Utholdenhetstrening

Idag etter trening slo det meg:
Utholdenhets- eller kjedetrening er klikkertrenerenes sorte oliven eller kaffe om du vil.

Hvem kan med hånden på hjerte si de nøt den første slurken med kaffe?
Den har en bitter smak vi lærer å like, eller sette pris på grunnet dens gode egenskap koffein kicket på morgenen. Sannsyneligheten er stor for at du i begynnelsen måtte spe ut kaffen med MYE melk for å i det hele tatt få den ned strupen. Etterhvert klarer du deg derimot nesten ikke uten og kan drikke kun for nytelsen eller kosen sin skyld!

Og så oliven da, Greske, marinerte eller fylte. Visste dere at vi faktisk er genetisk programmert til å misslike bittre, salte smaker som dette. For å beskytte oss selv. Mange ganger vil en bitter smak indikere at noe er giftig eller farlig på en eller annen måte. Når du derfor bestemmer deg for å like Oliven bestemmer du deg derfor for å ignorere dette faresignalet, for å nyte de andre smakene eller egenskapene! Til slutt blir ikke en sommersalat det samme uten!

KJEDETRENINGEN ER OGSÅ EN "ACQUIRED TASTE"!! (Ervervet eller lært smak)
I begynnelsen blir du skjelven i knærne bare av tanken. Du kommer deg gjennom og puster lettet ut. Du overlevde denne gangen også, men likte hverken smaken eller konsistensen! ;)
Du "smaker" flere ganger da du føler og vet du må, men nyter det ikke spesielt mye. Etterhvert blir du derimot vant til smaken og jo flere biter du tar jo mer nyter du. Ja til slutt blir det hele en behagelig affære, det smaker riktig så godt!

Idag NØT jeg for første gang VIRKELIG utholdenhetstreningen. Det smakte godt!!
Jeg kan ikke huske å ha hatt det så artig tidligere, vært så trygg og avslappet.
Bare tenk om jeg, før jeg vet ordet av det, går ut og kjeder BARE for morroa sin del! DET HADDE VÆRT NOE DET!! :D

2011/ 2012

For et par uker tilbake minnet Mette meg på hvor mye som egentlig har skjedd dette året!
Vi var på trening i Hundeparken da hun nevnte, nærmest i en bisetning, kurset vi var på med Thomas Stokke, i desember 2010. Det ble avholdt nettopp i Hundeparken.
Det fikk ballen til å rulle og den siste uka har jeg tenkt endel på hvor mye som har hendt siden da!!

Jeg husker det kurset godt. Ember var 9mnd, vi hadde jobbet mye med grunntreningen men hadde ikke inne et eneste helt moment. Vi hadde nærmest ikke signal på noe som helst, kun "Fri", "værsegod" og "sitt".
Jeg husker alt virket så "langt borte". Når jeg rett etter kurset satte meg ned for å skrive målsetningene våre for 2011 ville jeg sette realistiske mål. Realistiske var de, men kanskje litt lite vågale?! Man må jo ha noe å strekke seg etter!

Målene til Ember for 2011 var å starte LP kl1 ila våren/sommeren, få opprykket til LP kl2 og være startklar til LP kl2 ila året.
Vi har helt klart nådd målene! Jeg blir egentlig ganske stolt av å tenke på hva vi har utrettet dette året. Tenke seg til at vi nå jobber med kl3 og elite øvelsene! Jeg blir nærmest litt høy på megselv her jeg sitter ;)

Med denne litt selvgode stemningen i mente skal jeg med målene for 2012 være litt mer vågal.
I 2012 skal vi starte kl3, få opprykk til Eliten og ta en 1premie også der!
(Grøss... tok jeg i litt nå?) I tillegg til dette skal vi begynne å trene litt jakt i 2012 :)
Jeg syntes det er for galt at jeg har en jaktlabbe og ikke ofret jakttrening en eneste tanke.
Vi har ikke store visjoner og målsetninger her, men må da en eller annen gang i fremtiden klare å dra iland en 1premie i nybegynner. Ikke i 2012, men en gang i fremtiden, og da må jeg jo få ut fingeren og begynne å trene!!!
Jeg tror dessuten Ember har svært godt av litt avveksling fra LP treningen. Ikke fordi han ser ut til å behøve dette på det nåværende tidspunkt, men fordi jeg tror vi alle har godt av avveksling!

