Sporkurs

I helgen gikk sommerens sporkurs, i regi av Din Beste Venn, av stabelen.
For en trivelig gjeng som møtte opp!!
Min gruppe ble en gjeng på 3 stk- en BC, en storpuddel og en border terrier, hvis eiere alle ønsket ny input på måter å aktivisere sin hund på i hverdagen.
Det både regnet og haglet, været var nok til å ta engasjementet fra de fleste, men intet rokket humøret til denne lille gruppa. Nå skal det sies at progresjonen på hundene aksellererte noe voldsomt, noe som helt sikkert gjorde sitt i forhold til det å se lyst på tilværelsen tross tunge skyer og mye nedbør. ;)

Etter endt sporkurs gjør jeg meg alltid refleksjoner om hva som kunne vært gjort anderledes, hvordan kurset kunne blitt enda bedre...
Jeg vektlegger allerede sterkt det å inby og oppfordre til refleksjon, deltakerene er fra første stund med på å tenke høyt og er etterhvert aktive i forhold til det å legge en plan for økten samt videre trening, selvfølgelig med støtte fra meg.
Jeg ønsker at vi skal samarbeide om oppgavene, men tar selv selvfølgelig rollen som den mer kompetente veilederen. Gjennom tilrettelegging, assistanse og støtte ønsker jeg at deltakerene etterhvert skal stå sterkere og sterkere rustet til å løse "problemer", legge opp treningen etc på egenhånd. For å få til dette er det helt avgjørende at deltakere selv er aktive i kurs/lærings prosessen kontra det at de er passive og blir formidlet rent overført kunnskap. Dersom dette skjer er jeg redd de ikke klarer å gjøre det vi har vært gjennom på kurs til "egen kunnskap" og derfor står dårligere rustet når de skal omsette dette i hverdagen med sin hund.

Det som slår meg i forhold til dette er at jeg kanskje gjør et litt FOR stort hopp?
La meg gi et eksempel: Under sporgangen gir jeg i starten flust av tilbakemeldinger, både i forhold til hund og eier.
Det blir mye for eier å tenke på og da dette ofte er eierens aller første spor mangler man ofte målbilder i forhold til hvordan hunden ideelt sett skal løse oppgaven og hvilken rolle føreren har i sporet. For å få mest mulig ut av mine kommentarer og tilbakemeldinger, burde JEG først ha løst oppgaven mens de observerte? Slik at de får en økt forståelse av hva dette sporarbeidet egentlig innebærer?
Kunne kvaliteten på kurset og den læringen deltakerene sitter igjen med blitt økt gjennom det å i enda større grad stegvis fjærnet støtten rundt deltakerene?
Om dette er tanken burde kanskje oppgaven først gjennomføres med svært mye involvering og veiledning fra min side. Kanskje burde jeg rett og slett vise deltakerene hvordan oppgaver som sporlegging, sporgang, føring i sporet etc skal se ut??
Hadde det vært en idè å:

• først gå ut et spor SAMMEN på rad og rekke, med meg i front mens jeg kommenterer.
• Deretter gå dette sporet, med deltakerene bak som observatører, med en erfaren sporhund. På denne måten får deltakerene en erfaring samt et målbilde for sporgangen. Det vil bli lettere å kunne referere samt bruke eksempler fra det sporet de SELV har sett og vært med på å gå.

Jeg har gjennomført ex-antall sporkurs, med gode resultater, uten det å bruke observasjon som dette under kurset. Det slår meg derimot at slik førstehånds erfaring, der deltakerene får observert hvordan oppgaven kan løses, sikkert både kunne føre til større grad av forståelse for hva et spor ER, det vil gi gode målbilder samt sikkert generere gode spørsmål samt fin refleksjon.

Noen inspill? Jeg er nyskjerrig på hvordan andre holder sporkurs. Noen som vil dele sine erfaringer med meg?

Legger også ut noen bilder av valpene i Trondheim. Om 9 dager er den lille valpen i Oslo!