram med treningen.
Maximus sin omgang med andre hunder har den senere tid har stort sett handlet om det å ri. Han har en umåtelig stor forventning til hunder vi møter og girer seg voldsomt opp.
Slik jeg tolker Maximus er det ikke et vondt ben i denne guttekroppen, kun en skyhøy forventning til andre hunder og det faktum at disse nå forbindes med noe så pirrende som seksuell atferd. Han hiver seg i båndet, piper og fruster for å komme fortest mulig bort, andre hunder betyr herjing og riing!
Bikkja er blitt STOR, veier i overkant av 40kg, noe som gjør det svært vanskelig for meg å håndtere denne atferden. Hunden drar meg avgårde i sin ekstase og iver.
Nå må vi rett og slett sette igang å trene målrettet mot mer ro også i situasjoner med andre hunder! Slik kan vi ikke ha det!
Svært kort fortalt er planen følgende:
- MANGE turer med andre hunder i bånd! Maximus skal lære at det GÅR ann å gjøre andre ting, som å snuse i bakken og kose seg på rolig tur, selv om det er andre hunder tilstede.
- Oppsøke steder det er andre hunder i mer kontrollerte former, som på treninger og kurskvelder. Trene ro, kontakt og konsentrasjon.
- Trene videre på øvelsen "gå bak", slik at vi senere kan benytte denne ved passeringstrening.
- Passeringstrening.
- Lek og sosial omgang. Maximus SKAL for all del få sosial omgang, men skal ikke få løsning på å mase/pipe/hyle og dra seg til dette. Han skal først få leke når han har sanset seg sånn nogenlunde og sluppet hysteriet rundt den andre hunden mentalt. Det skal kun lekes med trygge hunder som klarer å "si ifra" når leken blir for voldsom.
Idag har vi hatt vår første "ordentlige treningstur" i bånd med annen hund, og det ser ut til å bli MANGE FLER før vi kommer oss imål! ;)
Takk til Marianne og Mocca som holdt ut med vårt mas i godt over en time! ;)
Kom gjerne med synspunkter. Jeg er selvsagt åpen for diskusjon! :)
tirsdag 10. mars 2009
Kvikk og rask
8 dager er gått siden kastreringen, vi har idag vært og fjernet sting samt fått klarsignal for å tre inn i vår"vanlige hverdag" igjen.
Det har uten tvil vært DØRGANDE kjedelig med kun små turer i bånd den siste uken, Maxi kom seg utrolig fort og hadde det vært opp til HAN kunne han VELDIG GJERNE deltatt i Femundsløpet allerede etter andre dag!
Etter "klarsignal" fra veterinær dro vi derfor rett opp i Østmarka og gikk en deilig tur i skogen. Han fikk muligheten til å rase fra seg og ligger nå på mammas fang, blid og fornøyd!
Det er nok ikke bare hunden som ser frem til å komme tilbake i den gamle "tralten" igjen, selv gleder jeg meg ENORMT til felles trening torsdag eller fredag!
Har derimot selvfølgelig klart å skvise inn en liten økt i dag også. Skal få filmet hoppståen en av de nærmeste dagene, denne begynner virkelig å ta fin form!
Det har uten tvil vært DØRGANDE kjedelig med kun små turer i bånd den siste uken, Maxi kom seg utrolig fort og hadde det vært opp til HAN kunne han VELDIG GJERNE deltatt i Femundsløpet allerede etter andre dag!
Etter "klarsignal" fra veterinær dro vi derfor rett opp i Østmarka og gikk en deilig tur i skogen. Han fikk muligheten til å rase fra seg og ligger nå på mammas fang, blid og fornøyd!
Det er nok ikke bare hunden som ser frem til å komme tilbake i den gamle "tralten" igjen, selv gleder jeg meg ENORMT til felles trening torsdag eller fredag!
Har derimot selvfølgelig klart å skvise inn en liten økt i dag også. Skal få filmet hoppståen en av de nærmeste dagene, denne begynner virkelig å ta fin form!
mandag 2. mars 2009
Betent diskusjon og vanskelig valg
For en stund siden befant jeg meg midt oppi en betent diskusjon. Det skal selvfølgelig understrekes at jeg har startet den HELT selv, uten tanke på hvor "stor" denne kunne bli.
Jeg regner med at dette innlegget ikke akkurat gjør meg mer populær i enkelte kretser, men for min egen del handler dette om integritet!
Hvordan skal man kunne ta seg selv seriøst, og forvente at andre gjør det samme, dersom man ikke klarer å stå for egne meninger, handle etter egen overbevisning og sist men ikke minst tørre å ta upopulære valg.
