Først og fremst må jeg få lov til å takke for alle hyggelige kommentarer, sms'er, mailer og telefoner i etterkant av forrige blogginnlegg. Blir egentlig litt rørt over at det er så mange som bryr seg!!
Prøveresultatene tatt i forbindelse med "kollapsen" forrige uke viser null, nada nix.
Det er forsåvidt fint at han hverken har addison, hypothyrose eller borreliose, men nå syntes jeg Maxen har mer enn nok mystiske plager.
Dette er rett og slett ikke til å bli klok på, og jeg har nå bestemt meg for å la plagene hans "ligge" intill videre! I dette ligger det å hverken fokusere nevneverdig på disse, ikke fortsette utredningene i det uendelige samt gjøre mitt ytterste for å ikke framprovosere eller gjøre de værre.
Jeg har bestemt meg for å "uføretrygde" godgutten min.
Han skal selvfølgelig være med å trene for kosen sin skyld, men da uten at jeg belaster han på intensitet og fart. Han skal få lov til å være mer "ordinær" hund, småtrene med mamsen og jogge og dra på ski med papsen. Jeg har derimot lagt de store konkurranseambisjonene på hylla.
Det er rett og slett ikke artig å belaste en hund du ikke er trygg på at er frisk og rask.
Det kan hende vi melder oss på et stevne eller to... men jeg kommer herved ikke til å "satse" med Maxen. fremtidig trening blir derfor mest for kosen sin skyld og for at Maxen skal fortsette å gjøre det han er så glad i: trene og bruke hodet!
Kanskje blir det freestyle der vi kan tilpasse programmet Maximus sin fysikk? Spor og fortsatt lydighetstrening VET jeg det blir... men som sagt er dette mest fordi jeg ikke tror han hadde trivdes som sofapotet. Jeg absolutt ELSKER og BEDÅRER den hunden, og nettopp derfor har vi nå bestemt oss for å kjøre HANS løp..... ikke mitt.
MEN det betyr ikke at alle ambisjoner er lagt på hylla... Imorgen skal nemlig Ellen og jeg dra til Sverige for å se på en liten lillebror til Maximus!
Håper Ellen tar med seg kamera, slik at vi får tatt noen ordentlige bilder!
torsdag 29. april 2010
søndag 25. april 2010
Kollaps
Vi har hatt noen forferdelig skremmede dager denne uken.
Maximus kollapset torsdag, og jeg var en periode livredd for at dette skulle være enden.
Vi hadde vært ute og gått en deilig time i skogen, Maximus hadde løpt løs og storkost seg. Virket å være i storform og nøt livet. Jeg puttet han i bilen og kjørte avsted for å rekke en time hos Kristin Halle kl 1530.
Da vi kom fram til Kristin åpnet jeg døren til bilen, og Maximus ramlet ut. Bokstavlig talt ramlet. Han var ustød på beina, så ut som en hund som akkurat har våknet opp fra narkose, og hadde store problemer med å holde balansen på egen hånd. Han stod og svaiet fram og tilbake og ble stående på oversiden av labbene når Kristin sjekket refleksene. . Han virket derimot klar i hodet. Det første som slo oss var ormbitt da vi tidligere hadde vært i skogen, og Max fikk derfor en hestedose kortison i sprøyteform før vi forlot kristin i hui og hast for å kjøre til nærmeste dyrlegekontor.
På vei til Follo dyreklinikk kastet han opp flere ganger i bilen, men det var ellers ingen større forverring av symptomer jeg kunne se.
Vel inne på dyrlegekontoret klarte han derimot ikke lenger å holde balansen på egne ben, måtte støttes for ikke å falle, men virket å være klar i hodet.
Han fikk kvalmestillende og kull- i tilfelle han kunne ha fått i seg noen gifter, buken ble røntget- i tilfelle det her var snakk om magedreining og han ble tatt blodprøver av. Hverken blodprøvene eller røntgenbildene viste noe unormalt.
