Det har ikke blitt så mye trening den siste tiden.
Maximus fikk en ny type ”episode” for litt over en uke siden, noe som har gjort at treningsiveren nådde et ”all time low” denne uken. Vi har benyttet disse dagene til turer i skogen og slaraffenliv på sofaen. Vi har hatt noen kosestunder av ypperste kvalitet, av den typen man sjelden ser maken til, og det attpåtil i SENGEN som nå har vært ”hunder forbudt” siden i sommer... Ja så konsekvent klarer jeg altså å være ;)
Denne helgen står derimot kenneltreff for tur og etter at jeg fikk tilsendt helgens program bobler jeg nesten over av forventning og iver. Makan til opplegg!! For en oppdretter og som jeg gleder meg!!
MaxiTaxi og Torger blir hjemme mens Ember og jeg setter nesa mot Ransberg , Munkfors, Sverige.
Det skal bli umåtelig spennende å stifte bekjentskap med de andre valpekjøperene, som alle er aktive med hund, diskutere hund og trening til langt på natt, og ikke minst lære masse om retrieverjakten.
Slik jeg tolker programmet står mental trening i fokus denne helgen, et spennende tema uansett hundeaktivitet! Jeg skal være en flittig deltaker, notere i Ember's nye flotte treningsdagbok, og legge ut et lite sammendrag over helgen!
Ønsker alle en fin helg!!
Viser innlegg med etiketten Helse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Helse. Vis alle innlegg
torsdag 7. oktober 2010
mandag 21. juni 2010
Anaplasma
Jeg er så glad at jeg nesten begynner å grine... Vi har ENDELIG funnet ut av Maximus sine plager!!!
En uendelig stor takk sendes til Kristin Halle, og hennes besluttsomhet! Hun SKULLE finne ut av caset MaxiTax, og tror dere ikke hun klarte det!!
Vi tok en hel HAUG av blodprøver på onsdag og idag kom de altså tilbake fra tyskland.
Maximus har en kraftig flåttinfeksjon, av typen Anaplasma. Denne er ikke like vanlig/kjent som Borelia, noe som også kanskje er grunnen til at han ikke er testet for denne typen tidligere.
Han ligger helt på grenselinjen hva gjelder Myastenia og revmatoid faktor, men dette tror Kristin kan være forårsaket av Anaplasmaen. Skal bli spennende å se hvordan behandlingen påvirker også disse resultatene/nivåene.
Tenk bare hvor lenge han har gått med dette i kroppen... det er nesten ikke til å tro.
Nå venter en hestekur antibiotika, og så våger jeg håpe, på første gang på leeenge, at han kan bli HELT FRISK!!!!! :) :) :) Tenk hvis vi får den friske, kvikke og raske hunden vår tilbake!!!!
For en fantastisk dag!!!!!
En uendelig stor takk sendes til Kristin Halle, og hennes besluttsomhet! Hun SKULLE finne ut av caset MaxiTax, og tror dere ikke hun klarte det!!
Vi tok en hel HAUG av blodprøver på onsdag og idag kom de altså tilbake fra tyskland.
Maximus har en kraftig flåttinfeksjon, av typen Anaplasma. Denne er ikke like vanlig/kjent som Borelia, noe som også kanskje er grunnen til at han ikke er testet for denne typen tidligere.
Han ligger helt på grenselinjen hva gjelder Myastenia og revmatoid faktor, men dette tror Kristin kan være forårsaket av Anaplasmaen. Skal bli spennende å se hvordan behandlingen påvirker også disse resultatene/nivåene.
Tenk bare hvor lenge han har gått med dette i kroppen... det er nesten ikke til å tro.
Nå venter en hestekur antibiotika, og så våger jeg håpe, på første gang på leeenge, at han kan bli HELT FRISK!!!!! :) :) :) Tenk hvis vi får den friske, kvikke og raske hunden vår tilbake!!!!
For en fantastisk dag!!!!!
torsdag 29. april 2010
Prøveresultater og lillebror
Først og fremst må jeg få lov til å takke for alle hyggelige kommentarer, sms'er, mailer og telefoner i etterkant av forrige blogginnlegg. Blir egentlig litt rørt over at det er så mange som bryr seg!!