I hundemiljøet finnes det flere sterke sprikende meninger, og hva er vel ikke mer konfliktfylt enn blandt annet diskusjonen om kastrering.
Enkelte mener dette er et grovt overtramp mot dyret, mens andre- som meg selv- mener dette i enkelte tilfeller tvert imot vil øke dyrets livskvalitet. Hvilket ståsted man har kommer vel som alt annet ann på den praksisteori man innehar.
Praksisteori i pedagogisk sammenheng kan defineres som ”en persons private, sammenvevde, men stadig forandelige systemer av kunnskap, erfaring og verdier som til enhver tid har betydning for personens praksis”.
Praksisteori får i denne sammenheng et svært subjektivt preg og kan med andre ord forstås som et individuelt fenomen, individets egen teori om hvordan ting henger sammen.
Grunnen til at dette med kastrasjon er så betent er nok rett og slett fordi det ikke finnes noe rett eller galt svar, som med alt annet vil den praksisteori den enkelte innehar føles SANN. Det er denne vi "navigerer" etter, selv om vi ikke alltid er like bevisst hva den omfatter eller hvorfor vi mener som vi gjør.
Jeg vet dette blir en digresjon, men går vi tilbake til frenologien på 16-1700 tallet eksisterte det faktisk en vitenskapelig overbevisning om sammenheng mellom menneskets kraniemål og form, og individets åndsevner. Høye panner ga rom for metafysisk spekulasjon mens brede panner innebar lave drifter og overhengende tendenser til kriminalitet. Idag vet vi heldigvis at dette ikke er sant.
Årsakene til psykososiale vansker hos barn kan sees fra flere synsvinkler, man kan se det som et fenomen med utgangspunkt i individet selv (typisk diagnostisk tradisjon), som manglende evne til å leve opp til miljøets krav og forventninger, eller som et resultat av interaksjonen mellom individet og miljøet.
Slik er det med det meste her i livet, de innfallsvinkler vi innehar er et resultat av egen erfaring, kunnskap og de verdier vi innehar.Vi er alle OVERBEVIST om at vi har rett intill vi tilegner oss ny kunnskap eller erfaring, samt kanskje revurderer de verdier vi innehar i forhold til denne nye innsikten.
Vel, nok om det.
Jeg har lenge hatt en teori om at Maximus har vært litt i det mest hormonelle laget. Selvsagt har jeg tatt i betraktning puberteten han befinner seg i, men uansett ikke fått det til å stemme at det vi har opplevd av atferd skulle være å betrakte som "normalt".
For all del, han er en aldeles fantastisk hund, trygg og stabil, men noen enkelte ting har vært vanskelige. Jeg har aldeles ikke levd i en egen fantasiverden og trodd alt BARE skulle gå på skinner, utfordringer var jeg forberedt på. Det er et levende dyr vi har med å gjøre, med sterke og svakere sider. Det finnes ingen ting som den perfekte hund! Selv om Maximus befinner seg svært nært opptil idealet! ;)
Generelt sett har Maximus vært en lærevillig, godlynt og positiv valp og unghund. Han har vært aktiv som unghunder flest, men fremdeles vært sanset og samarbeidsvillig. Han er godt sosialisert, tar det meste her i livet på strak arm og ikke overreagert nevneverdig på noe som helst. Det var derfor litt bemerkelsesverdig når han kom i puberteten og reagerte voldsomt på min "løpetid".
Nå tenker jeg dere ser ut som spørsmålstegn, dette høres jo unektelig litt surrealistisk ut. Jeg hadde nok helt sikkert dratt litt på smilebåndet selv hadde jeg lest dette i en annen blogg, men artig var det desverre ikke.
At unge hannhunder kan være interresert i slikt ser jeg på som utelukkende naturlig. Men at de oppslukes helt og holdent, stresser voldsomt, ikke klarer å slappe av, ikke tar læring (bruk av positiv forsterker og negativ straff) , spiser dårlig, våker om nettene og benytter hver sjanse de får til å "hoppe på" ser jeg som unormalt.
Sist gang dette pågikk måtte unghunden faktisk ha to hele dager å komme seg på!!
Etterhvert startet atferden å vise seg også i sosial omgang med andre hunder, hannhunder såvel som tisper og valper.
På grunn av dette har jeg søkt råd flere steder, både hos kjennerne av rasen, veterinærer og atferdsspesialister, for å et nyansert bilde å etablere en forståelse på.
At noe måtte gjøres var det ingen tvil om. Når læring preller av som vann på gåsa og utfallet blir konflikt (er ikke mer menneskelig at man til slutt bli irritert og sint) er situasjonen langt ifra ideell hverken for hund eller eier.