Målene til Maximus står det verre til med. Vi skulle delta på kurs igjen, bare han og jeg, samt starte freestyle ila året.
Det har ikke blitt et eneste kurs og vi er ikke kommet et eneste hakk videre i freestyletreningen . Han er med og trener her hjemme, men er sjeldent med på treninger i hundeklubben. Jeg syntes det er lettere å kun ha en hund å konsentrere meg om. Da vi har tillagt oss en rutine på at han får et griseøre når Ember og jeg reiser syntes han det er helt greit å bli igjen hjemme. Han er jo dessuten sammen med pappa'en sin! Et par ganger i uken får han joggetur når Ember og jeg trener, så det er forsåvidt ikke noe synd på han. Bare jeg som får dårlig samvittighet. :/

Når det kommer til drømmen om at han skulle holde seg frisk gjennom dette året har det derimot gått bedre! Han er kvikk og rask, blid og glad!
Til tross for dette kommer vi ikke til å ta opp trening i større grad. Jeg har nok med aktiv LP trening av 1 hund, men jeg skal helt klart fortsette å aktivisere han!

Mål for Maximus i 2012 er derfor 1 nytt triks hver mnd. Han elsker å shapes, jeg får god trening og han blir fornøyd. Bedre målsetning finnes vel ikke??
Har dere gode tips til triks dere syntes vi bør gyve løs på er det bare å komme med forslag!!

Og så til syvende og sist var det Mine mål da.
Et av målene for 2011 var å utfordre meg selv mer. Jeg syntes jeg har turt mer, men har helt klart fremdeles et stykke å gå.
Det blir jo litt bakvendt dette med mål, skal jeg nå målene med Ember og Maximus er det jo kun opp til meg. Målene våre virker på hverandre.
Skal Max lære 12 triks ila året og Ember premieres i Elite er det kun opp til meg om vi lykkes.

I den sammenheng har jeg MASSER av ting å ta tak i!
Mitt overordnede mål det kommende året er å Jobbe hardt for at Ember og jeg skal bli en stabil konkurranse ekvipasje!
Jeg har nå innsett hvor mye som ligger på MEG, hvis vi skal få dette til!
Vi må helt klart ha gode momenter og en fin helhet, trene jevnt og trutt samt jobbe med det som kan gjøre det vanskelig for oss på stevne. Nå mener jeg ikke å være guffen, men jeg tror ikke hovedutfordringen vår ligger her. Jeg tror den ligger på MEG!

Jeg ønsker meg større trygghet, ro og selvsikkerhet.
Hvordan jeg skal få dette til er ikke HELT klart for meg enda, men jeg kan tenke meg flere aspekter virker inn.
Blandt disse er det jeg vet jeg er lite god på og derfor må fortsette meg: tørre å utfordre megselv! Jeg skal i tillegg gjøre kjede- og konkurransetreningen til en ENDA mer naturlig del av treningen, gå ut og "prestere" på nye steder og med nye mennesker tilstede, jobbe med at dette føles vanskelig og guffent. Og sist men ikke minst skal vi starte mer!! For hvordan skal jeg og Ember få rutine og bli trygge dersom jeg ikke utsetter oss for selve stevnesettingen?
Jeg har foreløpig sett meg ut 10-11.03 her i Drammen/Mjøndalshallen, 21.4 i Horten, Stovner Hundeklubb 26.05 og kanskje til og med NKK Drammen 02.03.06!?

I tillegg til dette har jeg et ønske om å lære mer om min egen mentale innstilling, eller tankevirksomhet. Mer enn jeg aner ligger sikkert her! Derfor er "Lyckas på tävling" Niina Svartberg nå på ønskelista til jul :D

Noen bilder fra året 2011:



JEG GLEDER MEG TIL Å SE HVA 2012 HAR Å BY PÅ :D

JEG TØR!!!

Selv om jeg fremdeles har en lang vei å gå er jeg ikke så rent lite stolt av meg selv! For jeg Tør!! Jeg tør teste, jeg tør å "bare gjøre det". Jeg tør å feile, uten at det blir noe nederlag. Jeg tar det med godt humør. Som læring.

