Oppkjøring

Fokuset uken som var, og de kommende ukene også for den saks skyld, har vært oppkjøring til stevnestart i desember. Målet for dette året er opprykk til kl II, og til tross for mange opphold og "sett backs" i treningen syntes jeg vi MÅ gjøre et hederlig forsøk før vi trer inn i det nye året. Maximus virker nå frisk og fin i kroppen (BANK I BORDET) og takket være svært få "lettvindte løsninger" i treningen syntes alle øvelsene å sitte godt, selv etter nærmere 2 mnd med total treningsfri.

Maximus har treningsiveren jeg alltid har ønsket meg hos en hund, dette har derimot ført til helt nye utfordringer for meg som fører og trener.
Utholdenheten, slik jeg er vandt med å se den, er det ikke noe problemer med. Han mister ikke forventning om belønning og går seg ikke ned ila programmet. Snarere tvert imot hender det han koker over, mister hodet og den jevne konsentrasjonen.
Jeg vil så gjerne at Maximus skal VITE at det kommer en FANTASTISK belønning i enden, i dag kan dette derimot lett føre til at han "koker over" og at vi beveger oss på en hårfin grense der forventning lett slår over i frustrasjon og stress med mye lyd. (pip samt noe som likner regelrette hyl)

Til tross for at vi de siste treningene alltids har kommet oss gjennom våre stevnemessige kjeder syntes jeg resultatet varierer ganske kraftig, nettopp grunnet dette aspektet.
Tirsdag som var kjørte vi gjennom en stevnemessig kjede med Fvf, stå under marsj, innkalling, dekk under marsj og apport, med en jevn og god attityd gjennom hele programmet. Det kom ikke en lyd!
På Fredagen leide vi et ridehus i Vestby og kjørte på gjennom HELE programmet stevnemessig, med et litt annet resultat. Oppvarmingen var den samme, MEN jeg var så dum å putte vom i lommen før jeg gikk inn. Tanken var å gi Maximus en kjempe erfaring med gode belønninger inne på "planet", noe som kun resulterte i et helt program med masser av lyd!!
På den positive siden var momentene generelt sett veldig fine og han enset ikke engang to snekkere som stod og hamret i ridehusveggen, på den andre siden ville vi fått trekk på hver bidige øvelse grunnet lyd. Vi beveget oss igjen på den hårfine grensen mellom en sanset hund og en Maximus som lett hadde kunnet mistet hodet: ikke fått med seg signalene men kun "gutset" på hvilken øvelse vi nå skulle gjennom.

Til tross for at jeg HAR trent endel på avstandsbelønninger og andre store forstyrrelser syntes dette ikke å ha fungert som tilsiktet. Kanskje jeg bare ikke har gjort dette systematisk nok, eller jobbet NOk med det.
Uansett, så nærme stevnestart, har jeg bestemt meg for å la denne utfordringen ligge intill videre og heller gå for en lettvindt løsning: holde belønningen i enden som en strengt bevoktet hemmelighet. Maximus skal på treninger framover samt på stevnedagen ikke vite hvilken fantastisk belønning som kommer i enden!
På sikt VIL jeg derimot at hunden SKAL kunne holde konsentrasjonen til tross for sterke forstyrrelser og stor forventning, dette må jeg derimot få hjelp med. Mest sannsynlig vil dette stå på tapeten når Maria Hagström kommer i januar!

Nei dette blir spennende dere.
Jeg tipper stevnedebuten vil kunne få to mulige utfall. Enten går det strålende, med en sanset og konsentrert hund, ELLER det vil kunne bli det totale kaos, med en svært så snakkesalig og skyhøy hund, uten konsentrasjonsevne overhodet ;)

Hahaha, men da har vi hvertfall FORSØKT å nå målet vårt for dette året!!
Den som intet våger intet vinner!!