Nå må det igjen understrekes at vi jevnt over har det utrolig hyggelig sammen, normen er et godt og stabilt forhold. Nettopp derfor la jeg kanskje spesielt merke til disse vonde "riene" forholdet vårt opplevde når dette stod på som værst.
Når det gjelder Maximus sitt forhold til andre hunder er det dessuten for hans egen del ønskelig at dette skal være en relasjon som byr til hyggelige leke- og tur opplevelser, ikke "overfall".
Han viser ingen form for aggressivitet eller engstelse, kun et ustoppelig behov for å ri/jokke.
Slik det har vært den senere tid har han måttet gå mye i bånd da han har "satt seg fast" på flertallet av de hunder vi har møtt på tur.
Og her kommer altså diskusjonen inn.
Jeg har blitt anklaget for å mangle "lederskap" og på denne måten være roten til problemet selv. Enkelte mener Maximus mangler all respekt for meg da det å ri på mennesker handler om rangorden og dominans. Han kjenner rett og slett ikke sin plass i flokken!
Som eksempel eller "illustrasjon" benyttes tisper sin atferd mot innpåslitne hannhunder:
De får så hatten passer – og gir de seg ikke etter første gang bruker tispene om nødvendig tennene! Hannhunden får en real ørefik eller flere, men beholder ballene.
For hva er vel det største ”overgrepet” overfor hunden – å ta ham hardt i skole eller legge ham under kniven? Ifølge disse er det et respektløst overgrep overfor en hund i puberteten, da han mest av alt trenger klare grenser på adferd.
Nå må jeg innskyte at Maximus faktisk HAR klare grenser i hverdagen. Til tross for at enkelte lever i den vantro at "klikkertrenere" er pølsekastere stemmer dette svært dårlig.
Vi har faste rutiner, regler for både turgåing, inn og ut av bil, i hjemmet etc etc. Listen er lang.
I tillegg til dette HAR han blitt "satt på plass" av flere andre hunder (tisper inkludert) - uten at dette har gitt noen resultater. Han tar ikke avstandssøkende signaler og hopper RETT på igjen. Det er faktisk JEG som i slike situasjoner må gå inn å fjerne hunden fysisk.
Andre jeg har pratet er av en annen formening.
De veterinærer jeg har vært i kontakt med, to vetererinærer jeg har stor respekt for, har ytret tanker om at Maximus mest sansynlig har en hormonell ubalanse.
Typisk for atferden INNENDØRS var at den først forekom da han oppdagen min "periode", og forekom svært sjelden utenfor disse "periodene".
Han rir som sagt derimot også på andre hunder uten å ta signaler, noe disse veterinærene mener signaliserer at han rett og slett er "ute av kontroll" hormonelt. Rullgardinen går ned og stresset forhindrer en "normal" reaksjon. Testosteronet gir "tunellsyn" og det er derfor svært vanskelig å få han til å slippe tanken mentalt. Han er jo umåtelig godt sosialisert, så man får da gå ut ifra at han i utgangspunktet KAN disse signalene.
Det faktum at hele problematikken først oppstod idet han begynte å løfte på beinet mener disse indikerer hormoner. Den ene veterinæren gikk så langt som til å si han mente dette var en hund som uansett kom til å bli kastrert før eller senere, og mente derfor vi burde gjøre dette heller først enn sist.
Etter samtale med atferdsspesialist ser jeg sansyneligheten som overhengende stor for at atferden er sexuelt motivert. Jeg ser ingen andre symptomer (ei heller årsaker) som kunne indikere eller forklare frustrasjonen som utslag for redsel eller angst.
Maximus virker som sagt generelt over det hele som en trygg og selvsikker gutt.
Han er ikke redd for å være alene, virker trygg i miljøer/ nye situasjoner og er IKKE redd for hverken andre hunder eller mennesker - snarere tvert imot ELSKER han dem!!
I tillegg til riingen er han dessuten svært opptatt av lukter, kan stå og snuse/sleike på samme flekk i laaang tid, og markerer omlag ørten-fjørten ganger i løpet av en liten tur rundt blokka.
Noe lederskapsproblem avviste hun kort og kontant. Her var det snakk om passivt lederskap gjennom det å kontrollere tilgang til goder i hverdagen, noe vi både er enige i og så absolutt gjør!
Etter samtale med disse kontaktet jeg i tillegg en person det skulle vise seg å ha erfaring fra liknende situasjon, med samme rase. Hun var ikke i tvil: Hunden ville ha det bedre uten det stresset og de konflikter dette medfører.
Hun har selv hatt flere Riesen hannhunder, kun en av disse har hatt et slikt problem.
