Eva Bodfäldt

Jeg har vært så heldig å få gå kurs med Eva Bodfäldt denne helgen.
For å hoppe uti det med en gang: ila dette kurset har jeg kommet til den erkjennelsen at jeg ikke lenger vil sette meg selv i bås med hensyn til hva jeg kaller meg selv som hundetrener.
Fokus på hundens eget initiativ og frivillige atferder vil fremdeles bestå som helt grunnleggende i min treningsfilosofi, men jeg ønsker ikke å sette så klarer rammer for megselv, slik jeg har gjort tidligere. Disse faste rammene for "Does and dont's" tror jeg til syvende og sist kun setter en effektiv stopper for utvikle seg videre. Faren for å gå glipp av en hel del meget spennende "tenk" rundt trening av hund blir stor. Jeg mener for all del ikke at jeg skal gape over alt, grunnfilosofien om positiv trening og hundens eget initiativ står fremdeles grunnsolid, men jeg ønsker herved å ta inn nye impulser og prøve ut nye tankerekker.. til tross for at disse i første øyensyn ikke virker "klikkerske" ;)
Jeg ønsker å lage min EGEN tanke, mitt eget tenkesett. Gjøre treningen MIN i motsetning til kun en oppskrift lånt av andre.

Foto tatt av Ellen Christensen: Gjør MIN egen tanke ;)

Ja, dette var nok det aller viktigste som skjedde denne helgen. Og denne erkjennelsen er jeg ikke så rent lite stolt av heller, selv om det sikkert høres litt flåsete ut. Tror det først er når man begynner å bli trygg på egne ferdigheter og egne tanker at man endelig tør å slippe oppskriftene man har "lånt av andre" og gjøre/modifisere disse til ens egne! :)

Tre aspekter ved Eva's filosofi jeg har lyst til å dra med meg videre var hennes tanker rundt variere belønninger, det å ikke falle inn i steriotype mønstre, sosiale belønninger/bus og passivitet.
For de av dere som har tolket det jeg har skrevet ovenfor som om Evas tanker ikke passer innenfor "klickertenket" vil desverre bli litt skuffet nå. Alle de tankene jeg har lyst til å dra med meg videre vil passe meget godt inn hos flere av de som trener etter disse prinsippene,men ikke hos alle.

Eva fokuserer MYE på å dra inn forstyrrelser i treningen fra starten, alledere før atferden er på flyt. Har hunden gjentatt atferden to ganger i repetisjon skal NOE forandre seg, dette være seg type belønning eller miljømessige faktorer. Evas tanke er at valpen/hunden skal allerede fra starten bli vandt til at atferden gjelder uansett, at den ikke skal bli fastlåst i visse betingelser for å kunne utføre den. Når de ytre faktorene hele veien forandrer seg, men atferden og etterhvert signalet forblir det samme sikrer dette både diskriminering og generalisering.

Det første hun innfører som en forstyrrelser (og leker seg litt med) er type belønninger. Dette er positive forstyrrelser som unngår å legge for stort press på hunden. Man kan variere hvor man holder den/legger den, men også hvorvidt det presenteres mat- sosial- eller lekebelønning. Avstandsbelønninger på forskjellige måter var hun en stor tilhenger av, både som forstyrrelser og som hjelpemiddel for å snu fokus på "utoverrettede" hunder inn på eier.
På spørsmål om hva hun da syntes om 80% regelen svarte hun at det kom ann på hvordan man definerer denne.: Hun bygger heller ikke atferden videre dersom den ikke er kommet opp på rundt 80%, men forstyrrelser/endringer i miljøet legger hun på med en gang hunden repeterer 2 vellykkede repetisjon etter hverandre.

Jeg er den første til å innrømme at mine måter å belønne på lenge har vært preget av faste, nærmest rigite mønstre. Veldig ofte har treningen vært fokusert på antall repetisjoner og prosentvis mestring, med svært liten variasjon i både belønning og rammer rundt treningen. Hvertfall tidlig i innlæringsfasen, når den har kommet et lite stykke lenger har jeg vært flinkere. Kanskje kan dette være årsaken til at diskrimineringen av signalene av og til har tatt lenger tid enn ventet??

Sosiale belønninger er også en av kjepphestene til Eva. Hun benytter både "bus", et belønningsord hun har innført i sitt treningssystem på lik linje med "fri" og "værsegod", men også kos og klapp uten signal.
"Bus" betyr lek og morro rundt meg, omtrendt som "fri" , men med den forskjell at "bus" kan være både lek med gjenstand, dynamisk lek med fører uten andre hjelpemidler og lek/hopp/sprett etter godbit.
Jeg har lenge gått i den tro at rene sosiale belønninger ofte fører til skuffelser hos hundene, at det medfører å "snyte de" for noe bedre de forventer. Dette så jeg på kurset at var LANGT ifra tilfellet. Noen av de høytempererte hundene fikk "jording" av førers kos og klapp og de sosiale labbene på kurset ble jo YR av ren glede når mor satt igang med bus- pluddret, lå på alle fire eller hoppet rundt.
Det som slo meg var at vi helt har glemt dette aspektet ved treningen. Førers egne dynamikk, den høylytte jubelbrusen og de rolige kjærlighetsærklæringene, som vi tidligere brukte aktivt når vi jobbet mer "tradisjonelt"..... De har nå blitt ansett som gammeldags!! Jeg kommer til å benytte meg MYE mer av dette, mest med Ember men også noe med Maximus. Det ER uten tvil lettere å innføre sosiale belønninger på hunder der det sosiale med fører allerede har en viss verdi, men kos og taktil berøring fungerte SVÆRT godt på å roe Max'en noe ned i forflyttningene i fri ved foten!

Bilder av Max'en og meg, tatt av Ellen Christense

Det siste aspektet jeg bet meg spesielt merke i var passivitet som en helt naturlig del av treningen/hundeholdet. Vi kjenner jo alle selvfølgelig dette igjen, men Eva drar dette hakket lenger enn jeg er vandt med fra tidligere. Det står mye om dette i den nye utgaven av boken hennes "kontaktkontraktet", så jeg skal ikke skrive mye.. dette innlegget er blitt langt nok som det er ;)

Det jeg derimot vil si er at det tiltaler meg ENORMT å ikke sette hunden inn i bilen mellom hver økt, men at den skal kunne ligge sammen med meg mens vi pauser- eller på plassen mens andre trener videre. Det at det i tillegg er mange positive treningseffekter (blandt annet MEGET god stadga ;) ved dette taler bare som et ekstra pluss.
Ember og jeg begynte treningen med passivitetsøvelsen "ryggsekken" allerede denne helgen, og med Eva sin tanke om å RASKT innføre forstyrrelser gikk det utrolig fort. Jeg ble flere ganger overrasket over hvor fort hun gikk fram, men jammen fungerte det ikke utrolig godt. Lærdommen jeg tok av dette er at jeg ofte går ALTFOR sakte fram ;)

Diverse bilder, IKKE fra passivitetstreningen. Tatt av Ellen Christensen

TUSEN TAKK til Eva for en fantastisk helg, og TUSEN TAKK til alle deltakere som bidro til å gjøre denne helgen til en utrolig hyggelig affære ;)