Prøveresultatene tatt i forbindelse med "kollapsen" forrige uke viser null, nada nix.
Det er forsåvidt fint at han hverken har addison, hypothyrose eller borreliose, men nå syntes jeg Maxen har mer enn nok mystiske plager.
Dette er rett og slett ikke til å bli klok på, og jeg har nå bestemt meg for å la plagene hans "ligge" intill videre! I dette ligger det å hverken fokusere nevneverdig på disse, ikke fortsette utredningene i det uendelige samt gjøre mitt ytterste for å ikke framprovosere eller gjøre de værre.
Jeg har bestemt meg for å "uføretrygde" godgutten min.
Han skal selvfølgelig være med å trene for kosen sin skyld, men da uten at jeg belaster han på intensitet og fart. Han skal få lov til å være mer "ordinær" hund, småtrene med mamsen og jogge og dra på ski med papsen. Jeg har derimot lagt de store konkurranseambisjonene på hylla.
Det er rett og slett ikke artig å belaste en hund du ikke er trygg på at er frisk og rask.
Det kan hende vi melder oss på et stevne eller to... men jeg kommer herved ikke til å "satse" med Maxen. fremtidig trening blir derfor mest for kosen sin skyld og for at Maxen skal fortsette å gjøre det han er så glad i: trene og bruke hodet!
Kanskje blir det freestyle der vi kan tilpasse programmet Maximus sin fysikk? Spor og fortsatt lydighetstrening VET jeg det blir... men som sagt er dette mest fordi jeg ikke tror han hadde trivdes som sofapotet. Jeg absolutt ELSKER og BEDÅRER den hunden, og nettopp derfor har vi nå bestemt oss for å kjøre HANS løp..... ikke mitt.
MEN det betyr ikke at alle ambisjoner er lagt på hylla... Imorgen skal nemlig Ellen og jeg dra til Sverige for å se på en liten lillebror til Maximus!
Håper Ellen tar med seg kamera, slik at vi får tatt noen ordentlige bilder!
Prøveresultatene tatt i forbindelse med "kollapsen" forrige uke viser null, nada nix.
Det er forsåvidt fint at han hverken har addison, hypothyrose eller borreliose, men nå syntes jeg Maxen har mer enn nok mystiske plager.
Dette er rett og slett ikke til å bli klok på, og jeg har nå bestemt meg for å la plagene hans "ligge" intill videre! I dette ligger det å hverken fokusere nevneverdig på disse, ikke fortsette utredningene i det uendelige samt gjøre mitt ytterste for å ikke framprovosere eller gjøre de værre.
Jeg har bestemt meg for å "uføretrygde" godgutten min.
Han skal selvfølgelig være med å trene for kosen sin skyld, men da uten at jeg belaster han på intensitet og fart. Han skal få lov til å være mer "ordinær" hund, småtrene med mamsen og jogge og dra på ski med papsen. Jeg har derimot lagt de store konkurranseambisjonene på hylla.
Det er rett og slett ikke artig å belaste en hund du ikke er trygg på at er frisk og rask.
Det kan hende vi melder oss på et stevne eller to... men jeg kommer herved ikke til å "satse" med Maxen. fremtidig trening blir derfor mest for kosen sin skyld og for at Maxen skal fortsette å gjøre det han er så glad i: trene og bruke hodet!
Kanskje blir det freestyle der vi kan tilpasse programmet Maximus sin fysikk? Spor og fortsatt lydighetstrening VET jeg det blir... men som sagt er dette mest fordi jeg ikke tror han hadde trivdes som sofapotet. Jeg absolutt ELSKER og BEDÅRER den hunden, og nettopp derfor har vi nå bestemt oss for å kjøre HANS løp..... ikke mitt.
MEN det betyr ikke at alle ambisjoner er lagt på hylla... Imorgen skal nemlig Ellen og jeg dra til Sverige for å se på en liten lillebror til Maximus!
Håper Ellen tar med seg kamera, slik at vi får tatt noen ordentlige bilder!
søndag 25. april 2010
Kollaps
Vi har hatt noen forferdelig skremmede dager denne uken.
Maximus kollapset torsdag, og jeg var en periode livredd for at dette skulle være enden.