Hun mente dette IKKE var å betegne som "normal" pubertets atferd, hverken for rasen eller hunder generelt. Hun innskyter at deres problemer lot seg løse med trening, men først etter gjennomført kastrering. I sin tid fikk denne damen rådet om kastrering av Runar Næss:
"jeg vil tro at kastrering er det eneste som kommer til å få dere "helt i mål". Hvis/når problemet i hovedsak er hormonelt, så er det nesten ikke den trening/forsterker som kan konkurrere like sterkt. Uten kastrering kan det bli en tøff kamp. Med kastrering og trening har du med all sannsynlighet løst problemet på relativt kort tid. Dette flytter ingen problemer. Og der kommer ingen (vesentlige) nye problemer med kastrering av hannhund. Både du og din hund får et lavere stress-nivå, og et bedre arbeidsmiljø ;o"
Jeg kjente meg veldig godt igjen her. De læringsmessige prinsipper vi ellers har brukt i hverdagen, men SORT hell, har i denne sammenheng kommet til kort. Stressnivået har til tider vært himmelhøyt og kun ført til ugunstige konflikter.
Med disse samtalene i bakhodet gjørde jeg en avtale hos veterinæren, vi foretok en kjemisk kastrering men ble gjort oppmerksom på at dette aldeles ikke fungerte i alle tilfeller. Resultatene ville vi først observere etter noen uker.
Etter to uker fikk vi på mange måter en ny hund!
Han sluttet så og si å ri på meg (kun 1 tilfelle ila hele "perioden" kontra flere episoder hver dag), men fortastte å ri på enkelte andre hunder.
Det generelle stressnivået sank drastisk, han ble roligere, virket mer fornøyd og fokusert.
Han ble lettere å "nå fram" til når han først fikk hilse på andre hunder og valget om å bli med meg videre på tur ble tydelig mye lettere for hunden.
Sprøyten hadde god effekt, men tok ikke ALT.
Ved kjemisk kastrering fortsetter hundens testosteronproduksjon, men hormonene man injiserer syntes i enkelte tilfeller å legge en "demper" på visse former for atferd.
Det er vel nettopp dette vi har opplevd.
For meg har dette vært et ganske vanskelig valg, men Maximus ligger idet dette innlegget skrives under kniven. Han blir idag kirurgisk kastrert.
Valget har først og fremst vært vanskelig da jeg har hatt et ambivalent forhold til om dette med tiden ville la seg løse med målrettet trening. De siste ukenes svært så "problemfrie" og bekymringsløse hundehold har derimot talt for seg selv. Hvorfor kjempe seg gjennom fremtidig trening og håpe på gode resultater i enden når hunden åpenbart har hatt det bedre etter den kjemiske kastreringen?
I tillegg har jeg vært noe i tvil vedrørende primærårsaken til problemet.
Kunne det mot all formodning dreie seg om frustrasjon grunnet usikkerhet eller har det vært seksuelt motivert? Etter flere resonnement falt konklusjonen på det sistnevnte.
Jeg kjenner som sagt Maximus som en uredd og sosial skapning... om enn noe bardus og ufin. ;)
Det jeg derimot hele tiden har vært HELT sikker på er at dette IKKE har vært dominans. Maximus er på ingen måte noen SUPERTØFFING, men snarere en normal hund med behov for trygghet og tolmodighet. Selvfølgelig har vi klare grenser eller faste rammer for atferd, men håndhever IKKE disse med skremselspropaganda eller fysiske "irettesettelser".
Vi benytter oss av læringsteoretiske prinsipper, oppdragelse basert på et positivt hundesyn, godt fundert i de verdier jeg innehar.
Dette ble et uendelig langt innlegg, et godt symbol for en uendelig lang prosess med både svært lite konstruktive tilbakemeldinger og gode diskusjoner. Til syvende og sist må det påkekes at jeg setter pris på de som har fungert som gode diskusjonspartnere.
Jeg vet dette derimot dette for enkelte vil være svært vanskelig å svelge.
Til disse vil jeg si at med så grunnleggende sprikende praksisteorier, ville vi aldri blitt enige.
Jeg har tatt et veloverveid valg jeg selv står til rette for. Hva "motstandere" måtte mene får bli deres eget tankeprosjekt, jeg ønsker ikke å involveres i fler diskusjoner.
Jeg regner med at dette innlegget ikke akkurat gjør meg mer populær i enkelte kretser, men for min egen del handler dette om integritet!
Hvordan skal man kunne ta seg selv seriøst, og forvente at andre gjør det samme, dersom man ikke klarer å stå for egne meninger, handle etter egen overbevisning og sist men ikke minst tørre å ta upopulære valg.