I løpet av tiden på Follo dyreklinikk ble han derimot gradvis værre, klarte ikke lenger å holde balansen med hjelp/støtte. Han måtte nå regelrett holdes oppe.
Han fikk veneflon og intravenøs væske før Follo ikke kunne gjøre mer og sendte meg videre til Oslo Dyreklinikk. På veien dit mistet jeg kontakten med han og var sikker på at vi var enden nær.
Vel framme på Oslo Dyreklinikk fikk vi han inn på klinikken og han sloknet i dyp søvn på undersøkelsesbordet. At han sover gjennom undersøkelser og diverse blodprøver er så ABSOLUTT ikke likt han. Dette var rett og slett er uttrykk for utmattelse.
Han hadde lav puls, men ellers inget unormalt med sirkulasjonssystemet. Åndedretten var jevn og fin. Veterinæren betegnet tilstanden som stabil, Maximus ble båret inn i et bur til overvåkning over natten og vi ble sendt hjem.
Max lå på væske hele natten, kom seg gradvis og var i god form da vi hentet han fredag kl 1700. Fremdeles trøtt og sliten, men med balansen i behold :)
Veterinæren mente han kunne ha hatt en Addison Krise (Addison sykdom) men kunne ikke vite sikkert da Kortison er behandlingen for dette, og Maximus allerede hadde fått kortison hos Kristin Halle. Han var på en måte blitt behandlet før han var diagnostisert.
Før vi kom for å hente var derimot blodprøver tatt på nytt, for å få et mer reelt nivå av kortisol i kroppen, og diverse andre prøver var tatt.
Nå er det bare å vente. Blodprøvene sendes inn til laberatoriet mandag, og vi vet forhåpentligvis mer ila neste uke.
Nei, vi fikk oss en skikkelig støkk.... men er nå lykkelige over å ha Maximus tilbake i hjemmet.
Han virker å være i god form, takk og pris :)
Maximus kollapset torsdag, og jeg var en periode livredd for at dette skulle være enden.
Vi hadde vært ute og gått en deilig time i skogen, Maximus hadde løpt løs og storkost seg. Virket å være i storform og nøt livet. Jeg puttet han i bilen og kjørte avsted for å rekke en time hos Kristin Halle kl 1530.
Da vi kom fram til Kristin åpnet jeg døren til bilen, og Maximus ramlet ut. Bokstavlig talt ramlet. Han var ustød på beina, så ut som en hund som akkurat har våknet opp fra narkose, og hadde store problemer med å holde balansen på egen hånd. Han stod og svaiet fram og tilbake og ble stående på oversiden av labbene når Kristin sjekket refleksene. . Han virket derimot klar i hodet. Det første som slo oss var ormbitt da vi tidligere hadde vært i skogen, og Max fikk derfor en hestedose kortison i sprøyteform før vi forlot kristin i hui og hast for å kjøre til nærmeste dyrlegekontor.
På vei til Follo dyreklinikk kastet han opp flere ganger i bilen, men det var ellers ingen større forverring av symptomer jeg kunne se.
Vel inne på dyrlegekontoret klarte han derimot ikke lenger å holde balansen på egne ben, måtte støttes for ikke å falle, men virket å være klar i hodet.
Han fikk kvalmestillende og kull- i tilfelle han kunne ha fått i seg noen gifter, buken ble røntget- i tilfelle det her var snakk om magedreining og han ble tatt blodprøver av. Hverken blodprøvene eller røntgenbildene viste noe unormalt.
I løpet av tiden på Follo dyreklinikk ble han derimot gradvis værre, klarte ikke lenger å holde balansen med hjelp/støtte. Han måtte nå regelrett holdes oppe.
Han fikk veneflon og intravenøs væske før Follo ikke kunne gjøre mer og sendte meg videre til Oslo Dyreklinikk. På veien dit mistet jeg kontakten med han og var sikker på at vi var enden nær.