Jeg har skrevet mang en gang på bloggen at dette er et av de aspektene ved min trening som uten tvil skaper de største begrensningene for meg. Det er nok av klikkertrenere som aldri kommer seg ut av startgropa fordi det skal være så jævla perfekt! Jer er en perfeksjonist, men prøver å bli kvitt nevrosene mine ;)

Tidligere syntes jeg de som "bare startet", uten å ha forsikret seg i hode og ræva om at det bare MÅTTE bli bra, var gale. Nå misunner jeg de litt den innstillingen!"Ta det som trening" har de sagt.. Og jeg har tenkt ER DERE GALE?! ;)
Jeg overhørte en av kursdeltakerene denne helgen si at hun syntes det var merkelig at enkelte ikke kunne starte hvis hvis ikke de var bombesikker på å nå sitt mål om over 180 poeng ved hver start. Jeg følte meg truffet. Jeg er- eller HAR helt klart vært en av disse :/

MEn hva er så ille med å gutse litt, feile litt, pushe på? Er det ikke slik vi alle blir bedre, vi lærer jo alle av erfaringer både på godt og... litt mindre godt ;)
Hva hvis det ikke blir perfekt?? Hva er det værste som kan skje? At man alle får seg en god latter? Eller enda bedre: At man da virkelig VET hva det er man må trene videre på!!?

Selv har jeg innsett at de som er redd for å feile ofte ikke PRØVER. Ofte ikke tør ta steget videre i treningen. Dette hemmer både hund og trener, man får lite effektiv trening, den skyves ikke framover men blir stående på stedet hvil altfor lenge. Man får ikke konstatert hvor bristene ligger, hvor godt øvelsene og momentene sitter på FØRSTE FORSØK samt i en kjede. Kjedene blir ofte korte og hunden får manglende utholdenhet. Nei dette har så mange negative sider ved seg at jeg kunne skrevet en lang blogg om bare disse!!

Vel, som sagt. JEG TØR!! :D
Sist turte jeg å legge en neseprøve i slutten av en kjede. Til tross for at dette var en øvelse jeg anså som langt ifra ferdig.
Denne helgen turte jeg å gå et helt kl2 program i kjede, som en slags statusrapport på hvor vi befant oss.
Konsentrasjonen og fokuset visste jeg fra dagen før at var dårlig. Ruta manglet flere momenter. Ember hadde for eksempel aldri gått ruta uten belønning. Vi har hatt et problem den siste tiden at han ikke har løpt langt nok ut. Han har aldri blitt stående i ruta mer enn et sekund uten belønning og han har aldri gått denne i en kjede tidligere!!
Siste bit av innkallingen med stå fikk vi på plass dagen før. Han hadde før dette aldri blitt løst ut fra selve stå-momentet.
Avstanden var jeg usikker på. Dette er et av de momentene vi jobber med om dagen da han fort blir usikker.

MEN jeg pushet på da jeg vet manglende testing setter begrensninger for meg som trener. Dette er kjeden:



Det dukket opp en hel del å ta tak i videre:
Både jeg selv og Ember blir satt ut av å blir kommandert så nærme ringbåndene. I FVF løper vi nesten rett inn i et ringbånd, noe som gjør at både han og jeg faller ut.
Dekk under marsjen må bli raskere, han snuser når jeg går ifra og har bakdrift i "sitt-oppen".
Innkallingen har et dårlig stå-moment.
Han beveger seg når jeg skal inntill under stå under marsj.
Ruta må etterhvert på full lengde
Ember slipper ikke apporten på første "takk".
Hoppehinderet... er en ting for seg selv. Dette har jeg aldri opplevd at han har gjort tidligere, her må det kvalitetsikres. Og sist men ikke minst: Han er usikker på avstanden, noe som skaper dårlig intensitet i skiftene.

Det er derimot også MASSE fint å ta tak i her!!!!!!
Det har gått en tispe med løpetid inne i ringen før oss og fremdeles henger han på. Han hører etter og tar kommandoene til tross for at han ser en annen veg og tilsynelatende er et litt annet sted ;)Han holder gjennom hele programmet. Transportene er fine. Han går sakte marsj, noe vi HELT har glemt å trene på. Farten i innkallingen er bra, selv siste strekke. Han gjør stå under marsj til tross for at jeg gir feil signal osv osv osv ;)

Jeg har med ny guts meldt meg på stevne i Arendal 24 september. Et stevne jeg kommer til å gå UANSETT! Uansett hvor mye jeg har fått trent, Uansett hvor jeg føler landet ligger. For Ember henger på han og hva er da det værste som kan skje?? ;)

Firkanta

Det er gått en stund siden siste oppdatering. Ikke fordi det har skjedd lite, snarere tvert imot, men fordi jeg har vært i tenkeboksen.
Konklusjonen av siste ukers funderinger er at jeg syntes det er skummelt og synd hvordan vi kan sette oss selv slik i bås, bli så firkantet, at det til de grader begrenser våre muligheter!