I hundemiljøet finnes det flere sterke sprikende meninger, og hva er vel ikke mer konfliktfylt enn blandt annet diskusjonen om kastrering.
Enkelte mener dette er et grovt overtramp mot dyret, mens andre- som meg selv- mener dette i enkelte tilfeller tvert imot vil øke dyrets livskvalitet. Hvilket ståsted man har kommer vel som alt annet ann på den praksisteori man innehar.
Praksisteori i pedagogisk sammenheng kan defineres som ”en persons private, sammenvevde, men stadig forandelige systemer av kunnskap, erfaring og verdier som til enhver tid har betydning for personens praksis”.
Praksisteori får i denne sammenheng et svært subjektivt preg og kan med andre ord forstås som et individuelt fenomen, individets egen teori om hvordan ting henger sammen.
Grunnen til at dette med kastrasjon er så betent er nok rett og slett fordi det ikke finnes noe rett eller galt svar, som med alt annet vil den praksisteori den enkelte innehar føles SANN. Det er denne vi "navigerer" etter, selv om vi ikke alltid er like bevisst hva den omfatter eller hvorfor vi mener som vi gjør.
Jeg vet dette blir en digresjon, men går vi tilbake til frenologien på 16-1700 tallet eksisterte det faktisk en vitenskapelig overbevisning om sammenheng mellom menneskets kraniemål og form, og individets åndsevner. Høye panner ga rom for metafysisk spekulasjon mens brede panner innebar lave drifter og overhengende tendenser til kriminalitet. Idag vet vi heldigvis at dette ikke er sant.
Årsakene til psykososiale vansker hos barn kan sees fra flere synsvinkler, man kan se det som et fenomen med utgangspunkt i individet selv (typisk diagnostisk tradisjon), som manglende evne til å leve opp til miljøets krav og forventninger, eller som et resultat av interaksjonen mellom individet og miljøet.
Slik er det med det meste her i livet, de innfallsvinkler vi innehar er et resultat av egen erfaring, kunnskap og de verdier vi innehar.Vi er alle OVERBEVIST om at vi har rett intill vi tilegner oss ny kunnskap eller erfaring, samt kanskje revurderer de verdier vi innehar i forhold til denne nye innsikten.
Vel, nok om det.
Jeg har lenge hatt en teori om at Maximus har vært litt i det mest hormonelle laget. Selvsagt har jeg tatt i betraktning puberteten han befinner seg i, men uansett ikke fått det til å stemme at det vi har opplevd av atferd skulle være å betrakte som "normalt".
For all del, han er en aldeles fantastisk hund, trygg og stabil, men noen enkelte ting har vært vanskelige. Jeg har aldeles ikke levd i en egen fantasiverden og trodd alt BARE skulle gå på skinner, utfordringer var jeg forberedt på. Det er et levende dyr vi har med å gjøre, med sterke og svakere sider. Det finnes ingen ting som den perfekte hund! Selv om Maximus befinner seg svært nært opptil idealet! ;)
Generelt sett har Maximus vært en lærevillig, godlynt og positiv valp og unghund. Han har vært aktiv som unghunder flest, men fremdeles vært sanset og samarbeidsvillig. Han er godt sosialisert, tar det meste her i livet på strak arm og ikke overreagert nevneverdig på noe som helst. Det var derfor litt bemerkelsesverdig når han kom i puberteten og reagerte voldsomt på min "løpetid".
Nå tenker jeg dere ser ut som spørsmålstegn, dette høres jo unektelig litt surrealistisk ut. Jeg hadde nok helt sikkert dratt litt på smilebåndet selv hadde jeg lest dette i en annen blogg, men artig var det desverre ikke.
At unge hannhunder kan være interresert i slikt ser jeg på som utelukkende naturlig. Men at de oppslukes helt og holdent, stresser voldsomt, ikke klarer å slappe av, ikke tar læring (bruk av positiv forsterker og negativ straff) , spiser dårlig, våker om nettene og benytter hver sjanse de får til å "hoppe på" ser jeg som unormalt.
Sist gang dette pågikk måtte unghunden faktisk ha to hele dager å komme seg på!!
Etterhvert startet atferden å vise seg også i sosial omgang med andre hunder, hannhunder såvel som tisper og valper.
På grunn av dette har jeg søkt råd flere steder, både hos kjennerne av rasen, veterinærer og atferdsspesialister, for å et nyansert bilde å etablere en forståelse på.
At noe måtte gjøres var det ingen tvil om. Når læring preller av som vann på gåsa og utfallet blir konflikt (er ikke mer menneskelig at man til slutt bli irritert og sint) er situasjonen langt ifra ideell hverken for hund eller eier.