Vi hadde vært ute og gått en deilig time i skogen, Maximus hadde løpt løs og storkost seg. Virket å være i storform og nøt livet. Jeg puttet han i bilen og kjørte avsted for å rekke en time hos Kristin Halle kl 1530.
Da vi kom fram til Kristin åpnet jeg døren til bilen, og Maximus ramlet ut. Bokstavlig talt ramlet. Han var ustød på beina, så ut som en hund som akkurat har våknet opp fra narkose, og hadde store problemer med å holde balansen på egen hånd. Han stod og svaiet fram og tilbake og ble stående på oversiden av labbene når Kristin sjekket refleksene. . Han virket derimot klar i hodet. Det første som slo oss var ormbitt da vi tidligere hadde vært i skogen, og Max fikk derfor en hestedose kortison i sprøyteform før vi forlot kristin i hui og hast for å kjøre til nærmeste dyrlegekontor.
På vei til Follo dyreklinikk kastet han opp flere ganger i bilen, men det var ellers ingen større forverring av symptomer jeg kunne se.
Vel inne på dyrlegekontoret klarte han derimot ikke lenger å holde balansen på egne ben, måtte støttes for ikke å falle, men virket å være klar i hodet.
Han fikk kvalmestillende og kull- i tilfelle han kunne ha fått i seg noen gifter, buken ble røntget- i tilfelle det her var snakk om magedreining og han ble tatt blodprøver av. Hverken blodprøvene eller røntgenbildene viste noe unormalt.
I løpet av tiden på Follo dyreklinikk ble han derimot gradvis værre, klarte ikke lenger å holde balansen med hjelp/støtte. Han måtte nå regelrett holdes oppe.
Han fikk veneflon og intravenøs væske før Follo ikke kunne gjøre mer og sendte meg videre til Oslo Dyreklinikk. På veien dit mistet jeg kontakten med han og var sikker på at vi var enden nær.
Vel framme på Oslo Dyreklinikk fikk vi han inn på klinikken og han sloknet i dyp søvn på undersøkelsesbordet. At han sover gjennom undersøkelser og diverse blodprøver er så ABSOLUTT ikke likt han. Dette var rett og slett er uttrykk for utmattelse.
Han hadde lav puls, men ellers inget unormalt med sirkulasjonssystemet. Åndedretten var jevn og fin. Veterinæren betegnet tilstanden som stabil, Maximus ble båret inn i et bur til overvåkning over natten og vi ble sendt hjem.
Max lå på væske hele natten, kom seg gradvis og var i god form da vi hentet han fredag kl 1700. Fremdeles trøtt og sliten, men med balansen i behold :)
Veterinæren mente han kunne ha hatt en Addison Krise (Addison sykdom) men kunne ikke vite sikkert da Kortison er behandlingen for dette, og Maximus allerede hadde fått kortison hos Kristin Halle. Han var på en måte blitt behandlet før han var diagnostisert.
Før vi kom for å hente var derimot blodprøver tatt på nytt, for å få et mer reelt nivå av kortisol i kroppen, og diverse andre prøver var tatt.
Nå er det bare å vente. Blodprøvene sendes inn til laberatoriet mandag, og vi vet forhåpentligvis mer ila neste uke.
Nei, vi fikk oss en skikkelig støkk.... men er nå lykkelige over å ha Maximus tilbake i hjemmet.
Han virker å være i god form, takk og pris :)
Maximus kollapset torsdag, og jeg var en periode livredd for at dette skulle være enden.
Vi hadde vært ute og gått en deilig time i skogen, Maximus hadde løpt løs og storkost seg. Virket å være i storform og nøt livet. Jeg puttet han i bilen og kjørte avsted for å rekke en time hos Kristin Halle kl 1530.
Da vi kom fram til Kristin åpnet jeg døren til bilen, og Maximus ramlet ut. Bokstavlig talt ramlet. Han var ustød på beina, så ut som en hund som akkurat har våknet opp fra narkose, og hadde store problemer med å holde balansen på egen hånd. Han stod og svaiet fram og tilbake og ble stående på oversiden av labbene når Kristin sjekket refleksene. . Han virket derimot klar i hodet. Det første som slo oss var ormbitt da vi tidligere hadde vært i skogen, og Max fikk derfor en hestedose kortison i sprøyteform før vi forlot kristin i hui og hast for å kjøre til nærmeste dyrlegekontor.
