Flyttetid

Det er ikke lenge siden vi flyttet sist, men nå er vi altså på flyttefot igjen.

Tiden går bort på jobb, jobbsøking og salg av leilighet med alt det innebærer av rydding og vasking. Jeg må nesten flire, vi har bodd i leiligheten i halvannet år nå og hadde idet vi flyttet inn planer om raskest mulig få malt vinduskarmer etc. Først når vi skal flytte blir det gjort i en fei, grunnet visning!

Denne gangen setter vi nesen mot Kongsberg og håper å være på plass i ENEBOLIG MED HAGE innen sommerferien er forbi! Spennende med slike omveltninger. Det blir selvfølgelig trist å flytte fra det fantastiske nettverket jeg har rundt meg her i Oslo, alle gode tur- og treningsvenner, men heldigvis er det ikke langt til Drammen der flere av oss kommer til å møtes med jevne mellomrom. Jeg har dessuten hørt mye fint om hundeklubben i Kongsberg, skal tydeligvis være et svært aktivt miljø med flotte treningsmuligheter, og gleder meg derfor til å stifte nye ”hunde-bekjentskaper”!

Det har ikke blitt like mye trening av hund som jeg hadde håpet den seneste tiden, burde ha vært mye lengre med tanke på debut med Ember denne våren, men noe har jeg da hvertfall fått skviset inn. Er litt i tvil om jeg burde starte, den manglende generaliseringen og kjedingen gjør at jeg føler det er "urettferdig" ovenfor Ember. Kan ikke regne med at han skal føle seg trygg på momentene, situasjonen og ikke minst prestere når han mangler forutsetningene. Hmmmm... jeg vet jeg ikke får gjort noe særlig denne uken da det er visning til helgen, men jeg får sette inn støtet ukene etter dersom det skal bli noe debut i mai.

Jeg ser VELDIG fram til elitesatsningen til Amokk, første samling er allerede om et par uker, og der regner jeg med at jeg får både motivasjon og et spark i r...

Dette er neppe drømmehuset. Mangler både hage, stakittgjerde og garasjeplass til stasjonsvognen... meeen et artig bilde!

Og dette bildet da....

Når mamma ikke følger med gjør jeg mine egne fine ting..... ;)

Eva Bodfäldt kurs

Kurset med Eva denne helgen ga, akkurat slik jeg hadde håpet på, mye påfyll og nye tanker å ta stilling til. Det å gå kurser for en slik dyktig og erfaren instruktør, som ikke tenker helt som en selv samt ikke er redd for å utfordrer deg, er givende men også svært slitsomt.

Jeg var helt kjørt i hodet søndag ettermiddag av å fundere, ta stilling til tilbakemeldinger og "re-organisere" egne standpunkter og treningssystemer.

Før jeg går videre MÅ jeg få lov til å skryte uhemmet av Ember. Jeg var svært spendt på hvordan det ville gå i helgen, i forhold til de andre hundene, nå som vi endelig har fått skikk på passeringer og hundemøter i hverdagen. Ville det systemet/de rammene vi har etablert 0og den jobben vi har lagt ned på en arena ha påvirkning på en annen arena, denne kurs- settingen?

Ville han bli stresset/høy og ha problemer med å konsentrere seg?
Svaret er et rungende: HAN VAR EKSEMPLARISK!!
Det var MASSER av fremmede hunder, vi knøvlet oss alle opp i et lite hjørne av ridehuset der hundene sto og lå tett. Han måtte passere andre hunder jevnt og trutt, bare cm ifra, samt fikk masser av forstyrrende hunder under treningen... og dette var virkelig nema problema :)

Bare DET hadde vært verdt hele kurset!!

Ember under forstyrrelsestrening.

Det ble etterhvert ganske så store forstyrrelser, men

det viste seg VIRKELIG ikke å være noe som helst problem.

Slik jeg var inne på tidligere fikk vi derimot masser av andre tilbakespill og tanker, så kurset var så absolutt en inner 10'er også når det gjaldt å få nye tanker og ideer.

En av Eva sine kjepphester er å ikke kjøre mer enn 1-2 vellykkede repetisjoner før man gjør om på et eller annet. Jeg kjenner jo i og for seg igjenn dette, men har tydeligvis ikke klart å inkorperere dette godt nok i treningen!
Både for å unngå statisk trening, men også for å øke graden av diskriminering og generalisering skal jeg uten tvil bli dyktigere på dette. Benytte fantasien mer ift hva det er jeg kan forandre. Dette kan være kriteriet, type belønning, belønningsplassering, forstyrrelser av alle mulige slag eller noe så enkelt som å forandre posisjon eller sted.
Det ble ganske klart at jeg har etablert veldig rigide belønningsritualer, noe som i enkelte tilfeller og øvelser er vel og bra men som i andre hindrer diskrimineringen. Med belønningsplassering bak har Ember feks store vanskeligheter med å tenke noe annet enn stå.. så har har jeg et stykke arbeid å legge ned.

En annen ting Eva er opptatt av er å ikke kjøre for mange repetisjoner av en og samme ting etter hverandre. At man skal stoppe i tide. Tanken hennes er at mange like repetisjoner etter hverandre ofte er svært lite matnyttige, hvorfor gjøre om noe som allerede er bra, og i værste fall kan skape usikkerhet hos hunden.
Da jeg helt klart foretrekker å shape og fange atferder og deretter legge på signal er jeg avhengig av en viss form for flyt for å få dette til. Jeg har derimot helt klart et stort forbedringspotensiale når det kommer til å vurdere hver enkel treningsøkt. Jeg må ikke være så opptatt av x antall repetisjoner, snarere hvorvidt hunden med letthet påbegynner den atferden jeg ønsker etter endt belønning. Hvor mange repetisjoner er strengt tatt nødvendig for å få til det jeg ønsker?!
Enkelte ganger mener jeg det er helt nødvendig med flere repetisjoner for å få fram en automatisering av bevegelser, som feks pososjonsskifter i avstanden, eller en viss intensitet i momentet, som opptaket av en apportbukk, men også her kan det være lurt å ha et bevisst forhold til hvor mange jeg kjører. Jeg blir lett altfor statisk- og faller inn i et mønster om jeg kjører for mange. Jeg ser det derfor som utelukkende positivt å ta en tenkepause for å gjøre om på NOE (som nevnt ovenfor) før vi fortsetter!!
Når det kommer til konsentrasjonsoppgaver, nye utfordringer og signalkontroll-øvelser ser jeg derimot helt klart at det kan ødelegge mer enn det gagner å kjøre for mange repetisjoner etter hverandre. Her har jeg bomma flere ganger og gjorde det også på kurset. Med nye utfordringer mener jeg ikke bare utfordringer for hunden, også JEG skal klare å holde tunga rett i munnen, noe jeg ikke var flink nok til i helgen. Hadde jeg tatt en pause, latt det ligge, hadde det kanskje sunket bedre inn hos både hund og eier!

To flotte golden frøkner på kurset.

De to øverste bildene er av kari Anne og Emma.

De to nederste er av Line og Humla

Ved siden av mange andre nyttige tips, som det å jobbe sideveis forflyttninger i Fvf før man innfører framlengs marsj (for posisjonen sin del) og fortsette arbeidet med å utvikle de sosiale belønningene var det jeg trengte mest tid på å fordøye FØLELSER.

Det å skape visse følelser knyttet til visse moment i treningen er forsåvidt ikke nytt, dette er noe jeg har jobbet med lenge. Skape eksplosive assosiasjoner til "ta i" øvelser og rolige assosiasjoner til de jeg ønsker at han virkelig skal konsentrere på.

Det jeg derimot ikke har vært bevisst er mine egne følelser i treningen, mine egne følelser i momentene/øvelsene.
Når dette kom opp tenkte jeg først "Gud bedre, hva er dette??", men når jeg nå har fått tenkt meg litt om er det helt klart at dette kan påvirke treningen.

Den mest destruktive følelsen vi kan ha når vi trener er irritasjon og frustrasjon, og det er helt klart hundene snapper opp dette!! DET har jeg personlig opplevd mer enn en gang!

Og hva med leken, er det ikke ofte slik at man ikke får samme effekt av denne dersom man ikke har en positiv og leken innstilling selv?

En liten digresjon, men likevel føler jeg den er relevant: Det er vel ikke for ingen ting at Marit Bjørgen ser for seg en tiger i sitt indre når hun konkurrerer, eller at Therese Johaug ser for seg en diamant og snøleopard. Hvem er jeg til å påstå at følelsene vi har ikke påvirker relasjonen til hunden og måten vi gjennomfører momentene på! Nei dette skal jeg virkelig gi et realt forsøk!

Jeg skal øve meg gjennom å skape mer dynamikk i leken, gjennom å spille på flere følelser her. Da jeg har en hund med mye lekelyst har jeg hvilt på laubærene her. Nå blir det skikkelig skuespill framover :)

Jeg skal dessuten jobbe med å bli mer obs på de følelsene jeg selv har til momenter. Om jeg ikke føler jeg har noen skal de jammen meg manes fram!!

