Lek

Jeg leste her om dagen et blogginlegg Gry Løberg har skrevet om hundeatferd og menneskeatferd.
Hun skriver at det er nettopp fordi vi på mange måter er så like at vi har holdt sammen i så mange tusen år.

Og vi blir bare likere og likere. Jeg måtte på smilebåndet da jeg leste likhetstrekkene hun ramser opp, og klarte ikke la være å tenke litt videre etter.

Det har seg nemlig slik at jeg den siste tiden har vært ute i praksis.
Jeg har vært utplassert i barnehage 4 uker, studert, observert og katlagt lekeatferd på barn mellom 4-6 år. Leken er flyktig, den består av kognitive dimensjoner og sosiale dimensjoner, samt et helt knippe ferdigheter eller faktorer som alle påvirker og bygger på hverandre.

HELE praksisperioden har rett og slett vært fryktelig
spennende og lærerik.
Det som slår meg er derimot hvor lett overførbart dette med leken er til hunder.
I forhold til barn er det stadfestet at lek handler om livet generelt, og ikke kan sees separat fra verken sosial kompetanse og kommunikasjon ellers i livet.
De fleste av oss har vel akkurat dette i tankene når vi legger vekt på sosialisering med andre hunder og legger opp til at hundene våre utvikler et godt språk og en god samhandling med artsfrender.

Men tenker vi på samhandling og læring gjennom lek med oss? Noen gjør nok det, men jeg tipper flertallet hundeeiere ikke benytter egen lek med hunden til å danne et solid grunnlag for læring og sosial kompetanse.
Enkelte vil nok selv påstå de gjør dette, gjennom blandt annet det å "hive ball" eller gå på dressurkurs der de inngår i en aktivitet med hunden.
Dersom dette derimot ikke et produkt av hundens eget initiativ, og gjennom dette frivillig, lystbetont og spontant, vil jeg ikke karakterisere dette som lek.

Forfatteren av boka ”Lekende læring og lærende lek”, Liv Torunn Eik, intervjuet noen seksåringer om hva de trodde lek var. De svarte bl.a. at lek er ”Når bare vi bestemmer, ikke de voksne! Det er spennende, for vi bestemmer masse rart.” Dette tror jeg også gjelder hund.

Så på hvilken måte burde vi da leke med hundene, og hvilket utslag vil dette gi?
Vel, jeg tror at akkurat som med barn vil god lek med hund stimulere både den kognitive dimensjonen og den sosiale.
Den sosiale dimensjonen er nok innlysende for de fleste. Valpen/hunden vil bli i stand til å initiere og opprettholde positive interaksjoner med eiere, og kanskje til og med andre mennesker, noe som sikkert vil gi større sannsynlighet for å opprettholde og bevare positive samt nødvendige sosiale relasjoner også i fremtiden.
Hunden vil i tillegg lære å følge "regler" for leken den inngår i med oss, det vil si blandt annet bite i fille og ikke i hendene, holde seg på bakken og ikke hive seg mot oss samt etterhvert roe seg når leken er slutt.
Dette vil uten tvil ha innvirkning på vår daglige omgang med hunden.

Jeg må si jeg er en genuin tilhenger av måten blandt annet Susan Garreth presenterer sin trening på som lek, gjennom blandt annet "crate games" der initiativet til leken legges på hunden sine skuldre. Jeg syntes ordvalget er genialt da fokus legges på at dette ER en lek, noe positivt som initieres av hunden selv. Dette gjelder selvsagt all "klikker´sk" trening, men jeg syntes som sagt det er betegnelsen LEK som er så genial her! En klarer rett og slett ikke unngå å legge merke til ordet vi alle har et forhold til som artig, engasjerende og positivt.

Når det gjelder det kognitive aspektet vil nok flere stille seg tvilende til hvorvidt dette gjelder hund. Jeg vil derimot påstå at det gjør det såvisst.
Gjennom shaping øvelser, eller "tampen brenner" for å bruke et menneskelig leke-uttrykk, vil kognitive egenskaper få mulighet til å utvikles på en mer systematisk måte. Dette er kanskje mest relevant for de som ønsker seg en læringsmaskin av en hund, men vil så absolutt også gi positive effekter for familiehunden. Akkurat som med barn skal man ikke se bort ifra at gode kognitive evner vil bidra til å se sammenhenger i livet forøvrig, noe som kan bidra til en enklere hverdag. Mange sosiale aspekter bygger nemlig på det å kunne se nyansene i situasjoner, noe som må læres og ikke alltid kommer like naturlig for alle.

For å strekke dette enda litt lenger kan vi jo ta opp Ken Ramirez sitt arbeide med nettopp kognitiv trening av hund. At det lar seg gjøre å lære en hund så abstragte begreper som "liten og stor" beviser at kognisjonen hos hund kan utvikles og stimuleres.
For blinde er det faktisk denne kognisjonen en nødvendighet når de i sin hverdag ferdes ute med sin hund. Hunden må ikke bare ta høyde for sin egen kropp når hindre skal forseres, men også ta høyde for den blindes høyde og bredde.

Jeg har som dere skjønner tenkt litt på dette og kommet fram til at det KAN JO være slik at også hunder sin lek inneholder uendelig mange fler aspekter enn hva vi er klar over.
Man skal ikke utelukke muligheten for at man gjennom lek med hunden, både den sosiale kampleken, den problemløsende leken og stimulerende kognitive leken (som alle egentlig går mer eller mindre inn i hverandre) vil bidra til å skape en hund som er sosialt og kommunikativt trygg, evner å se livets små nyanser og agere ut ifra disse samt er veltilpasset og fornøyd i sin hverdag.

Husk: I samhandling med hverandre legges grunnlaget for læring og sosial kompetanse :)