For å være HELT ærlig med dere er jeg nå gått fra å syntes Maximus egentlig var en ganske brysom liten sort fare av en valp, til å syntes han er det skjønneste, nydeligste, gosseligste og hærligste på denne jord! :)
Det er rart hva noen uker gjør. Vi har fått tiden til å bli kjent, han har knyttet seg til oss (noe som ikke var gjort i en håndvending), han er blitt så stor at han ikke BARE fiser rundt i leiligheten for å finne på sprell når han er våken men kan nå også faktisk søke kontakt for kosen og klappen sin skyld.
Sist men ikke minst skal det sies at også jeg har fått tiden til å knytte meg til HAN, blitt ordentlig kjent med og lært meg å lese personligheten samt de mange varierende signaler om form, humør etc. Det meste begynner rett og slett å gå seg til!
Fra å tenke "jøye meg, hvordan skal dette gå" når vi først fikk han i hus, har nå disse tankene blitt erstattet med en trygg forvissning om at Maximus kommer til å bli en super-fin, trygg og god voksen hund! Jeg storkoser meg med hans mange påfunn, smiler og ler godt av hans til tider rampete luner, kjenner varmen i brystet når vi koser på sofaen og er kjempe stolt over hvor flink han er både når det gjelder treningsøktene våre, men også når det gjelder dagligdagse ting som det å ikke tisse inne samt være alene hjemme. Jeg er rett og slett betatt av den lille sorte!
I skrivende stund sitter vi sammen her i sofaen, den ene opptatt med data, den andre engasjert i et biteben. Deilig!
På stunder som dette går tankene mine til hvilken berikelse det er å ha en liten hund.
DETTE er livet dere!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar