Det aller første innlegget........

Det aller føste innlegget her i denne bloggen vil jeg dedikere til Luni.

Det er ikke lenge siden hun beriket vår hverdag med sitt fantastiske vesen, sin sjarme og sine påfunn. Dette var en hund HELT for seg selv, jeg vet jeg aldri kommer til å møte på maken i hele mitt liv og hun er fremdeles meget sårt savnet. Jeg vet denne sårheten, følelsen av at savnet og sorgen presser på hjertet, etterhvert vil fylles av gode og varme minner, jeg gleder meg til den dagen.

Jeg savner de små tingene, det å bli vekket på morgenen med en kald og snøftende snute i øret, det å komme hjem fra skolen til liv i leieren, det å kose de deilige krøllene og begrave ansiktet i pelsen. Jeg savner lyden av hundepoter på parketten, det at hun breiet seg ut i sofaen og tok mer plass en "menneskene sine", jeg savner lydene hennes, blikkene, men mest av alt savner jeg LUNI, absolutt hele henne!

Hun var en harmonisk dame, selvsikker, trygg og tøff som toget. Hun var bøllete, full av påfunn og sprell, men samtidig lugn og avbalansert. Hun var mammas jente, hun var kjærlig, bedagelig, ivrig, spredte glede og beriket meg gjennom nesten 5 år. Ord kan rett og slett ikke beskrive hva jeg følte og fortsatt føler for denne rare, hærlige, krøllete tutta.

Jeg håper jeg tok den riktige avgjørelsen, og selv om jeg ikke er religiøs kjenner jeg for første gang et håp om en himmel, der også hunder har adgang!