På vei til Follo dyreklinikk kastet han opp flere ganger i bilen, men det var ellers ingen større forverring av symptomer jeg kunne se.
Vel inne på dyrlegekontoret klarte han derimot ikke lenger å holde balansen på egne ben, måtte støttes for ikke å falle, men virket å være klar i hodet.
Han fikk kvalmestillende og kull- i tilfelle han kunne ha fått i seg noen gifter, buken ble røntget- i tilfelle det her var snakk om magedreining og han ble tatt blodprøver av. Hverken blodprøvene eller røntgenbildene viste noe unormalt.
I løpet av tiden på Follo dyreklinikk ble han derimot gradvis værre, klarte ikke lenger å holde balansen med hjelp/støtte. Han måtte nå regelrett holdes oppe.
Han fikk veneflon og intravenøs væske før Follo ikke kunne gjøre mer og sendte meg videre til Oslo Dyreklinikk. På veien dit mistet jeg kontakten med han og var sikker på at vi var enden nær.
Vel framme på Oslo Dyreklinikk fikk vi han inn på klinikken og han sloknet i dyp søvn på undersøkelsesbordet. At han sover gjennom undersøkelser og diverse blodprøver er så ABSOLUTT ikke likt han. Dette var rett og slett er uttrykk for utmattelse.
Han hadde lav puls, men ellers inget unormalt med sirkulasjonssystemet. Åndedretten var jevn og fin. Veterinæren betegnet tilstanden som stabil, Maximus ble båret inn i et bur til overvåkning over natten og vi ble sendt hjem.
Max lå på væske hele natten, kom seg gradvis og var i god form da vi hentet han fredag kl 1700. Fremdeles trøtt og sliten, men med balansen i behold :)
Veterinæren mente han kunne ha hatt en Addison Krise (Addison sykdom) men kunne ikke vite sikkert da Kortison er behandlingen for dette, og Maximus allerede hadde fått kortison hos Kristin Halle. Han var på en måte blitt behandlet før han var diagnostisert.
Før vi kom for å hente var derimot blodprøver tatt på nytt, for å få et mer reelt nivå av kortisol i kroppen, og diverse andre prøver var tatt.
Nå er det bare å vente. Blodprøvene sendes inn til laberatoriet mandag, og vi vet forhåpentligvis mer ila neste uke.
Nei, vi fikk oss en skikkelig støkk.... men er nå lykkelige over å ha Maximus tilbake i hjemmet.
Han virker å være i god form, takk og pris :)
mandag 1. mars 2010
Den helsa..
Skjeve hofter, låsninger både her og der... (bekken, lende, lygg og nakke), dårlige reflekser i bakbeina og harde/spendte muskler etter all feil-og overbelastning... slik lød dommen hos Kristin Halle idag. Vi har dermed et aldri så lite prosjekt framfor oss!
Med så mye å ta tak i begynner jeg på nytt å tro vi egentlig bare behandler sekundære plager, at alle disse låsningene etc kommer at et større primært problem. Men hva dette problemet kan være er det bare gudene som vet.. enn sålenge.
Vi skal stretche hver dag, både fram og bak, men ellers la hverdagen gå sin gang.
Kristin mente Maximus hadde god av aktivitet og ville at vi fremdeles skulle trene som vanlig. Under betingelsen at vi tar oppvarming og det å gå ned på alvor!
Ja, således er det altså. Føler meg egentlig litt matt akkurat nå, men humøret kommer seg vel.
Med så mye å ta tak i begynner jeg på nytt å tro vi egentlig bare behandler sekundære plager, at alle disse låsningene etc kommer at et større primært problem. Men hva dette problemet kan være er det bare gudene som vet.. enn sålenge.
Vi skal stretche hver dag, både fram og bak, men ellers la hverdagen gå sin gang.
Kristin mente Maximus hadde god av aktivitet og ville at vi fremdeles skulle trene som vanlig. Under betingelsen at vi tar oppvarming og det å gå ned på alvor!