Vel framme på Oslo Dyreklinikk fikk vi han inn på klinikken og han sloknet i dyp søvn på undersøkelsesbordet. At han sover gjennom undersøkelser og diverse blodprøver er så ABSOLUTT ikke likt han. Dette var rett og slett er uttrykk for utmattelse.
Han hadde lav puls, men ellers inget unormalt med sirkulasjonssystemet. Åndedretten var jevn og fin. Veterinæren betegnet tilstanden som stabil, Maximus ble båret inn i et bur til overvåkning over natten og vi ble sendt hjem.
Max lå på væske hele natten, kom seg gradvis og var i god form da vi hentet han fredag kl 1700. Fremdeles trøtt og sliten, men med balansen i behold :)
Veterinæren mente han kunne ha hatt en Addison Krise (Addison sykdom) men kunne ikke vite sikkert da Kortison er behandlingen for dette, og Maximus allerede hadde fått kortison hos Kristin Halle. Han var på en måte blitt behandlet før han var diagnostisert.
Før vi kom for å hente var derimot blodprøver tatt på nytt, for å få et mer reelt nivå av kortisol i kroppen, og diverse andre prøver var tatt.
Nå er det bare å vente. Blodprøvene sendes inn til laberatoriet mandag, og vi vet forhåpentligvis mer ila neste uke.
Nei, vi fikk oss en skikkelig støkk.... men er nå lykkelige over å ha Maximus tilbake i hjemmet.
Han virker å være i god form, takk og pris :)
mandag 19. april 2010
Gjennomført MH
Ja, da har Max'ern kjent mental status.
Vi stilte på MH idag, på Hauerseter Leir kl 0900.
Ellen var med som støtte, noe jeg var veldig glad for da dette var min aller første MH.
Det viste seg derimot at dette langt ifra var noe å frykte, snarere tvert imot ga det en gyllen anledning til å se Maximus sine reaksjoner i ulike situasjoner, og på denne måten danne seg et mer helhetlig bilde av han som individ.
Noe svarte så absolutt til de tanker jeg hadde gjort meg i forkant, mens noen reaksjoner kom som overraskelser.
At Maximus er en lavtemperert hund er ikke noe nytt, han er seig å få opp i kamplek og foretrekker selv godbiter han kan jakte på i treningssammenheng. At han derfor skåret lavt på lekelyst, gripande og drakamp kom derfor ikke som noen overraskelse. Han var som vanlig treig å få opp i lek, men lekte etterhvert fint!
At han er en hund som gjerne "ordner opp selv" og ikke trenger muttern med på laget kom heller ikke som noen overraskelse. Han er en selvstendig hund, lar seg ikke lett flørte med og hadde nok helt sikkert vært en hund det kunne blitt en utfordring å få med på "laget" dersom han var trent med mer tradisjonelle metoder. Heldigvis har vi gjennom treningen basert på hans eget initiativ sneket oss unna og rundt disse utfordringene. Maxi har sterke formeninger om hva HAN vil, men sålenge han og jeg vil det samme går jo maskineriet som smurt :)
At han hadde så lite forsvar kom derimot som en liten overraskelse. Jeg må ærlig innrømme jeg trodde det skulle vært mer. Han viser ingen eller kun enkelte "hot-beteenden", men er konsentrert og reagerer rasjonelt på det han tydeligvis anser som mindre farer. Det han reagerte mest på var uten tvil kjeledressen, på spøkelsene la han seg like så godt ned og holdt et våkent øye med spøkelsene intill de kom LITT for nære. Først da var det grunn til reaksjon.
Han har mot nok til selv å selv undersøke og avreagere, løper bort til både skrammel og spøkelser uten min hjelp og tar selv kontakt med spøkelsene.
Han er ikke skuddredd, reagerer overhodet ikke på skudd i aktivitet men snur seg og forsøker å lokalisere lyden ved passivitet. Går derimot fint opp i lek etter siste skudd.