Nå må det igjen understrekes at vi jevnt over har det utrolig hyggelig sammen, normen er et godt og stabilt forhold. Nettopp derfor la jeg kanskje spesielt merke til disse vonde "riene" forholdet vårt opplevde når dette stod på som værst.
Når det gjelder Maximus sitt forhold til andre hunder er det dessuten for hans egen del ønskelig at dette skal være en relasjon som byr til hyggelige leke- og tur opplevelser, ikke "overfall".
Han viser ingen form for aggressivitet eller engstelse, kun et ustoppelig behov for å ri/jokke.
Slik det har vært den senere tid har han måttet gå mye i bånd da han har "satt seg fast" på flertallet av de hunder vi har møtt på tur.
Og her kommer altså diskusjonen inn.
Jeg har blitt anklaget for å mangle "lederskap" og på denne måten være roten til problemet selv. Enkelte mener Maximus mangler all respekt for meg da det å ri på mennesker handler om rangorden og dominans. Han kjenner rett og slett ikke sin plass i flokken!
Som eksempel eller "illustrasjon" benyttes tisper sin atferd mot innpåslitne hannhunder:
De får så hatten passer – og gir de seg ikke etter første gang bruker tispene om nødvendig tennene! Hannhunden får en real ørefik eller flere, men beholder ballene.
For hva er vel det største ”overgrepet” overfor hunden – å ta ham hardt i skole eller legge ham under kniven? Ifølge disse er det et respektløst overgrep overfor en hund i puberteten, da han mest av alt trenger klare grenser på adferd.
Nå må jeg innskyte at Maximus faktisk HAR klare grenser i hverdagen. Til tross for at enkelte lever i den vantro at "klikkertrenere" er pølsekastere stemmer dette svært dårlig.
Vi har faste rutiner, regler for både turgåing, inn og ut av bil, i hjemmet etc etc. Listen er lang.
I tillegg til dette HAR han blitt "satt på plass" av flere andre hunder (tisper inkludert) - uten at dette har gitt noen resultater. Han tar ikke avstandssøkende signaler og hopper RETT på igjen. Det er faktisk JEG som i slike situasjoner må gå inn å fjerne hunden fysisk.
Andre jeg har pratet er av en annen formening.
De veterinærer jeg har vært i kontakt med, to vetererinærer jeg har stor respekt for, har ytret tanker om at Maximus mest sansynlig har en hormonell ubalanse.
Typisk for atferden INNENDØRS var at den først forekom da han oppdagen min "periode", og forekom svært sjelden utenfor disse "periodene".
Han rir som sagt derimot også på andre hunder uten å ta signaler, noe disse veterinærene mener signaliserer at han rett og slett er "ute av kontroll" hormonelt. Rullgardinen går ned og stresset forhindrer en "normal" reaksjon. Testosteronet gir "tunellsyn" og det er derfor svært vanskelig å få han til å slippe tanken mentalt. Han er jo umåtelig godt sosialisert, så man får da gå ut ifra at han i utgangspunktet KAN disse signalene.
Det faktum at hele problematikken først oppstod idet han begynte å løfte på beinet mener disse indikerer hormoner. Den ene veterinæren gikk så langt som til å si han mente dette var en hund som uansett kom til å bli kastrert før eller senere, og mente derfor vi burde gjøre dette heller først enn sist.
Etter samtale med atferdsspesialist ser jeg sansyneligheten som overhengende stor for at atferden er sexuelt motivert. Jeg ser ingen andre symptomer (ei heller årsaker) som kunne indikere eller forklare frustrasjonen som utslag for redsel eller angst.
Maximus virker som sagt generelt over det hele som en trygg og selvsikker gutt.
Han er ikke redd for å være alene, virker trygg i miljøer/ nye situasjoner og er IKKE redd for hverken andre hunder eller mennesker - snarere tvert imot ELSKER han dem!!
I tillegg til riingen er han dessuten svært opptatt av lukter, kan stå og snuse/sleike på samme flekk i laaang tid, og markerer omlag ørten-fjørten ganger i løpet av en liten tur rundt blokka.
Noe lederskapsproblem avviste hun kort og kontant. Her var det snakk om passivt lederskap gjennom det å kontrollere tilgang til goder i hverdagen, noe vi både er enige i og så absolutt gjør!
Etter samtale med disse kontaktet jeg i tillegg en person det skulle vise seg å ha erfaring fra liknende situasjon, med samme rase. Hun var ikke i tvil: Hunden ville ha det bedre uten det stresset og de konflikter dette medfører.
