Firkanta

Det er gått en stund siden siste oppdatering. Ikke fordi det har skjedd lite, snarere tvert imot, men fordi jeg har vært i tenkeboksen.
Konklusjonen av siste ukers funderinger er at jeg syntes det er skummelt og synd hvordan vi kan sette oss selv slik i bås, bli så firkantet, at det til de grader begrenser våre muligheter!

Jeg kan kun snakke for meg selv, men jeg regner med at det er flere som havner inne i denne kategorien hvis de tenker godt etter. Er man kommet dit at man ikke kan benytte seg av muligheter fordi de er ”lite klikkerske” eller ikke tør å prøve seg fram i frykt for å havne utenfor ”båsen” burde man kanskje jobbe litt med å bli kvitt disse begrensningene. Det er ikke slik at enkeltmiljøet besitter ”den eneste sannhet”.

Jeg mener for all del ikke at man ikke skal være kritiske og tenke selv, men nettopp dette med å tenke selv er det veldig mange som ikke gjør når man har satt seg selv i en viss ramme!!

I løpet av de siste ukene har jeg fått smake på dette selv. Jeg begynte å tenke så det knaket når jeg observerte at passeringstreningen med Ember ikke gikk framover. Hvorfor gjorde den ikke det? Hvorfor skal slik trening være så annerledes annen trening der man avbryter og planlegger på nytt dersom man ikke har en økt grad av mestring etter få økter?
Joda, jeg har hørt mange forklaringer på dette, blant annet at motbetinging tar tid osv. Men hvor lang tid skal det egentlig ta og er det nødvendigvis slik at motbetinging alltid vil være det beste?

Som en liten digresjon kan man jo ta en liten titt på dette klippet: rart hvor raskt motbetingingen går her!


Tilbake til saken. Etter en god periode men passeringstrening syntes jeg plutselig vi var tilbake på null. . Jeg syntes Ember var mer oppjaget, hadde lettere for å reagere og bare stresset seg opp over måten jeg trente på. Det ble helt klart for meg at her måtte jeg tenke nytt. Tenke utenfor boksen. Det jeg gjorde fungerte jo slett ikke.

Det er ikke lenge siden jeg la igjen kommentarer på en blogg der jeg hardnakket påsto man kunne behandle og kurere ALLE problem med utelukkende positive metoder. Vel, i etterpåklokskapens ånd må jeg få beklage.. for Jeg har ikke klart det. Denne passeringstreningen med Ember var hvertfall ikke effektiv, det hadde jeg ingen problemer med å se, og nå var jeg gått tom for ideer.

Jeg endte opp med å kontakte hundetrenere jeg vet tenker anderledes enn meg selv og hundetrenere jeg har meget stor respekt for. Jeg ringte oppdretter, Eva Bodfäldt og Maria Brandel, og fant ut at de ikke begrenset seg selv i sin tankegang! Det var nettopp dette jeg trengte for selv å tenke nytt.

Etter alle gode samtaler og diskusjoner endte jeg opp med en ny slagplan. Den innebar innlæring av alternativ atferd, Eva sin ”Berlinmur” og bruken av… tja jeg vet ikke hvilket ord jeg skal bruke her.. dominans, korrigeringer, positiv straff.. upopulært barn har også mange navn.

Jeg lærte nå hvertfall Ember å gå ”hverdagsfot” på høyre side, selvsagt med bruk av positiv forsterkning, noe som etter hvert innebar lengre turer i denne posisjonen der han ikke fikk snuse etter tisse/gjøre fra seg før mitt ”værsegod”. Noe senere innførte jeg større forstyrrelser (hev baller etc over på motsatt side) og etter hvert også korrigeringer om han skulle hive seg etter forstyrrelsene eller ruse ut av posisjonen. Korrigeringene bestod i å blokkere veien hans med min egen kropp, bruke meg selv som en berlinmur, og på denne måten påse at han ikke fikk tak i dem. Jeg fikk han nøytralt og bestemt inn i posisjonen igjen og vi forsøkte på nytt. Tanken var å innføre korrigeringene i situasjoner utenfor passeringene slik at disse ikke knyttet til andre hunder eller mennesker, men til posisjonen. For at de BLE oppfattet som korrigeringer av Ember er det ingen tvil om, til tross for at de var små innebar disse et ubehag for hunden.

Når hverdagsfoten fungerte bra på tur med innlagte forstyrrelser begynte vi å benytte denne i møte med andre hunder. Han trakk fram og ut av pisisjon de første par gangene, men etter å ha gjentatt prosedyren med berlinmuren, som han allerede var blitt kjent med, har vi hatt de hyggeligste turene og de mest vellykkede passeringene siden han bare var valpen! Han går på høyre side, holder posisjonen, har ikke gitt lyd fra seg og har vært roligere enn jeg har sett han på svært lenge. Busten blir mindre og mindre og interessen likeså.
Tidligere var han så høy at jeg ikke tror sladderen og motbetingingen hadde den største effekten, men i denne rolige sinnsstemningen kunne vi sikkert tatt dette opp igjen og fått en helt annen effekt.

Det var 2 ting jeg var redd for. Det ene var at han skulle forbinde ubehaget av en eventuell korrigering med de andre hundene, og dermed fått forsterket usikkerheten, og at disse korrigeringene skulle gå utover treningen ellers.
Hittil syntes jeg derimot han virker tryggere i møte med andre hunder enn han har gjort på svært lenge (fordi han er sikrere på hva det er han skal gjøre i disse situasjonene?!) og noen negativ effekt på LP-treningen har overhodet ikke meldt seg. Ember skiller helt klart på høyrefoten/ hverdagen og trening ellers.

Det er viktig for meg å presisere at jeg ikke sier dette er den riktige metoden å velge for alle hunder. Jeg syntes også man må ha gått kurs og fått opplæring i metoder før man benytter seg av disse. Heldigvis var jeg så heldig å ha en ”utfordrende hund” i kursgruppa sist Eva var i Oslo og holdt kurs, slik at vi fikk demonstrert samt diskutert denne ”Berlinmuren”. Det er også viktig for meg å understreke at aggressjon eller sinne ikke hører med i denne type trening. Eva sa så fint når jeg ringte at det ikke er korrigeringer som skaper problemer for hund og eier, det er måten disse blir utført på, aggresjon og sinne.

Jeg hadde nok godt av en slik påminnelse av at man har noe å lære av alle miljøer rundt ”hunderiet” og ikke opphøye verken den ene eller den andre filosofien. At det å sette seg selv i bås faktisk hemmer og begrenser en selv i det å bli en god hundetrener! Skal man bli en god snekker må man kunne håndtere flere verktøy! Jeg har lært en god lekse jeg ikke kommer til å glemme med det første.