Ja, således er det altså. Føler meg egentlig litt matt akkurat nå, men humøret kommer seg vel.
søndag 28. februar 2010
Litt av kvart
Det har ikke blitt så god kontinuitet i treningen den siste tiden.
Maximus viser igjen episoder med denne ubestemmelige "vondt'en" og har i tillegg til dette hatt kennelhoste den siste uken.
MEN, den treningen vi har fått inn har tydeligvis vært av god kvalitet. Mye har skjedd på kort tid. Det Svenske kl II programmet er så og si i boks, alt vi nå trenger å gjøre er å sette ting i system!
Der jeg tidligere har holdt Maximus i halsbåndet før hoppehinderet, ruta eller apporten - for å "lade han opp" til godt engasjement/drag utover- må han nå lære å sitte og vente på signal. Og DET er ikke lett vil Maximus gjerne fortelle dere! ;)
Jeg vil driste meg til å si at alle momentene i øvelsene er ferdige, nå gjelder det bare å fokusere på å sette de sammen til hele øvelser og deretter et program.
Da moment-treningen har gått så greit, uten at vi har støtt på større utfordringer, er jeg spendt på hva som skjer når vi nå begynner arbeidet med å sette disse sammen.
Skal bli artig å se hvor godt momentene EGENTLIG sitter, om noen av de faller i fisk eller hvorvidt jeg klarer å opprettholde alle delene i kjedene slik jeg ønsker.
Dette skal bli morro!! :)
For å ta tak i helsa til Maximus (det er tross alt ikke noe artig hverken å trene en hund som en tror KAN ha vondt eller hele tiden måtte ta stadige treningsavbrudd) skal vi i morgen til Kristin Halle. Det blir mildt sagt nervepirrende å høre hva hun har å si.
Maximus hadde stor glede av de kiropraktiske behandlingene han fikk i fjor sommer, men jeg tror nå er på tide med en ny omgang. Håper bare det ikke er SÅ ille som sist, at jeg har klart å se tidligtegnene og at han derfor ikke må ha total ro og treningsfri i en lengre periode.
Isåfall blir det desverre nok en plass ledig på Maria-kurset om to uker :(
Jaja, en skal da ikke ta sorgene på forskudd!
Da skal jeg på jobb... ha en fortsatt fin helg alle sammen.
Maximus viser igjen episoder med denne ubestemmelige "vondt'en" og har i tillegg til dette hatt kennelhoste den siste uken.
MEN, den treningen vi har fått inn har tydeligvis vært av god kvalitet. Mye har skjedd på kort tid. Det Svenske kl II programmet er så og si i boks, alt vi nå trenger å gjøre er å sette ting i system!
Der jeg tidligere har holdt Maximus i halsbåndet før hoppehinderet, ruta eller apporten - for å "lade han opp" til godt engasjement/drag utover- må han nå lære å sitte og vente på signal. Og DET er ikke lett vil Maximus gjerne fortelle dere! ;)
Jeg vil driste meg til å si at alle momentene i øvelsene er ferdige, nå gjelder det bare å fokusere på å sette de sammen til hele øvelser og deretter et program.
Da moment-treningen har gått så greit, uten at vi har støtt på større utfordringer, er jeg spendt på hva som skjer når vi nå begynner arbeidet med å sette disse sammen.
Skal bli artig å se hvor godt momentene EGENTLIG sitter, om noen av de faller i fisk eller hvorvidt jeg klarer å opprettholde alle delene i kjedene slik jeg ønsker.
Dette skal bli morro!! :)
For å ta tak i helsa til Maximus (det er tross alt ikke noe artig hverken å trene en hund som en tror KAN ha vondt eller hele tiden måtte ta stadige treningsavbrudd) skal vi i morgen til Kristin Halle. Det blir mildt sagt nervepirrende å høre hva hun har å si.
Maximus hadde stor glede av de kiropraktiske behandlingene han fikk i fjor sommer, men jeg tror nå er på tide med en ny omgang. Håper bare det ikke er SÅ ille som sist, at jeg har klart å se tidligtegnene og at han derfor ikke må ha total ro og treningsfri i en lengre periode.
Isåfall blir det desverre nok en plass ledig på Maria-kurset om to uker :(
Jaja, en skal da ikke ta sorgene på forskudd!