Ja alt i alt må jeg si meg meget fornøyd. Han innehar mindre forsvar enn det jeg hadde trodd og viser overhodet ingen tegn til skarphet. Han er rett og slett en litt lavtemperert hund på de fleste områder, lar seg ikke rive nevneverdig med og har ikke de store reaksjonene på noe som helst. Han har derimot godt med mot og selvsikkerhet i testsituasjonene, trenger ikke meg for å rydde opp eller hjelpe til på hverken den ene eller andre måten.
Ja, han ER rett og slett en STOR og litt naiv klomp med GODHET ;) Ser lyst på livet og tar utfordringer på strak labb. Han tok testen som en litt anderledes morgentur i skogen og blir sikkert MER ENN GJERNE med på noe slikt igjen ;)
Fantastisk deilig dere, å ha en så stor hund som bare er tvers gjennom søt og god, og selvstendig.... ;)
Ellen filmet med et kamera jeg hadde fått lånt, skal se om jeg får lagt ut noen snutter dersom jeg bare finner ut av hvordan jeg får lastet ned på dataen!
Vi stilte på MH idag, på Hauerseter Leir kl 0900.
Ellen var med som støtte, noe jeg var veldig glad for da dette var min aller første MH.
Det viste seg derimot at dette langt ifra var noe å frykte, snarere tvert imot ga det en gyllen anledning til å se Maximus sine reaksjoner i ulike situasjoner, og på denne måten danne seg et mer helhetlig bilde av han som individ.
Noe svarte så absolutt til de tanker jeg hadde gjort meg i forkant, mens noen reaksjoner kom som overraskelser.
At Maximus er en lavtemperert hund er ikke noe nytt, han er seig å få opp i kamplek og foretrekker selv godbiter han kan jakte på i treningssammenheng. At han derfor skåret lavt på lekelyst, gripande og drakamp kom derfor ikke som noen overraskelse. Han var som vanlig treig å få opp i lek, men lekte etterhvert fint!
At han er en hund som gjerne "ordner opp selv" og ikke trenger muttern med på laget kom heller ikke som noen overraskelse. Han er en selvstendig hund, lar seg ikke lett flørte med og hadde nok helt sikkert vært en hund det kunne blitt en utfordring å få med på "laget" dersom han var trent med mer tradisjonelle metoder. Heldigvis har vi gjennom treningen basert på hans eget initiativ sneket oss unna og rundt disse utfordringene. Maxi har sterke formeninger om hva HAN vil, men sålenge han og jeg vil det samme går jo maskineriet som smurt :)
At han hadde så lite forsvar kom derimot som en liten overraskelse. Jeg må ærlig innrømme jeg trodde det skulle vært mer. Han viser ingen eller kun enkelte "hot-beteenden", men er konsentrert og reagerer rasjonelt på det han tydeligvis anser som mindre farer. Det han reagerte mest på var uten tvil kjeledressen, på spøkelsene la han seg like så godt ned og holdt et våkent øye med spøkelsene intill de kom LITT for nære. Først da var det grunn til reaksjon.
Han har mot nok til selv å selv undersøke og avreagere, løper bort til både skrammel og spøkelser uten min hjelp og tar selv kontakt med spøkelsene.
Han er ikke skuddredd, reagerer overhodet ikke på skudd i aktivitet men snur seg og forsøker å lokalisere lyden ved passivitet. Går derimot fint opp i lek etter siste skudd.
Ja alt i alt må jeg si meg meget fornøyd. Han innehar mindre forsvar enn det jeg hadde trodd og viser overhodet ingen tegn til skarphet. Han er rett og slett en litt lavtemperert hund på de fleste områder, lar seg ikke rive nevneverdig med og har ikke de store reaksjonene på noe som helst. Han har derimot godt med mot og selvsikkerhet i testsituasjonene, trenger ikke meg for å rydde opp eller hjelpe til på hverken den ene eller andre måten.