Jeg kan kun snakke for meg selv, men jeg regner med at det er flere som havner inne i denne kategorien hvis de tenker godt etter. Er man kommet dit at man ikke kan benytte seg av muligheter fordi de er ”lite klikkerske” eller ikke tør å prøve seg fram i frykt for å havne utenfor ”båsen” burde man kanskje jobbe litt med å bli kvitt disse begrensningene. Det er ikke slik at enkeltmiljøet besitter ”den eneste sannhet”.

Jeg mener for all del ikke at man ikke skal være kritiske og tenke selv, men nettopp dette med å tenke selv er det veldig mange som ikke gjør når man har satt seg selv i en viss ramme!!

I løpet av de siste ukene har jeg fått smake på dette selv. Jeg begynte å tenke så det knaket når jeg observerte at passeringstreningen med Ember ikke gikk framover. Hvorfor gjorde den ikke det? Hvorfor skal slik trening være så annerledes annen trening der man avbryter og planlegger på nytt dersom man ikke har en økt grad av mestring etter få økter?
Joda, jeg har hørt mange forklaringer på dette, blant annet at motbetinging tar tid osv. Men hvor lang tid skal det egentlig ta og er det nødvendigvis slik at motbetinging alltid vil være det beste?

Som en liten digresjon kan man jo ta en liten titt på dette klippet: rart hvor raskt motbetingingen går her!


Tilbake til saken. Etter en god periode men passeringstrening syntes jeg plutselig vi var tilbake på null. . Jeg syntes Ember var mer oppjaget, hadde lettere for å reagere og bare stresset seg opp over måten jeg trente på. Det ble helt klart for meg at her måtte jeg tenke nytt. Tenke utenfor boksen. Det jeg gjorde fungerte jo slett ikke.

Det er ikke lenge siden jeg la igjen kommentarer på en blogg der jeg hardnakket påsto man kunne behandle og kurere ALLE problem med utelukkende positive metoder. Vel, i etterpåklokskapens ånd må jeg få beklage.. for Jeg har ikke klart det. Denne passeringstreningen med Ember var hvertfall ikke effektiv, det hadde jeg ingen problemer med å se, og nå var jeg gått tom for ideer.

Jeg endte opp med å kontakte hundetrenere jeg vet tenker anderledes enn meg selv og hundetrenere jeg har meget stor respekt for. Jeg ringte oppdretter, Eva Bodfäldt og Maria Brandel, og fant ut at de ikke begrenset seg selv i sin tankegang! Det var nettopp dette jeg trengte for selv å tenke nytt.

Etter alle gode samtaler og diskusjoner endte jeg opp med en ny slagplan. Den innebar innlæring av alternativ atferd, Eva sin ”Berlinmur” og bruken av… tja jeg vet ikke hvilket ord jeg skal bruke her.. dominans, korrigeringer, positiv straff.. upopulært barn har også mange navn.

Jeg lærte nå hvertfall Ember å gå ”hverdagsfot” på høyre side, selvsagt med bruk av positiv forsterkning, noe som etter hvert innebar lengre turer i denne posisjonen der han ikke fikk snuse etter tisse/gjøre fra seg før mitt ”værsegod”. Noe senere innførte jeg større forstyrrelser (hev baller etc over på motsatt side) og etter hvert også korrigeringer om han skulle hive seg etter forstyrrelsene eller ruse ut av posisjonen. Korrigeringene bestod i å blokkere veien hans med min egen kropp, bruke meg selv som en berlinmur, og på denne måten påse at han ikke fikk tak i dem. Jeg fikk han nøytralt og bestemt inn i posisjonen igjen og vi forsøkte på nytt. Tanken var å innføre korrigeringene i situasjoner utenfor passeringene slik at disse ikke knyttet til andre hunder eller mennesker, men til posisjonen. For at de BLE oppfattet som korrigeringer av Ember er det ingen tvil om, til tross for at de var små innebar disse et ubehag for hunden.