En annen svært spennende side ved følelser er hvordan vi kan hjelpe hunden med å skifte til den følelsen vi ønsker. Joda, vi kan fortsette med å betinge en viss forventning og et visst aktivitetsnivå til øvelsene. Men som nok et redskap kan vi benytte oss av rutiner for berøring! Eva pratet mye om Oxytocin, også kalt kjærlighets hormonet.

Oxytocin er et hormon som skapes når du får nærhet og berøring. Det får deg til å føles avslappet og harmonisk. "- Av oxytocin får du ro i kroppen, og et ønske om å være nær andre. Du føler deg mer tilstede, blir mer omsorgsfull og føler deg tryggere" sier Kerstin Uvnäs Moberg. Hun er professor i fysiologi, og var den som oppdaget oxytocinet og hvilke effekter det har.

Eva er opptatt av hvordan vi kan benytte oss av denne berøringen, og gjennom dette oxytocinet , i treningen og hundeholdet generelt. I hverdagen kan vi skape en sterkere tilknytning hund og eier imellom og i treningen vi kan også benytte oss strategisk av dette for å skape riktig følelse framfor visse øvelser som krever ro og konsentrasjon. Rett og slett lære hunden at en viss form for berøring er deilig og nedroende. Lære hunden at denne berøringen er som å hviske hunden i øret at "gud som jeg beundrer deg vowsen. Du er det mest fantastiske på denne jord".

Jeg og Ember har jo ofte denne sinnsstemningen når vi ligger på sofaen sammen om kvelden. Når han ligger på brystet mitt og strykes forsiktig nedover siden.

Jeg skal gjøre et realt forsøk på å jobbe dette inn litt mer systematisk, for det hadde jo vært genialt å kunne benytte seg av dette under trening og start! Kunne benytte seg av et virkemiddel som roer og betrygger oss begge!

Nei det ble mye å førdøye denne helgen. Spesielt er det dette med FØLELSER jeg ønsker å dykke ekstra godt ned i. Kanskje fordi jeg i utgangspunktet ikke har vært så bevisst disse og ikke viet det en tanke at mine følelser kan spille en rolle for treningen.

Avslutter dette innlegget med bilde av Timmy til Ida og

Kjersti og Gøye!
ALLE BILDENE I DETTE INNLEGGET ER TATT AV KARI ANNE LIER HANSEN!!

TAKK FOR SUPERT KURS ALLE SAMMEN!

Firkanta

Det er gått en stund siden siste oppdatering. Ikke fordi det har skjedd lite, snarere tvert imot, men fordi jeg har vært i tenkeboksen.
Konklusjonen av siste ukers funderinger er at jeg syntes det er skummelt og synd hvordan vi kan sette oss selv slik i bås, bli så firkantet, at det til de grader begrenser våre muligheter!

Jeg kan kun snakke for meg selv, men jeg regner med at det er flere som havner inne i denne kategorien hvis de tenker godt etter. Er man kommet dit at man ikke kan benytte seg av muligheter fordi de er ”lite klikkerske” eller ikke tør å prøve seg fram i frykt for å havne utenfor ”båsen” burde man kanskje jobbe litt med å bli kvitt disse begrensningene. Det er ikke slik at enkeltmiljøet besitter ”den eneste sannhet”.

Jeg mener for all del ikke at man ikke skal være kritiske og tenke selv, men nettopp dette med å tenke selv er det veldig mange som ikke gjør når man har satt seg selv i en viss ramme!!

I løpet av de siste ukene har jeg fått smake på dette selv. Jeg begynte å tenke så det knaket når jeg observerte at passeringstreningen med Ember ikke gikk framover. Hvorfor gjorde den ikke det? Hvorfor skal slik trening være så annerledes annen trening der man avbryter og planlegger på nytt dersom man ikke har en økt grad av mestring etter få økter?
Joda, jeg har hørt mange forklaringer på dette, blant annet at motbetinging tar tid osv. Men hvor lang tid skal det egentlig ta og er det nødvendigvis slik at motbetinging alltid vil være det beste?

Som en liten digresjon kan man jo ta en liten titt på dette klippet: rart hvor raskt motbetingingen går her!


Tilbake til saken. Etter en god periode men passeringstrening syntes jeg plutselig vi var tilbake på null. . Jeg syntes Ember var mer oppjaget, hadde lettere for å reagere og bare stresset seg opp over måten jeg trente på. Det ble helt klart for meg at her måtte jeg tenke nytt. Tenke utenfor boksen. Det jeg gjorde fungerte jo slett ikke.

