Betent diskusjon og vanskelig valg

For en stund siden befant jeg meg midt oppi en betent diskusjon. Det skal selvfølgelig understrekes at jeg har startet den HELT selv, uten tanke på hvor "stor" denne kunne bli.

Jeg regner med at dette innlegget ikke akkurat gjør meg mer populær i enkelte kretser, men for min egen del handler dette om integritet!
Hvordan skal man kunne ta seg selv seriøst, og forvente at andre gjør det samme, dersom man ikke klarer å stå for egne meninger, handle etter egen overbevisning og sist men ikke minst tørre å ta upopulære valg.

I hundemiljøet finnes det flere sterke sprikende meninger, og hva er vel ikke mer konfliktfylt enn blandt annet diskusjonen om kastrering.
Enkelte mener dette er et grovt overtramp mot dyret, mens andre- som meg selv- mener dette i enkelte tilfeller tvert imot vil øke dyrets livskvalitet. Hvilket ståsted man har kommer vel som alt annet ann på den praksisteori man innehar.

Praksisteori i pedagogisk sammenheng kan defineres som ”en persons private, sammenvevde, men stadig forandelige systemer av kunnskap, erfaring og verdier som til enhver tid har betydning for personens praksis”.
Praksisteori får i denne sammenheng et svært subjektivt preg og kan med andre ord forstås som et individuelt fenomen, individets egen teori om hvordan ting henger sammen.

Grunnen til at dette med kastrasjon er så betent er nok rett og slett fordi det ikke finnes noe rett eller galt svar, som med alt annet vil den praksisteori den enkelte innehar føles SANN. Det er denne vi "navigerer" etter, selv om vi ikke alltid er like bevisst hva den omfatter eller hvorfor vi mener som vi gjør.
Jeg vet dette blir en digresjon, men går vi tilbake til frenologien på 16-1700 tallet eksisterte det faktisk en vitenskapelig overbevisning om sammenheng mellom menneskets kraniemål og form, og individets åndsevner. Høye panner ga rom for metafysisk spekulasjon mens brede panner innebar lave drifter og overhengende tendenser til kriminalitet. Idag vet vi heldigvis at dette ikke er sant.
Årsakene til psykososiale vansker hos barn kan sees fra flere synsvinkler, man kan se det som et fenomen med utgangspunkt i individet selv (typisk diagnostisk tradisjon), som manglende evne til å leve opp til miljøets krav og forventninger, eller som et resultat av interaksjonen mellom individet og miljøet.

Slik er det med det meste her i livet, de innfallsvinkler vi innehar er et resultat av egen erfaring, kunnskap og de verdier vi innehar.Vi er alle OVERBEVIST om at vi har rett intill vi tilegner oss ny kunnskap eller erfaring, samt kanskje revurderer de verdier vi innehar i forhold til denne nye innsikten.

Vel, nok om det.
Jeg har lenge hatt en teori om at Maximus har vært litt i det mest hormonelle laget. Selvsagt har jeg tatt i betraktning puberteten han befinner seg i, men uansett ikke fått det til å stemme at det vi har opplevd av atferd skulle være å betrakte som "normalt".
For all del, han er en aldeles fantastisk hund, trygg og stabil, men noen enkelte ting har vært vanskelige. Jeg har aldeles ikke levd i en egen fantasiverden og trodd alt BARE skulle gå på skinner, utfordringer var jeg forberedt på. Det er et levende dyr vi har med å gjøre, med sterke og svakere sider. Det finnes ingen ting som den perfekte hund! Selv om Maximus befinner seg svært nært opptil idealet! ;)

Generelt sett har Maximus vært en lærevillig, godlynt og positiv valp og unghund. Han har vært aktiv som unghunder flest, men fremdeles vært sanset og samarbeidsvillig. Han er godt sosialisert, tar det meste her i livet på strak arm og ikke overreagert nevneverdig på noe som helst. Det var derfor litt bemerkelsesverdig når han kom i puberteten og reagerte voldsomt på min "løpetid".

Nå tenker jeg dere ser ut som spørsmålstegn, dette høres jo unektelig litt surrealistisk ut. Jeg hadde nok helt sikkert dratt litt på smilebåndet selv hadde jeg lest dette i en annen blogg, men artig var det desverre ikke.
At unge hannhunder kan være interresert i slikt ser jeg på som utelukkende naturlig. Men at de oppslukes helt og holdent, stresser voldsomt, ikke klarer å slappe av, ikke tar læring (bruk av positiv forsterker og negativ straff) , spiser dårlig, våker om nettene og benytter hver sjanse de får til å "hoppe på" ser jeg som unormalt.
Sist gang dette pågikk måtte unghunden faktisk ha to hele dager å komme seg på!!
Etterhvert startet atferden å vise seg også i sosial omgang med andre hunder, hannhunder såvel som tisper og valper.