Når hverdagsfoten fungerte bra på tur med innlagte forstyrrelser begynte vi å benytte denne i møte med andre hunder. Han trakk fram og ut av pisisjon de første par gangene, men etter å ha gjentatt prosedyren med berlinmuren, som han allerede var blitt kjent med, har vi hatt de hyggeligste turene og de mest vellykkede passeringene siden han bare var valpen! Han går på høyre side, holder posisjonen, har ikke gitt lyd fra seg og har vært roligere enn jeg har sett han på svært lenge. Busten blir mindre og mindre og interessen likeså.
Tidligere var han så høy at jeg ikke tror sladderen og motbetingingen hadde den største effekten, men i denne rolige sinnsstemningen kunne vi sikkert tatt dette opp igjen og fått en helt annen effekt.

Det var 2 ting jeg var redd for. Det ene var at han skulle forbinde ubehaget av en eventuell korrigering med de andre hundene, og dermed fått forsterket usikkerheten, og at disse korrigeringene skulle gå utover treningen ellers.
Hittil syntes jeg derimot han virker tryggere i møte med andre hunder enn han har gjort på svært lenge (fordi han er sikrere på hva det er han skal gjøre i disse situasjonene?!) og noen negativ effekt på LP-treningen har overhodet ikke meldt seg. Ember skiller helt klart på høyrefoten/ hverdagen og trening ellers.

Det er viktig for meg å presisere at jeg ikke sier dette er den riktige metoden å velge for alle hunder. Jeg syntes også man må ha gått kurs og fått opplæring i metoder før man benytter seg av disse. Heldigvis var jeg så heldig å ha en ”utfordrende hund” i kursgruppa sist Eva var i Oslo og holdt kurs, slik at vi fikk demonstrert samt diskutert denne ”Berlinmuren”. Det er også viktig for meg å understreke at aggressjon eller sinne ikke hører med i denne type trening. Eva sa så fint når jeg ringte at det ikke er korrigeringer som skaper problemer for hund og eier, det er måten disse blir utført på, aggresjon og sinne.

Jeg hadde nok godt av en slik påminnelse av at man har noe å lære av alle miljøer rundt ”hunderiet” og ikke opphøye verken den ene eller den andre filosofien. At det å sette seg selv i bås faktisk hemmer og begrenser en selv i det å bli en god hundetrener! Skal man bli en god snekker må man kunne håndtere flere verktøy! Jeg har lært en god lekse jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Trening vs håndtering

Ember og jeg var på passeringskurs hos Camilla Lien i helgen. (canis avd. Asker og Bærum + Hønefoss) )
Teorien og treningsmetodikken var ikke ny, men vi hadde noen meget interessante diskusoner jeg tenkte jeg skulle dele med dere.

Først og fremst vil jeg derimot si at Ember var en kjempedyktig gutt. At han er litt usikker i møte med andre hunder skal jeg ikke stikke under en stol, men jeg oppfatter atferden like mye som en oppspilthet eller en fryd over å se en annen firbent. Jeg tror og håper med andre ord ikke det hele stikker så dypt. En skrekkblandet fryd jeg tror vi skal klare å jobbe med, gi han et verktøy for å håndtere!
Nå kan det selvfølgelig tenkes han har en større utrygghet enn hva jeg oppfatter, og det skal derfor bli noen spennende mnd framover. :(

Ila helgen jobbet han både innendørs med annen hund, uten å bry seg nevneverdig om dette, og reagerte/håndterte de isenesatte passeringene med andre hunder på en fin måte.
Nå er det jo slik med passeringskurs at de ikke blir like reelle som hverdagen, ofte går man mot de samme hundene og ofte benytter man samme sted. For å unngå dette så lang det lot seg gjøre fikk Ember forskjellige "statisthunder" hver gang, men området var jo det samme.
Igår møtte vi derimot Ellen med en tispe hun passer, la opp første møtet på "ukjent plass" som en passering og lot de deretter løpe løse på tur sammen. Passeringen gikk supert, Ember holdt seg frivillig til meg, og under turen lekte de så fint atte.