Ja, han ER rett og slett en STOR og litt naiv klomp med GODHET ;) Ser lyst på livet og tar utfordringer på strak labb. Han tok testen som en litt anderledes morgentur i skogen og blir sikkert MER ENN GJERNE med på noe slikt igjen ;)
Fantastisk deilig dere, å ha en så stor hund som bare er tvers gjennom søt og god, og selvstendig.... ;)
Ellen filmet med et kamera jeg hadde fått lånt, skal se om jeg får lagt ut noen snutter dersom jeg bare finner ut av hvordan jeg får lastet ned på dataen!
søndag 11. april 2010
Billedblogg
Bilder fra trening fredag.
Dekk- og bli med kjult fører.
Maxi ligger som en prest og speider i retning momsen- mens Ellen fungerer som forstyrrelse: Paparazzi :)
Riesen- godbiter er det litt størrelse på. Så de ikke blir borte i skjegget ;)
Første SKIKKELIGE vårdag- og spordag!
Åhååå så gjad jeg er! Gode venner, godt vær, HUND :)
Til og med det å sitte på stolsekken og vente er en fryd!
I hyggelig selskap FLYR tiden avsted!
Hvis det er noen som reagerer på at det ble fryktelig mange "Nina bilder" her, så er det IKKE fordi jeg er en narsissist.... men fordi det var Ellen som hadde med seg kamera, knipset iveg og deretter sendte meg et utvalg.... av megselv. ;)
Ellen, leser du dette så SKAL jeg ha noen av deg og Frikk, samt Anneli og Marte + Magnus ;) Jeg gir meg ikke på tørre-møkka!! :)
onsdag 7. april 2010
Filmsnutt og katastrofe tenkning
Jaja... jeg tror kanskje jeg har en tendens til å se "katastrofer" der de ikke finns.
Type regn = flom, eller flis i foten = koldbrann.
Nå brynet jeg hvertfall hjernen et par dager i strekk, for å finne en god løsning på noe jeg trodde potensielt kunne bli en lei tendens og utfordring.. Men tror dere Maximus har satt seg i ruta en eneste gang etter dette, til tross for 3 økter med nettopp ruta.
På trening med Ellen igår dristet jeg meg faktisk til å sende hunden til ruta rett etter en økt med fokus på sitt etter hoppehinderet, og jeg kunne ikke observere den MINSTE TENDENS til noe annet enn en rask og fin stå.
Nei nå MÅ jeg slutte å se spøkelser der de ikke finnes!! Det jeg har observert har ikke vært noe annet enn en normal læringskurve, ikke begynnelsen på en katastrofe ;)
Christine har vært så snill og lagt ut en snutt fra konkurransetreningen lørdag som var.
Tusen takk. ALLTID like nyttig å seg selv utenifra!!
Type regn = flom, eller flis i foten = koldbrann.
Nå brynet jeg hvertfall hjernen et par dager i strekk, for å finne en god løsning på noe jeg trodde potensielt kunne bli en lei tendens og utfordring.. Men tror dere Maximus har satt seg i ruta en eneste gang etter dette, til tross for 3 økter med nettopp ruta.
På trening med Ellen igår dristet jeg meg faktisk til å sende hunden til ruta rett etter en økt med fokus på sitt etter hoppehinderet, og jeg kunne ikke observere den MINSTE TENDENS til noe annet enn en rask og fin stå.
Nei nå MÅ jeg slutte å se spøkelser der de ikke finnes!! Det jeg har observert har ikke vært noe annet enn en normal læringskurve, ikke begynnelsen på en katastrofe ;)
Christine har vært så snill og lagt ut en snutt fra konkurransetreningen lørdag som var.
Tusen takk. ALLTID like nyttig å seg selv utenifra!!
mandag 5. april 2010
Påsketrening, signalkontroll i ruta
Jaaa jeg ELSKER det å ha fri.. være fri til å gjøre akkurat det jeg vil! :)
Påsken har blitt benyttet til trening av hund, laange morgener og slaraffen-liv, videotitting og kino. For de av dere som ikke har sett Avatar vil jeg anbefale denne på det sterkeste, ikke noe nytt tema men fremdeles en film man bare må ha sett. Og WOW så langt man er kommet med animerte film effekter, helt utrolig! Apropos animert film, har også sett How to train your dragon/dragetreneren og ønsker meg nå min egen..... drage altså ;)
Enn sålenge får jeg derimot trene videre med den treningsompisen jeg har... som forresten kan minne om en liten drage til tider.