På grunn av dette har jeg søkt råd flere steder, både hos kjennerne av rasen, veterinærer og atferdsspesialister, for å et nyansert bilde å etablere en forståelse på.
At noe måtte gjøres var det ingen tvil om. Når læring preller av som vann på gåsa og utfallet blir konflikt (er ikke mer menneskelig at man til slutt bli irritert og sint) er situasjonen langt ifra ideell hverken for hund eller eier.
Nå må det igjen understrekes at vi jevnt over har det utrolig hyggelig sammen, normen er et godt og stabilt forhold. Nettopp derfor la jeg kanskje spesielt merke til disse vonde "riene" forholdet vårt opplevde når dette stod på som værst.
Når det gjelder Maximus sitt forhold til andre hunder er det dessuten for hans egen del ønskelig at dette skal være en relasjon som byr til hyggelige leke- og tur opplevelser, ikke "overfall".
Han viser ingen form for aggressivitet eller engstelse, kun et ustoppelig behov for å ri/jokke.
Slik det har vært den senere tid har han måttet gå mye i bånd da han har "satt seg fast" på flertallet av de hunder vi har møtt på tur.
Og her kommer altså diskusjonen inn.

Jeg har blitt anklaget for å mangle "lederskap" og på denne måten være roten til problemet selv. Enkelte mener Maximus mangler all respekt for meg da det å ri på mennesker handler om rangorden og dominans. Han kjenner rett og slett ikke sin plass i flokken!
Som eksempel eller "illustrasjon" benyttes tisper sin atferd mot innpåslitne hannhunder:
De får så hatten passer – og gir de seg ikke etter første gang bruker tispene om nødvendig tennene! Hannhunden får en real ørefik eller flere, men beholder ballene.
For hva er vel det største ”overgrepet” overfor hunden – å ta ham hardt i skole eller legge ham under kniven? Ifølge disse er det et respektløst overgrep overfor en hund i puberteten, da han mest av alt trenger klare grenser på adferd.

Nå må jeg innskyte at Maximus faktisk HAR klare grenser i hverdagen. Til tross for at enkelte lever i den vantro at "klikkertrenere" er pølsekastere stemmer dette svært dårlig.
Vi har faste rutiner, regler for både turgåing, inn og ut av bil, i hjemmet etc etc. Listen er lang.
I tillegg til dette HAR han blitt "satt på plass" av flere andre hunder (tisper inkludert) - uten at dette har gitt noen resultater. Han tar ikke avstandssøkende signaler og hopper RETT på igjen. Det er faktisk JEG som i slike situasjoner må gå inn å fjerne hunden fysisk.

Andre jeg har pratet er av en annen formening.
De veterinærer jeg har vært i kontakt med, to vetererinærer jeg har stor respekt for, har ytret tanker om at Maximus mest sansynlig har en hormonell ubalanse.
Typisk for atferden INNENDØRS var at den først forekom da han oppdagen min "periode", og forekom svært sjelden utenfor disse "periodene".
Han rir som sagt derimot også på andre hunder uten å ta signaler, noe disse veterinærene mener signaliserer at han rett og slett er "ute av kontroll" hormonelt. Rullgardinen går ned og stresset forhindrer en "normal" reaksjon. Testosteronet gir "tunellsyn" og det er derfor svært vanskelig å få han til å slippe tanken mentalt. Han er jo umåtelig godt sosialisert, så man får da gå ut ifra at han i utgangspunktet KAN disse signalene.
Det faktum at hele problematikken først oppstod idet han begynte å løfte på beinet mener disse indikerer hormoner. Den ene veterinæren gikk så langt som til å si han mente dette var en hund som uansett kom til å bli kastrert før eller senere, og mente derfor vi burde gjøre dette heller først enn sist.

Etter samtale med atferdsspesialist ser jeg sansyneligheten som overhengende stor for at atferden er sexuelt motivert. Jeg ser ingen andre symptomer (ei heller årsaker) som kunne indikere eller forklare frustrasjonen som utslag for redsel eller angst.
Maximus virker som sagt generelt over det hele som en trygg og selvsikker gutt.
Han er ikke redd for å være alene, virker trygg i miljøer/ nye situasjoner og er IKKE redd for hverken andre hunder eller mennesker - snarere tvert imot ELSKER han dem!!
I tillegg til riingen er han dessuten svært opptatt av lukter, kan stå og snuse/sleike på samme flekk i laaang tid, og markerer omlag ørten-fjørten ganger i løpet av en liten tur rundt blokka.

Noe lederskapsproblem avviste hun kort og kontant. Her var det snakk om passivt lederskap gjennom det å kontrollere tilgang til goder i hverdagen, noe vi både er enige i og så absolutt gjør!