Når det gjelder diskusjonene var det artig å kunne diskutere med Camilla, en dyktig og kunnskapsrik instruktør. Det som slo med, og ble diskutert ila kurset, var hva som var trening vs. håndtering.
Jeg bet meg nemlig merke i at Ember tålte mye mindre når han var i "turmodus" enn når han ble satt- eller selv gikk inn i LP modus.
Jeg har jo praktisert "sitt med omvendt lokking" her hjemme når andre hunder har passert, og dette har fungert tilsynelatende utmerket. Men jeg la på kurset merke til at han ikke taklet de samme situasjonene og avstandene dersom han ikke var under signal/ i fvf eller i en sitt.
Han har altså ikke blitt flinkere til å håndtere møtesituasjonene, men blitt flinkere til å sitte med forstyrrelser!

La meg ta et eksempel fra menneskeverden. La meg si du er redd for å stå foran en forsamling. Du er derimot kjempe flink til å spille et instrument! Tar du med deg instrumentet opp på senen kan du stå foran forsamlingen, nettopp fordi du gjør noe du kan godt. Du kan konsentrere deg om noe annet du mestrer. Neste gang du skal opp foran forsamlingen er det derimot akkurat like guffent, nettopp fordi du ikke har øvd deg på det å stå foran forsamlingen, du er bare øvd deg samt blitt flinkere på å spille instrumentet i ulike settinger!

Når jeg har bedt Ember om å sitte har det altså ikke gjort noe med den egentlige utfordringen vår, det har ikke vært god trening men snarere håndtering- eller en nødløsning. Vi har håndtert utfordringen, men uten at Ember egentlig har lært noe som helst... annet enn å sitte med forstyrrelser!!!

God trening vil være det å lære Ember å håndtere selve situasjonen. Se at det kommer en hund og beholde roen uten at jeg behøver å ty til noen nødløsning!
Jeg fikk virkelig øvet på dette ila kurset og fikk på dag 2 noen skikkelige gode passeringer der JEG klarte å holde Ember i turmodus. Det er ikke rart han selv søker en FVF i slike situasjoner da dette er noe han er god på og håndterer fra før. Når han allerede har søkt en slik posisjon skal jeg la han beholde denne, men forsøke å legge opp treningen slik at det mest mulig likner en vanlig tur!
GOD TRENING vil framover bety å holder meg på den avstanden han enda føler seg trygg og rolig og bedrive en kombinasjon av motbetinging og sladdretrening. Hovedvekten ønsker jeg å legge på motbetingingen¨, nettopp så han ikke skal få så mange belønninger for å oppsøke MEG og gå inn i LP modus, men få belønningene hovedsakelig for å forholde seg rolig ovenfor den møtende hunden!

Jeg skal ha fokus på god trening, og heller bruke sitten/nødløsningen når det oppstår situasjoner jeg vet umulig vil gi god treningsverdi. Jeg føler det er godt å ha en slik nødløsning i bakhånd, men må passe meg for å hvile på laubærene gjennom å benytte denne for mye.

Nei, nå må jeg anslutte, skal ut på TRENINGSTUR med Ember, så kosetur med Maxi og deretter jobb!

Hvorfor Klikkertrening

Regner med at de aller fleste hundemennesker ikke kan ha unngått det Ceasar-Sirkuset som har preget romjulen i hunde-Norge/ Sverige.

På Facebook og webben generelt florerer det med innlegg om denne mannen og hans treningsmetoder som tema. Jeg har lest mange meget godt skrevet innlegg og vil blandt annet vise til hjemmesiden No Ceasar Millan der flere dyktige trenere og kompetansepersoner har skrevet sitt svar på diskusjonene rundt denne mannen.

Ellers er det flere andre flotte innlegg som kan sees "samlet" på canis-bloggen, og jeg må si jeg er hjertens enig i hva disse skriver om denne kontroversielle mannen og hans besøk til skandinavia.

MEN.. det er flere bloggere som har skrevet innlegg om hvorfor nettopp DE driver med klikkeertrening vs tradisjonell trening, som en vidreførelse av diskusjonene rundt treningsmetoder. Jeg har lest bloggene, funnet de interessante, men stusset litt ved noen av punktene.

Jeg har 100 blogg tanker i hodet om dagen, skulle gjerne hatt fri i MINST en uke slik at jeg fikk skrevet ned alle tankene jeg har i hodet om dagen, men jeg har faktisk lyst til å prioritere å skrive noen linjer om nettopp dette. Mange traditionelle trenere irriterer seg grønne over oss klikkertrenere, og noen ganger forstår jeg det faktisk veldig godt.

