Passivitet og mental trening

Har den seneste tid fokusert MYE mer på Ember sin evne til passivitet.
I tråd med Kerstins tanker om å ha på plass den passive passiviteten først (det å finne ro når ingen ting skjer- Type det å kunne legge seg/sette seg ned i situasjoner der hunden ikke blir utsatt for større forstyrrelser/ påvirkninger ) har vi den senete tiden oppsøkt situasjoner i hverdagslivet der målet har vært å tilstrebe samme ro som vi har hjemme når menneskene er opptatt med sitt.

Vi har gått turer i skogen med stolsekken på ryggen og tatt pause underveis.
I begynnelsen hadde jeg kun med Ember, satte han mellom bena eller hadde han på fanget, slik at jeg kunne kjenne kroppen hans og hvordan han etterhvert ble tyngre/mer avslappet. Dette er noe Eva Bodfäldt introduserte meg for når hun var her i sommer, og som jeg virkelig har fått sansen for. Med hunden nær kan jeg kjenne hvordan kroppen etterhvert blir tyngre, pulsen etterhvert faller samt høre hvordan pusten blir roligere!
I begynnelsen ble vi ikke sittende lenge, kun til Ember hadde funnet en god og avslappet sinnsstemning, før jeg rolig reiste meg opp, kopplet løs hunden og gikk videre. Jeg ønsket ikke at han skulle begynne å "kjede seg", pipe og ville videre, snarere finne ut at det lønner seg å slappe av. Det er DA vi går videre.
Etter noen repetisjoner meg dette økte jeg etterhvert tiden til jeg kunne sette meg ned på sekken, ta en røyk og prate litt i tlf før vi gikk videre. Fokuset var da ikke like mye på Ember, jeg holdt på med mitt mens han var med. Da vi kunne sitte i 15 minutter og Ember fant samme roen tok jeg etterhver med Maximus. Med begge hundene kopplet tok vi pause på turen, noe jeg faktisk bare syntes har vært utrolig deilig.. Litt meditasjon har aldri skadet noen ;)

Første økt med passivitet mens det SKJER NOE hadde vi på lørdag. Målet var å finne en situasjon der det skjedde NOE, men der dette ikke angikk Ember eller var FOR forstyrrende. Og hva var vel ikke bedre enn å ta han med mens Maximus fikk litt pelsstell!!? Det ble en fantastisk fin situasjon. Det skjedde noe oppe på bordet med Maximus, men dette var svært lite spennende og Ember syntes ikke det angikk han overhodet. Mens jeg og Anne Carlsen skravlet i vei la Ember seg etterhvert ned og tok en liten høneblund! :D
Idag møtte vi opp på en treningsgruppe i nærheten, gikk en tur alene før vi satte oss på stolen et lite stykke unna de som trente. Jeg hadde igjen Ember på fanget, slik at jeg kunne kjenne på kroppen hvordan han reagerte på de økte forstyrrelsene. Plutselig var det jo mye å holde øye på. Når jeg kjente han ble mindre spendt og tyngre i kroppen ventet jeg en liten stund, før jeg rolig reiste meg og gikk en liten tur med han. Dette gjennomførte vi 3 ganger ila kvelden. til slutt kunne Ember sitte og se på de andre hundene leke med eierene sine mens han tittet på, men satt TUNGT OG GODT på fanget til mamsen! FLOTT! :) Jeg var redd det skulle være å sikte litt i høyeste laget, men dette gikk bare kjempe fint.
Nå blir det bare å fortsette i samme dur, være flink til å ha han med i forskjellige situasjoner i hverdagen, ha han ute i pausene når vi selv trener og ha han med på treninger der vi bare er bivånere fram til jeg setter han i situasjoner med mer aktiv passivitet. I disse situasjonene SKAL han følge med- det kan angå han- men han skal fremdeles holde roen.
Skal skrive mer om dette senere.

Det er egentlig ganske artig å kun se på andre trene hund, slik jeg gjorde idag.
Det som slo meg aller mest var det faktum at folk svært sjelden virker være bevisst den sinnsstemningen de ønsker å skape i hunden . Enten i det enkele momentet, i øvelsen eller forbundet med en spesiell gjenstand.
For all del, jeg vet det er mange som er svært opptatt av dette, slik som mine trenings- og internett venner. Men ute i hundeverden forøvrig syntes dette å være en rimelig ny tanke. Jeg syntes det er rart. Når hunden min ser apporten vil jeg at den skal tenke "Yess Yess Yess, DEN VIL JEG HA!!" jeg vil at den skal syntes det er en løsgjørende og artig øvelse. Jeg vil at den skal springe fort, gripe fort, ha et godt grep.. ja rett og slett være intens i sin oppgave.
Når jeg har så klare tanker om dette er det mitt ansvar å påse at hunden har den riktige innstillingen, eller får denne, når vi trener momentene. Det er mitt ansvar å legge opp treningen slik at jeg får fram akkurat det jeg vil ha hos hunden, dens mentale innstilling.
Idag så jeg derimot mange eksempler på hvordan eiere lærer hundene sine at apporten er en guffen og ekkel sak, noe som kun skaper treghet, dårlige opptak, løse grep og alt i alt en lite frigjørende øvelse.
Jeg har ofte tenkt at jeg og Ember "henger litt etter" i forhold til ferdigheter jeg hadde ønsket vi skulle hatt inne på dette tidspunkt, men når jeg ser hvor fort andre går fram samt ser hundens klare reaksjoner på dette er jeg glad vi har tatt oss god tid og langt ned mye tid i grunntreningen!

Jeg føler et visst behov for å minne på noen kjepphester. I tilfelle noen som ikke har vært seg bevisst dette tidligere skulle dumpe innom boggen og lese dette innlegget

• Finn strategier for å formidle rett følelse/ sinnsstemning hos hunden.
  Hvilken attityd er ønskelig og hvordan skal du nå/ komme til denne? Dette er ditt ansvar som fører!!
• Hvordan er VI som førere?
  Har vi strategier for å skape rett følelse hos oss selv?
  Hva er våre styrker og svakheter? Blir du fort frustrert og irritert eller holder du hodet kaldt og analytisk? Er du flink til å trene momenter eller går du ofte for fort fram. Hva trenger vi å bli bedre på og hvordan skal vi bli det? Lag en plan og jobb ikke bare med hunden, men også med deg selv. Det er utrolig hvor mye det ligger å hente i dette!
• Se på din hund med åpne/ærlige øyne. Forsøk å være så objektiv som overhodet mulig!! Hva er dens styrker og svakheter som INDIVID, uavhengig av rase eller linjer. Hvilke egenskaper trenger du styrke? Dette er ditt ansvar!!