Slyngel

Ember har gått fra å være en liten guttevalp til å bli en ordentlig slyngel, en staselig og flott slamp av en Labbe. Han begynte tidlig å løfte på benet, sporadisk ved 5 mnd alder og hver gang han tisset når han var 6mnd, men det er først nå de siste ukene han har gått med et lite smell inn i puberteten ;)

Ja denne puberteten, noen hunder går tilsynelatende upåvirket gjennom denne fasen mens andre kan være en real håndfull mens hormonene raser i kroppen. Da jeg vet det er mange som river seg i håret av denne fasen tenkte jeg å skrive noen linjer om hvordan vi håndterer noen av de "utfordringene" som har dukket opp.

Flere ting har skjedd de siste ukene, enkelte ting har jeg registrert uten å se det som nødvendig å ta tak i mens andre har jeg ønsket å ta tak i med en gang.
Det at Ember enkelte ganger faller inn i sin egen ”pubertets-boble”- konsentrer seg om en ting og lett utelukker andre stimuli i omgivelsene er en ting jeg ikke har vurdert som nødvendig å gjøre noe med. Han skal få lov til å vise alle de unghundnykker han bare vil, såfremt jeg ikke ser at dette potensielt kan medfører det at han etablerer negative mønstre for fremtiden.

Det at han kan være så oppslukt av feks en lukt på bakken at han samtidig har problemer med å legge merke til mine signaler syntes jeg i denne fasen er mindre viktig. Det er bare å la være å mase og la han snuse seg ferdig før vi går videre på tur.
Det jeg derimot har tatt tak i er et høyt stressnivå ute på tur der han helst ville dra meg på slep mellom tisseflekkene, i sikk sakk frem-tilbake og over brøytekantene. Plutselig gikk vi ikke lenger på tur sammen, jeg var glemt der jeg hang i enden av lina.
Og det som har voldet meg mest hodebry: Ember sitt forhold til andre hunder.

Når vi gikk på valpekurs innså jeg med en gang at Ember ikke kunne leke med de ande valpene. Han bøllet noe voldsomt, knøvlet de ned i bakken og var ikke interessert i noen hyggelig lek. Vi har derimot gått tur med voksne stødige hunder, så han har fått god sosialisering, og det hele så ut til løse seg fint. Han har aldri vært av den sorten som har elsket å LEKE med andre hunder, har heller villet snuse og gjøre sine egne greier, men har kunne gå turer og trene med andre hunder uten at dette var noe problem. Etter hvert kunne han også omgås yngre hunder, forholdt seg forholdsvis uinteressert men dog rolig.
Så kom puberteten bankende på døren med all sin kraft. Bare ila noen få dager så jeg en utvikling jeg ikke kunne la gå upåaktet hen. Når han så andre hunder på tur ble han plutselig skyhøy, trakk samt hev seg i båndet for å komme bort. Ofte kom det både lyd i form av pip/hyl og bust selv på mange meters avstand.
Fikk han hilse på andre hunder foregikk det hele heftig og begeistret i hele 3 sek., med snusing der bak-foran og over alt, før han stort sett mistet interessen og ruste videre etter neste ”kick”.. dvs tisseflekk. Enkelte tisper skulle han ri på, men stort sett har han ikke brydd seg om kjønnet på hunden.

Jeg oppfattet hele tur situasjonen som ganske så frenetisk, der Ember jaget etter lukter og hunder. En periode ble han oppglødd bare det kom et menneske i det fjerne, for da KUNNE det jo hende det var en hund med!? Når mennesket kom nærmere og han konstaterte at det denne gang ikke var noen hund var vi igjen tilbake til sikk-sakk mellom brøytekanter, busker og lyktestolper.

Jaja, så hvordan gjøre noe med dette men fremdeles gjøre minst mulig ut av en helt naturlig utviklingsperiode? Han har jo tidligere kunnet gå pent i bånd, vært ”följsam”/hele tiden hatt et øye med meg på tur og egentlig ikke vært så opptatt av hunder.
Jeg vil at han skal kunne lukte på de flekkene han ønsker, men uten å dra meg over ende.
Jeg vil kunne gå avslappende turer, både med hunden løs og i bånd, der han ikke går på konstant tå hev. Møte andre hunder på tur gjør man jo til stadig og derfor ønsker jeg at han skal kunne håndtere dette på en roligere og mer avslappet måte.

På 3 uker syntes jeg vi har kommet langt, tatt et stort skritt i riktig retning. Jeg er nok litt på tå hev, da slike perioder kan bidra til at det bikker den ene- eller andre veien. Som sagt ønsker jeg ikke at han skal danne atferdsmønstre å dra med seg videre.
Det artige er derimot at det ikke skulle så mye til før det hele ble mye bedre.

1. Jeg gikk så mange av turene jeg bare kunne med hundene hver for seg. Slik at den ENE kunne få min fulle oppmerksomhet.