Det er tilsammen 4 punkter, fordelt på to blogger, jeg reagerer litt på.

1) At vedkommende benytter seg av klikkertrening da de ikke ønsker å utsette hundene for ubehageligheter og/eller vold under trening.

2) De ønsker å ha det artig under treningen

3) At hundene også skal synes det er moro å trene.

(Treningen skal være til glede for begge parter)

4) At man ønsker en grunnfilosofi/tanke bak treningen som er vitenskapelig basert.

Jeg syntes nemlig ikke dette er "gode grunner" hvis formålet er å trekke ut forskjeller på tradisjonell trening vs. Klikkertrening.

En annen ting er at jeg syntes det er trist at disse to "leirene" hele tiden skal trekke ut forskjeller, og på denne måten skape større avstand til hverandre enn hva som strengt tatt er tilfelle. Jeg syntes ikke det er rart at kløften mellom "leirene" noen ganger virker enorm da vi ALLE bidrar til å skape en forestilling av at vi befinner oss milvis fra hverandre og er to VIDT forskjellige ting.

Nå må jeg understreke at de bloggere jeg henviser til i de 4 punkter ovenfor også har MANGE ANDRE grunner jeg syntes er supre- og ikke kunne sagt meg mer enig i. Jeg skal selvsagt også nevne noen av disse, men først gjøre greie for hvorfor jeg ikke helt holder med i de ovenfor.

Jeg har sikkert vært veldig heldig og "havnet rett" fra den spede begynnelsen av min hundeinteresse, men av de 14 år jeg har trent hund er det kun de siste 5 årene jeg virkelig kan si å har vært 100% "klikkersk" (om jeg slipper unna med å bruke et så dumt ord)

I all hovedsak har jeg altså vært å betrakte som "tradisjonell" i de resterende 9, men uten at jeg av den grunn har benyttet meg av ubehageligheter, vold, tvang eller makt i mitt hundehold.

Jeg mener sterkt at det blir direkte feil å sidestille båsen "tradisjonell trening" med bruk av aversiver i treningen!

Jeg kan med hånden på hjertet si jeg kjenner mange svært dyktige hundetrenere, som benytter seg av lokking og luring men IKKE av aversiver eller vold, tvang og makt! Jeg syntes det nærmest blir en fordumming av denne gruppe trenere å påstå de ikke har oppdatert kompetanse på konsekvenser/negative effekter av denne form for virkemiddler kun fordi de lokker og lurer!

Det blir altfor stort fokus på korrigering når man benytter seg av det løssluppne begrepet "tradisjonell trening". Man KAN selvfølgelig være svært så kyndig til tross for at man ikke har valgt å benytte seg av klikkertreningen!

Det at både eier og hund skal ha det artig i/under treningen syntes jeg desverre også blir helt feil. Spør man de ALLER FLESTE som driver med hund som hobby svarer de nettopp at de gjør dette fordi det er gøy! Jeg leser mellom linjene (men kan tenkes det er feil) at dette kanskje er myntet på de trenere som virker tydelig irritert på trening, som mener hunden gir de fingeren etc. Men også DISSE må tydeligvis syntes det er såpass artig at de fortsetter!

Alle kjenner vel til at sålenge man opplever mestring, og DET gjør sikkert også disse trenerene, så tåler man noe motgang. Slik er det vel også for de som tilsynelatende er mye irriterte og frustrerte. Man hadde ikke trent hund om man syntes det var PYTON, ergo kan jeg ikke skjønne annet enn at man syntes det er gøy om man trener etter den ene eller andre tanken!

Og hundene da? Syntes DE det er artig å trene med sine tradisjonelle trenere? Jeg vil tørre påstå at flertallet av hunder i Norge som syntes det er gøy å trene faktisk trenes av tradisjonelle trenere. Nå mener jeg SELVSAGT ikke at klikkerhundene ikke syntes det er like gøy, men mener å stadfeste det ufravikelige faktum at majoriteten av norske hundetrenere enda ikke trener etter "klikkertanken". Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært rundt på forskjellige klubber og treninger der det kun benyttes lokking og luring og sett hunder som fryder seg under treningen. Hunder som VIL jobbe og hunder som løst og ledig jobber uten tanke på avstraffning.