Vi har fått benyttet påsken godt, trent endel på de momentene som må ferdigstilles og fått konkurransetrent med Kristin og Christine. (Tusen takk for knallfin trening!!)
Igjen biter jeg meg merke i hvor ALFA OMEGA det er å få konkurransetrent nok! Vi møttes lørdag på ukjent plass, jeg varmet opp- og glemte helt alle de fine planene jeg hadde for denne- før jeg skred inn på "planet". Ikke bra!!
Kjeden var forsåvidt grei nok, utholdenheten og attityden er det ingen ting i veien med men fvf var til tider J...... skeiv og Stå i midten av ruten ble til en sitt.
Jeg har sett dette noen ganger nå, men "noen ganger" er derimot nok til at det i mine øyne er blitt en trend og herved må jobbes med!
Jeg tror begge disse øvelsene likner mye på en fremadsending for Maximus.
Da vi har en god fremadsending har jeg benyttet meg av denne i innlæringen til begge momentene, men trodd at synet av hoppehinderet/kjeglene skulle kunne fungere som gode signaler på det å sitte eller stå, ved siden av det muntlige signalet selvfølgelig!
Dette gjør de tydeligvis ikke på nåværende tidspunkt, noe som gjør at han enkelte ganger bare "gutser" på hvilket moment som kommer når signal gis. Dette skjer ofte i kjeder, der belønningen har uteblitt over en liten tid og han HELT sikkert begynner å bli litt "høy eller taggad". Det skal sies at han ved siden av dette har en Myyyyyyye lengre og heftigere belønningshistorie på det å sitte på avstand/ i bevegelse enn det å stå.
Torger benytter denne mye på tur. Han benytter seg nesten utelukkende av to "øvelser" i hverdagen for å oppnå god kontroll på tur: innkalling og sitt i bevegelse- på avstand.
Etter å ha tygget på dette noen dager har jeg kommet opp med en slags slagplan.
Jeg skal gå tilbake, trene mer på det å befeste momentene hver for seg.
Jeg skal baklengskjede hoppehinderet og trene "finne midten" av ruta på nær avstand, samt av og til slenge inn en stå her.
Jeg skal ha økter med stimuluskontroll utenom denne treningen, på avstand og i fart.
Jeg skal belønne KONSEKVENT forskjellig på disse momentene. Ved "sitt" skal jeg belønne mens hunden holder den sittende posisjon mens "stå" skal belønnes ved å hive belønningen heftig og begeistret til/bak hunden. Dette for å skape en forventning til belønningsform.
Stå skal bli "jeg må snu meg FORT og bli stående og titte etter den flygende belønningen". På denne måten tipper jeg atferdsøkonomien også vil gjøre sitt for å få han til å stå, og bli stående til belønning.
Når jeg ser at momenttreningen har gitt gode resultater skal jeg blande de to momentene i en og samme treningsøkt, (ruta- hopphinder- ruta) slik at signalkontrollen kommer på plass og det blir veldig klart for Maximus at det er en stor forskjell mellom disse øvelsene.
Ved kjeglene skal man stå og ved hinderet skal man sitte!!
Høres det ut som en god plan dere?? Kom gjerne med tips og tilbakemeldinger!!