Det er ikke lenge siden jeg la igjen kommentarer på en blogg der jeg hardnakket påsto man kunne behandle og kurere ALLE problem med utelukkende positive metoder. Vel, i etterpåklokskapens ånd må jeg få beklage.. for Jeg har ikke klart det. Denne passeringstreningen med Ember var hvertfall ikke effektiv, det hadde jeg ingen problemer med å se, og nå var jeg gått tom for ideer.

Jeg endte opp med å kontakte hundetrenere jeg vet tenker anderledes enn meg selv og hundetrenere jeg har meget stor respekt for. Jeg ringte oppdretter, Eva Bodfäldt og Maria Brandel, og fant ut at de ikke begrenset seg selv i sin tankegang! Det var nettopp dette jeg trengte for selv å tenke nytt.

Etter alle gode samtaler og diskusjoner endte jeg opp med en ny slagplan. Den innebar innlæring av alternativ atferd, Eva sin ”Berlinmur” og bruken av… tja jeg vet ikke hvilket ord jeg skal bruke her.. dominans, korrigeringer, positiv straff.. upopulært barn har også mange navn.

Jeg lærte nå hvertfall Ember å gå ”hverdagsfot” på høyre side, selvsagt med bruk av positiv forsterkning, noe som etter hvert innebar lengre turer i denne posisjonen der han ikke fikk snuse etter tisse/gjøre fra seg før mitt ”værsegod”. Noe senere innførte jeg større forstyrrelser (hev baller etc over på motsatt side) og etter hvert også korrigeringer om han skulle hive seg etter forstyrrelsene eller ruse ut av posisjonen. Korrigeringene bestod i å blokkere veien hans med min egen kropp, bruke meg selv som en berlinmur, og på denne måten påse at han ikke fikk tak i dem. Jeg fikk han nøytralt og bestemt inn i posisjonen igjen og vi forsøkte på nytt. Tanken var å innføre korrigeringene i situasjoner utenfor passeringene slik at disse ikke knyttet til andre hunder eller mennesker, men til posisjonen. For at de BLE oppfattet som korrigeringer av Ember er det ingen tvil om, til tross for at de var små innebar disse et ubehag for hunden.

Når hverdagsfoten fungerte bra på tur med innlagte forstyrrelser begynte vi å benytte denne i møte med andre hunder. Han trakk fram og ut av pisisjon de første par gangene, men etter å ha gjentatt prosedyren med berlinmuren, som han allerede var blitt kjent med, har vi hatt de hyggeligste turene og de mest vellykkede passeringene siden han bare var valpen! Han går på høyre side, holder posisjonen, har ikke gitt lyd fra seg og har vært roligere enn jeg har sett han på svært lenge. Busten blir mindre og mindre og interessen likeså.
Tidligere var han så høy at jeg ikke tror sladderen og motbetingingen hadde den største effekten, men i denne rolige sinnsstemningen kunne vi sikkert tatt dette opp igjen og fått en helt annen effekt.

Det var 2 ting jeg var redd for. Det ene var at han skulle forbinde ubehaget av en eventuell korrigering med de andre hundene, og dermed fått forsterket usikkerheten, og at disse korrigeringene skulle gå utover treningen ellers.
Hittil syntes jeg derimot han virker tryggere i møte med andre hunder enn han har gjort på svært lenge (fordi han er sikrere på hva det er han skal gjøre i disse situasjonene?!) og noen negativ effekt på LP-treningen har overhodet ikke meldt seg. Ember skiller helt klart på høyrefoten/ hverdagen og trening ellers.

Det er viktig for meg å presisere at jeg ikke sier dette er den riktige metoden å velge for alle hunder. Jeg syntes også man må ha gått kurs og fått opplæring i metoder før man benytter seg av disse. Heldigvis var jeg så heldig å ha en ”utfordrende hund” i kursgruppa sist Eva var i Oslo og holdt kurs, slik at vi fikk demonstrert samt diskutert denne ”Berlinmuren”. Det er også viktig for meg å understreke at aggressjon eller sinne ikke hører med i denne type trening. Eva sa så fint når jeg ringte at det ikke er korrigeringer som skaper problemer for hund og eier, det er måten disse blir utført på, aggresjon og sinne.

Jeg hadde nok godt av en slik påminnelse av at man har noe å lære av alle miljøer rundt ”hunderiet” og ikke opphøye verken den ene eller den andre filosofien. At det å sette seg selv i bås faktisk hemmer og begrenser en selv i det å bli en god hundetrener! Skal man bli en god snekker må man kunne håndtere flere verktøy! Jeg har lært en god lekse jeg ikke kommer til å glemme med det første.