Nå skal det også sies at jeg har sett min del ubehageligheter, men dette har heller vært unntaket som har bekreftet regelen. Jeg VET at dersom hunden skal kunne lære noe som helst må det benyttes forsterkning og det med LEKEN som forsterker har faktisk den mer "tradisjonelle treneren" lenge vært dyktigere på!! Nå er leken på frammarsj også innenfor klikkertreningen, men vi har helt klart noe å lære av andre miljøer når det kommer til denne!

Sist men ikke minst, når vi først er inne på begreper, blir det feil å si at klikkertreningen er vitenskapelig basert og dermed legger i kortene at den tradisjonelle treningen ikke er dette. Uansett metode benytter man seg av læringsmessige prinsipper, hadde man ikke gjort dette ville ikke hunden ha lært!

Med mange år som tradisjonell trener i ryggen vil jeg minne alle klikkertrenere på at det er den SAMME LÆRINGSTEORIEN vi benytter oss av. Det er ikke så fundamentalt anderledes som mange vil ha det til! Forsterkning for å øke sannsyneligheten for en viss atferd, lære hunden noe nytt eller bibeholde det den allerede kan, og straff for å minske sannsyneligheten for en viss atferd OM man ønsker å benytte seg av dette.

At straff fungerer er et vitenskapelig ufravikelig faktum, men om vi ønsker å benytte oss av den er en annen sak! Læringsteorien og atferdsanalysen belyser en hel del fenomener og begreper vi ikke ønsker å benytte oss av i treningen av våre hunder, men de ER vitenskapelig baserte!

Jeg hadde faktisk en veldig artig opplevelse rett før jul.

Jeg holdt en teorileksjon for en meget dyktig gjeng hundetrenere- og instruktører, som hadde lyst til å lære mer om shaping, da en av kursdeltakerene påpekte hvor likte våre tenkesett i bunn og grunn var! Som om det kom som en kjempeoverraskelse, som om vedkommende hadde trodd vi kom fra to forskjellige verdner.
Hadde man i tankene klikkertreningens "varedeklarasjon" og innlæringsveien fra start til mål var det egentlig kun et punkt som virkelig skillte seg ut, nemlig at klikkertreningen bygger treningen på repertoar av atferder som hunden tilbyr frivillig (uten kommando)

Disse trenerene jobbet belønningsbasert, benyttet seg av belønningsmarkør, splittet øvelsene opp i momenter og hadde ellers mange fine tanker som liknet de klikkertrenere jobber etter, men de lokket og lurte.

Grunnen til at JEG valgte klikkertrening etter mange år som "tradisjonell trener" har nettopp med dette å gjøre, grad av hundens egenINITIATIV.

Jeg valgte IKKE klikkertreningen fordi jeg ville ha det gøy, fordi jeg ville at hunden skulle ha det gøy eller fordi jeg ikke ønsket å benytte med av straffeprosedyrer i treningen.

Jeg hadde det allerede gøy når jeg trente, hunden hadde det artig og jeg påførte ikke hunden hverken ubehag eller vold.

JEG VALGTE KLIKKERTRENING FORDI JEG OPPDAGET AT HUNDENS EGENINITIATIV FØRTE TIL FLERE POSITIVE TING:

• Lærer hunden å ta egne initiativ
• Hunden lærer å ta ansvar for treningen, ta ansvar for leken gjennom engasjement!
• Hunden ble mindre hjelpeavhengig
• Når den ble mer aktiv i treningen erfarte jeg et større potensiale for læring. Den lærte fortere samt at læringen satt bedre. Treningen ble mer effektiv.
• Hunden fikk lettere for å generalisere atferder som ble lært inn med få hjelpestimuli
• Atferden satt plutselig bedre og det ble mindre nødvendig med stadig reperasjonstrening.

For meg handler det altså om effektivitet i treningen.

Og så vil jeg gjerne "stjele" noen av de punktene til de bloggerene jeg har henvist til over, de punktene jeg holder helt med om:

• Jeg ønsker en treningsform der vi utgår fra det synlige og observerbare
• Jeg vil at treningen skal være så effektiv som mulig.
• Jag ønsker å hele tiden utvikles og utfordres i mitt tenkesett. Og nettopp DERFOR oppsøker jeg også miljøer som ikke tenker HELT som meg selv. Det er alltids noe å lære av dyktige trenere som ikke betegner seg selv som klikkertrenere. Ofte er visse aspekter av treningen mer lik enn man skulle tro!