Hun har selv hatt flere Riesen hannhunder, kun en av disse har hatt et slikt problem.
Hun mente dette IKKE var å betegne som "normal" pubertets atferd, hverken for rasen eller hunder generelt. Hun innskyter at deres problemer lot seg løse med trening, men først etter gjennomført kastrering. I sin tid fikk denne damen rådet om kastrering av Runar Næss:
"jeg vil tro at kastrering er det eneste som kommer til å få dere "helt i mål". Hvis/når problemet i hovedsak er hormonelt, så er det nesten ikke den trening/forsterker som kan konkurrere like sterkt. Uten kastrering kan det bli en tøff kamp. Med kastrering og trening har du med all sannsynlighet løst problemet på relativt kort tid. Dette flytter ingen problemer. Og der kommer ingen (vesentlige) nye problemer med kastrering av hannhund. Både du og din hund får et lavere stress-nivå, og et bedre arbeidsmiljø ;o"
Jeg kjente meg veldig godt igjen her. De læringsmessige prinsipper vi ellers har brukt i hverdagen, men SORT hell, har i denne sammenheng kommet til kort. Stressnivået har til tider vært himmelhøyt og kun ført til ugunstige konflikter.
Med disse samtalene i bakhodet gjørde jeg en avtale hos veterinæren, vi foretok en kjemisk kastrering men ble gjort oppmerksom på at dette aldeles ikke fungerte i alle tilfeller. Resultatene ville vi først observere etter noen uker.
Etter to uker fikk vi på mange måter en ny hund!
Han sluttet så og si å ri på meg (kun 1 tilfelle ila hele "perioden" kontra flere episoder hver dag), men fortastte å ri på enkelte andre hunder.
Det generelle stressnivået sank drastisk, han ble roligere, virket mer fornøyd og fokusert.
Han ble lettere å "nå fram" til når han først fikk hilse på andre hunder og valget om å bli med meg videre på tur ble tydelig mye lettere for hunden.
Sprøyten hadde god effekt, men tok ikke ALT.
Ved kjemisk kastrering fortsetter hundens testosteronproduksjon, men hormonene man injiserer syntes i enkelte tilfeller å legge en "demper" på visse former for atferd.
Det er vel nettopp dette vi har opplevd.
For meg har dette vært et ganske vanskelig valg, men Maximus ligger idet dette innlegget skrives under kniven. Han blir idag kirurgisk kastrert.
Valget har først og fremst vært vanskelig da jeg har hatt et ambivalent forhold til om dette med tiden ville la seg løse med målrettet trening. De siste ukenes svært så "problemfrie" og bekymringsløse hundehold har derimot talt for seg selv. Hvorfor kjempe seg gjennom fremtidig trening og håpe på gode resultater i enden når hunden åpenbart har hatt det bedre etter den kjemiske kastreringen?
I tillegg har jeg vært noe i tvil vedrørende primærårsaken til problemet.
Kunne det mot all formodning dreie seg om frustrasjon grunnet usikkerhet eller har det vært seksuelt motivert? Etter flere resonnement falt konklusjonen på det sistnevnte.
Jeg kjenner som sagt Maximus som en uredd og sosial skapning... om enn noe bardus og ufin. ;)
Det jeg derimot hele tiden har vært HELT sikker på er at dette IKKE har vært dominans. Maximus er på ingen måte noen SUPERTØFFING, men snarere en normal hund med behov for trygghet og tolmodighet. Selvfølgelig har vi klare grenser eller faste rammer for atferd, men håndhever IKKE disse med skremselspropaganda eller fysiske "irettesettelser".
Vi benytter oss av læringsteoretiske prinsipper, oppdragelse basert på et positivt hundesyn, godt fundert i de verdier jeg innehar.
Dette ble et uendelig langt innlegg, et godt symbol for en uendelig lang prosess med både svært lite konstruktive tilbakemeldinger og gode diskusjoner. Til syvende og sist må det påkekes at jeg setter pris på de som har fungert som gode diskusjonspartnere.
Jeg vet dette derimot dette for enkelte vil være svært vanskelig å svelge.
Til disse vil jeg si at med så grunnleggende sprikende praksisteorier, ville vi aldri blitt enige.
Jeg har tatt et veloverveid valg jeg selv står til rette for. Hva "motstandere" måtte mene får bli deres eget tankeprosjekt, jeg ønsker ikke å involveres i fler diskusjoner.
søndag 1. mars 2009
Medalje!
Wow for en helg! Maximus fortjener faktisk en medalje, makan til uproblematisk hund å ha med seg skal man lete lenge etter! Tenke seg til at han bare er 10mnd på dagen idag!