2. Vi tok tak i litt ”silky-leash” trening inne og tok deretter med oss denne treningen ut.
Jeg brukte tørrforet/matrasjonene hans som belønning og brukte godbitsøk etter noen tørrforkuler på bakken som belønningsform. Når vi begynte å gå stoppet vi i starten hyppig og la ned godbitsøk samt gjorde akkurat det samme dersom han dro avgårde i båndet: jeg stoppet opp, ventet til båndet ble slakt- til han vendte seg fra flekken han ville bort til og la igjen ned godbitsøk. Når alle godbitene var blitt funnet gikk vi rolig videre.
Det skulle ikke mange slike turer til før jeg la merke til en helt annen ro i hunden. Etter noen dager kunne vi igjen gå på tur uten at han dro meg overende. Artig det der med forventninger, turen var ikke lenger KUN luktflekker men også matsøk, som ofte virker nedroende i seg selv. På kjøpet fikk jeg tilbake följsamheten

3. Når det gjaldt dette med andre hunder ville jeg ikke at han skulle bli deprivert på den sosiale kontakten og av den grunn bare bli mer motivert for å komme bort til hundemøtene. Av den grunn planla og gjennomførte jeg 3 type turer samt etablerte 2 regler.

· Turer i bånd der vi ikke hilste på møtende hunder
· Turer i bånd der vi ikke møtte andre hunder
· Turer løs med andre hunder der han fikk leke og kose seg.

Når vi går turer i bånd er regelen nå at vi ikke hilser.
Forventningen skal ligge i det at en rolig sitt, rolig og konsentrert sinnsstemning mens de andre går forbi, genererer belønning. Jeg har benyttet meg mye av omvendt lokking her da dette er en øvelse han kan godt fra før.
Da han er en aktiv gutt forsøkte vi oss litt fram på dette og jeg fant ut at det å ha han sittende ga de mer vellykkede repetisjonene. Var han ”oppe og gikk” ved min side var det mye lettere å ”plutselig” bestemme seg for å hilse, hive seg ut i lina. Det å sitte godt med forstyrrelser er en øvelse han har inne fra før og lykkeprosenten har faktisk vært 100% fra dag 1 selv i denne settingen.
Jeg fikk mange hundebekjente (også hunder i nabolaget Ember ikke kjenner) til å møte oss på disse turene, slik at vi kunne dra det enda litt lenger enn hva man kan med fremmede hunder/mennesker man møter på tur. Ember fikk sitte mens de gikk forbi, og deretter gikk vi forbi hverandre noen ganger før vi avsluttet i en ”sitt og bli” ganske nærme hverandre- og deretter gikk videre hvert til vårt.

Vi gikk også turer i bånd på steder der det var liten sannsynlighet for å møte andre hunder. Både fordi jeg ikke ønsket at enhver tur skulle bli trening og fordi jeg ønsket at han skulle kunne slappe av ift det å stadig ”lete etter” hunder på tur.

Og til syvende og sist har vi gått turer med andre hunder der han er løs- og har lov til å hilse og leke. Dette er turer med trygge voksenhunder som sier ifra, på en fin måte, dersom han blir for ivrig- skal opp og ri eller liknende.

I tillegg til dette har han fått være med når jeg holder kurs, men ikke gjort stort annet enn å ligge/sitte i kurven sin og se på de andre hundene trene. Sist på tirsdag var han med på shaping-kurset jeg holder for de dyktige instruktørene ved Antrozoloogisenteret og gjorde ikke stort annet enn å trene passivitet i nærheten av de andre hundene.

På bare noen uker er situasjonen blitt en helt annen.
Han drar ikke på langt nær like mye og like ofte i båndet. Vi går igjen på tur sammen og dersom vi møter andre hunder kan vi nå gå så nærme som ca 10m før eg må stoppe opp og få Ember ned i sitt med omvendt lokking. Når vi begynte måtte dette skje allerede idet han så den andre hunden, ofte på opptil 30-40m avstand. Ember er i tillegg blitt så opptatt av å sitte at han enkelte ganger har satt seg ned direkte idet jeg stopper, før jeg får gitt signalet om dette.

Det største ”cluet” tror jeg lå i det å få ned det generelt høye stresset eller forventningen til turen. Det å få bena på jorden igjen gjennom noe så enkelt som godbitsøk underveis gjorde han igjen ble mer mottakelig for flere stimuli. Ikke BARE tisseflekkene og hundene, men også meg og vårt!

Jeg velger å ta slike ting på alvor, slik at det ikke skal utvikle seg til noe mer, men maler for all del ikke fanden på veggen her. Jeg håper og tror dette skal bli bra og at det bare er en litt utfordrende pubertal periode vi er gjennom.
I helgen har vi i tillegg meldt oss på et passeringskurs for å få eventuell ny input til ting vi kan gjøre annerledes, eller bare få mange fine treningsmuligheter/økter med godt tilpasset vanskelighetsgrad :D