Etter samtale med disse kontaktet jeg i tillegg en person det skulle vise seg å ha erfaring fra liknende situasjon, med samme rase. Hun var ikke i tvil: Hunden ville ha det bedre uten det stresset og de konflikter dette medfører.
Hun har selv hatt flere Riesen hannhunder, kun en av disse har hatt et slikt problem.
Hun mente dette IKKE var å betegne som "normal" pubertets atferd, hverken for rasen eller hunder generelt. Hun innskyter at deres problemer lot seg løse med trening, men først etter gjennomført kastrering. I sin tid fikk denne damen rådet om kastrering av Runar Næss:

"jeg vil tro at kastrering er det eneste som kommer til å få dere "helt i mål". Hvis/når problemet i hovedsak er hormonelt, så er det nesten ikke den trening/forsterker som kan konkurrere like sterkt. Uten kastrering kan det bli en tøff kamp. Med kastrering og trening har du med all sannsynlighet løst problemet på relativt kort tid. Dette flytter ingen problemer. Og der kommer ingen (vesentlige) nye problemer med kastrering av hannhund. Både du og din hund får et lavere stress-nivå, og et bedre arbeidsmiljø ;o"

Jeg kjente meg veldig godt igjen her. De læringsmessige prinsipper vi ellers har brukt i hverdagen, men SORT hell, har i denne sammenheng kommet til kort. Stressnivået har til tider vært himmelhøyt og kun ført til ugunstige konflikter.
Med disse samtalene i bakhodet gjørde jeg en avtale hos veterinæren, vi foretok en kjemisk kastrering men ble gjort oppmerksom på at dette aldeles ikke fungerte i alle tilfeller. Resultatene ville vi først observere etter noen uker.

Etter to uker fikk vi på mange måter en ny hund!
Han sluttet så og si å ri på meg (kun 1 tilfelle ila hele "perioden" kontra flere episoder hver dag), men fortastte å ri på enkelte andre hunder.
Det generelle stressnivået sank drastisk, han ble roligere, virket mer fornøyd og fokusert.
Han ble lettere å "nå fram" til når han først fikk hilse på andre hunder og valget om å bli med meg videre på tur ble tydelig mye lettere for hunden.
Sprøyten hadde god effekt, men tok ikke ALT.
Ved kjemisk kastrering fortsetter hundens testosteronproduksjon, men hormonene man injiserer syntes i enkelte tilfeller å legge en "demper" på visse former for atferd.
Det er vel nettopp dette vi har opplevd.

For meg har dette vært et ganske vanskelig valg, men Maximus ligger idet dette innlegget skrives under kniven. Han blir idag kirurgisk kastrert.
Valget har først og fremst vært vanskelig da jeg har hatt et ambivalent forhold til om dette med tiden ville la seg løse med målrettet trening. De siste ukenes svært så "problemfrie" og bekymringsløse hundehold har derimot talt for seg selv. Hvorfor kjempe seg gjennom fremtidig trening og håpe på gode resultater i enden når hunden åpenbart har hatt det bedre etter den kjemiske kastreringen?
I tillegg har jeg vært noe i tvil vedrørende primærårsaken til problemet.
Kunne det mot all formodning dreie seg om frustrasjon grunnet usikkerhet eller har det vært seksuelt motivert? Etter flere resonnement falt konklusjonen på det sistnevnte.
Jeg kjenner som sagt Maximus som en uredd og sosial skapning... om enn noe bardus og ufin. ;)

Det jeg derimot hele tiden har vært HELT sikker på er at dette IKKE har vært dominans. Maximus er på ingen måte noen SUPERTØFFING, men snarere en normal hund med behov for trygghet og tolmodighet. Selvfølgelig har vi klare grenser eller faste rammer for atferd, men håndhever IKKE disse med skremselspropaganda eller fysiske "irettesettelser".
Vi benytter oss av læringsteoretiske prinsipper, oppdragelse basert på et positivt hundesyn, godt fundert i de verdier jeg innehar.

Dette ble et uendelig langt innlegg, et godt symbol for en uendelig lang prosess med både svært lite konstruktive tilbakemeldinger og gode diskusjoner. Til syvende og sist må det påkekes at jeg setter pris på de som har fungert som gode diskusjonspartnere.
Jeg vet dette derimot dette for enkelte vil være svært vanskelig å svelge.
Til disse vil jeg si at med så grunnleggende sprikende praksisteorier, ville vi aldri blitt enige.
Jeg har tatt et veloverveid valg jeg selv står til rette for. Hva "motstandere" måtte mene får bli deres eget tankeprosjekt, jeg ønsker ikke å involveres i fler diskusjoner.