Vi har gått deilige skiturer der Maxitax har storkost seg løs i løypene.
Han har løpt rett forbi passerende skiløpere, hverken brydd seg om rastende familier eller ustø smårollinger. Selvfølgelig har han villet hilse på møtende hunder, men glemt disse idet vi har passert. Haha.. lurer rett og slett på om han tror det ikke er mulig å løpe tilbake ;)
Han er fryd å ha med seg, reagerer momentant på inkallinger eller "sitt" signaler selv på avstand!
Jeg gleder meg stort over å endelig se bugnende frukter av det arbeidet vi har lagt ned i lydigheten. Han ligger eller sitter pal på signal, og blir liggende til tross for at fremmede nærmest skritter over han med skiutstyret dinglende i armene.
Til tross for hundeforbud i hotellets fellesarealer har vi holdt et lite "show" for både familie, venner og totalt fremmede i resepsjonsområdet uten at dette syntes å affisere Maxitax overhodet. Fult fokus er tingen til tross for at familiens minstemann fikk i utfordring å "lokke/lure" han ut av posisjon.... til publikums store begeistring! ;)
Det som kanskje har overrasket mest har vært hvor flink han har vært på hotellrommet.
Til tross for at dette er en Riesen og smårollinger har løpt frem og tilbake i gangene, så det har ljomet i veggene, har Maxi nesten ikke reagert. Løftet på hodet ja, et lite boff men ikke mer! Hunden på naborommet bråkte betydelig mer og til tross for at det var lytt mellom rommene slang ikke Maximus seg med i "koret".
Han har aldri vært alene andre steder enn her hjemme i leiligheten, men også dette har gått over all forventning. Han har fått rusle løs alene i rommet mens vi har spist, festet og kost oss i spa avdelingen, og tilsynelatende benyttet tiden til å sove godt i vår seng ;)
Jeg HAR vært spendt på hvordan dette skulle gå, men når hunden ikke engang virker spesielt glad for å se deg idet du kommer inn, regner jeg med at dette ikke har vært nevneverdig skummelt!
I skrivende stund ligger vi alle henslengt etter en begivenhetsrik langhelg, svært fornøyde alle sammen. Imorgen er det tilbake til hverdagen...
Blåmandag blir det så absolutt etter 4 dager luksus på fjellet! ;)
Vi har gått deilige skiturer der Maxitax har storkost seg løs i løypene.
Han har løpt rett forbi passerende skiløpere, hverken brydd seg om rastende familier eller ustø smårollinger. Selvfølgelig har han villet hilse på møtende hunder, men glemt disse idet vi har passert. Haha.. lurer rett og slett på om han tror det ikke er mulig å løpe tilbake ;)
Han er fryd å ha med seg, reagerer momentant på inkallinger eller "sitt" signaler selv på avstand!
Jeg gleder meg stort over å endelig se bugnende frukter av det arbeidet vi har lagt ned i lydigheten. Han ligger eller sitter pal på signal, og blir liggende til tross for at fremmede nærmest skritter over han med skiutstyret dinglende i armene.
Til tross for hundeforbud i hotellets fellesarealer har vi holdt et lite "show" for både familie, venner og totalt fremmede i resepsjonsområdet uten at dette syntes å affisere Maxitax overhodet. Fult fokus er tingen til tross for at familiens minstemann fikk i utfordring å "lokke/lure" han ut av posisjon.... til publikums store begeistring! ;)
Det som kanskje har overrasket mest har vært hvor flink han har vært på hotellrommet.
Til tross for at dette er en Riesen og smårollinger har løpt frem og tilbake i gangene, så det har ljomet i veggene, har Maxi nesten ikke reagert. Løftet på hodet ja, et lite boff men ikke mer! Hunden på naborommet bråkte betydelig mer og til tross for at det var lytt mellom rommene slang ikke Maximus seg med i "koret".
Han har aldri vært alene andre steder enn her hjemme i leiligheten, men også dette har gått over all forventning. Han har fått rusle løs alene i rommet mens vi har spist, festet og kost oss i spa avdelingen, og tilsynelatende benyttet tiden til å sove godt i vår seng ;)
Jeg HAR vært spendt på hvordan dette skulle gå, men når hunden ikke engang virker spesielt glad for å se deg idet du kommer inn, regner jeg med at dette ikke har vært nevneverdig skummelt!
I skrivende stund ligger vi alle henslengt etter en begivenhetsrik langhelg, svært fornøyde alle sammen. Imorgen er det tilbake til hverdagen...
Blåmandag blir det så absolutt etter 4 dager luksus på fjellet! ;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)