Skal legge ut film av denne kjeden når Christine får lagt den ut på Youtube... noe som sikkert kommer til å ta noen dager da jeg stakk avgårde med kameraet hennes og måtte gi det til Kristin. :) Håper det snart finner veien hjem ;)
Påsken har blitt benyttet til trening av hund, laange morgener og slaraffen-liv, videotitting og kino. For de av dere som ikke har sett Avatar vil jeg anbefale denne på det sterkeste, ikke noe nytt tema men fremdeles en film man bare må ha sett. Og WOW så langt man er kommet med animerte film effekter, helt utrolig! Apropos animert film, har også sett How to train your dragon/dragetreneren og ønsker meg nå min egen..... drage altså ;)
Enn sålenge får jeg derimot trene videre med den treningsompisen jeg har... som forresten kan minne om en liten drage til tider.
Vi har fått benyttet påsken godt, trent endel på de momentene som må ferdigstilles og fått konkurransetrent med Kristin og Christine. (Tusen takk for knallfin trening!!)
Igjen biter jeg meg merke i hvor ALFA OMEGA det er å få konkurransetrent nok! Vi møttes lørdag på ukjent plass, jeg varmet opp- og glemte helt alle de fine planene jeg hadde for denne- før jeg skred inn på "planet". Ikke bra!!
Kjeden var forsåvidt grei nok, utholdenheten og attityden er det ingen ting i veien med men fvf var til tider J...... skeiv og Stå i midten av ruten ble til en sitt.
Jeg har sett dette noen ganger nå, men "noen ganger" er derimot nok til at det i mine øyne er blitt en trend og herved må jobbes med!
Jeg tror begge disse øvelsene likner mye på en fremadsending for Maximus.
Da vi har en god fremadsending har jeg benyttet meg av denne i innlæringen til begge momentene, men trodd at synet av hoppehinderet/kjeglene skulle kunne fungere som gode signaler på det å sitte eller stå, ved siden av det muntlige signalet selvfølgelig!
Dette gjør de tydeligvis ikke på nåværende tidspunkt, noe som gjør at han enkelte ganger bare "gutser" på hvilket moment som kommer når signal gis. Dette skjer ofte i kjeder, der belønningen har uteblitt over en liten tid og han HELT sikkert begynner å bli litt "høy eller taggad". Det skal sies at han ved siden av dette har en Myyyyyyye lengre og heftigere belønningshistorie på det å sitte på avstand/ i bevegelse enn det å stå.
Torger benytter denne mye på tur. Han benytter seg nesten utelukkende av to "øvelser" i hverdagen for å oppnå god kontroll på tur: innkalling og sitt i bevegelse- på avstand.
Etter å ha tygget på dette noen dager har jeg kommet opp med en slags slagplan.
Jeg skal gå tilbake, trene mer på det å befeste momentene hver for seg.
Jeg skal baklengskjede hoppehinderet og trene "finne midten" av ruta på nær avstand, samt av og til slenge inn en stå her.
Jeg skal ha økter med stimuluskontroll utenom denne treningen, på avstand og i fart.
Jeg skal belønne KONSEKVENT forskjellig på disse momentene. Ved "sitt" skal jeg belønne mens hunden holder den sittende posisjon mens "stå" skal belønnes ved å hive belønningen heftig og begeistret til/bak hunden. Dette for å skape en forventning til belønningsform.
Stå skal bli "jeg må snu meg FORT og bli stående og titte etter den flygende belønningen". På denne måten tipper jeg atferdsøkonomien også vil gjøre sitt for å få han til å stå, og bli stående til belønning.
Når jeg ser at momenttreningen har gitt gode resultater skal jeg blande de to momentene i en og samme treningsøkt, (ruta- hopphinder- ruta) slik at signalkontrollen kommer på plass og det blir veldig klart for Maximus at det er en stor forskjell mellom disse øvelsene.
Ved kjeglene skal man stå og ved hinderet skal man sitte!!
Høres det ut som en god plan dere?? Kom gjerne med tips og tilbakemeldinger!!
Skal legge ut film av denne kjeden når Christine får lagt den ut på Youtube... noe som sikkert kommer til å ta noen dager da jeg stakk avgårde med kameraet hennes og måtte gi det til Kristin. :) Håper det snart finner veien hjem ;)
Abonner på:
Innlegg (Atom)