Da skal jeg på jobb... ha en fortsatt fin helg alle sammen.
fredag 1. januar 2010
Fantastisk!!
Jeg har gått å gruet meg enormt for HD og AD resultatene... Hvertfall da Trond Bergsjø mente han kunne se noen "knupper" av forkalkninger i den ene albuen.
Men idag fikk jeg en mail fra en meget hyggelig riesen oppdretter som gratulerte med A på både Hofter og Albuer.
HÆ tenkte jeg, jeg har jo ikke fått tilsendt svarene selv enda. Gikk deretter inn og sjekket på Dogweb og tror dere ikke det stemte!!! INGEN ANMERKNINGER hverken foran eller bak!! Yippiiiii!!! :) Jeg kunne ikke vært mer happy!!
Da er det bare å fortsette treningen og jeg gleder meg allerede over framtidige skiturer med Maxitaxi i selen foran! Når jeg bare får kjøpt nye ski vel og merke.
Vi var nemlig på skitur i går, og Maximus er et UVÆR i sporet.
Han ELSKER å trekke, blir yr av glede når han kjenner det henger noen bak i strikken og flyr avgårde så vi har det svare strevet med å holde oss på beina i svinger og nedover bakker. For tror dere han kan ordet "ROOOOOOLIG" enda??
Han fikk faktisk løpe løs de første 6km igår, for å brenne av det værste kruttet, men dette hjalp svært lite for en hund som ELSKER fart og spenning samt er i god form! Han SKAL ligge foran, koste hva det koste vil.
Gjett om dette er artig, det bærer innover skiløypene i en intensitet jeg ikke har sett makan til. Selv i oppoverbakker drar han på så godt han bare kan!
Denne iveren og ønske om å ligge foran gir derimot visse utfordringer for mor og far i nedoverbakker. Når vi tar inn strikken for å få litt bedre kontroll, og dermed gjør avstanden til Maxi mindre, så setter Maxen bare farten opp ytterligere for å komme på "riktig avstand". Hahaha.. og SÅNN brakk jeg altså skia mi igår. ;)
Jeg satte meg ned på rompa i en nedoverbakke, da febrilsk ploging ikke fungerte, og ble dratt enda noen meter før reisen stoppet i et sammensurium av hund, menneske, strikk og brekte ski ;) Haha, nei det er nok best å tørrtrene på "roolig" først uten ski på beina ;)
Ønsker alle et fortsatt godt nytt år. Vårt fikk hvertfall en real god start, og jeg satser på at denne trenden holder seg :)
Men idag fikk jeg en mail fra en meget hyggelig riesen oppdretter som gratulerte med A på både Hofter og Albuer.
HÆ tenkte jeg, jeg har jo ikke fått tilsendt svarene selv enda. Gikk deretter inn og sjekket på Dogweb og tror dere ikke det stemte!!! INGEN ANMERKNINGER hverken foran eller bak!! Yippiiiii!!! :) Jeg kunne ikke vært mer happy!!
Da er det bare å fortsette treningen og jeg gleder meg allerede over framtidige skiturer med Maxitaxi i selen foran! Når jeg bare får kjøpt nye ski vel og merke.
Vi var nemlig på skitur i går, og Maximus er et UVÆR i sporet.
Han ELSKER å trekke, blir yr av glede når han kjenner det henger noen bak i strikken og flyr avgårde så vi har det svare strevet med å holde oss på beina i svinger og nedover bakker. For tror dere han kan ordet "ROOOOOOLIG" enda??
Han fikk faktisk løpe løs de første 6km igår, for å brenne av det værste kruttet, men dette hjalp svært lite for en hund som ELSKER fart og spenning samt er i god form! Han SKAL ligge foran, koste hva det koste vil.
Gjett om dette er artig, det bærer innover skiløypene i en intensitet jeg ikke har sett makan til. Selv i oppoverbakker drar han på så godt han bare kan!
Denne iveren og ønske om å ligge foran gir derimot visse utfordringer for mor og far i nedoverbakker. Når vi tar inn strikken for å få litt bedre kontroll, og dermed gjør avstanden til Maxi mindre, så setter Maxen bare farten opp ytterligere for å komme på "riktig avstand". Hahaha.. og SÅNN brakk jeg altså skia mi igår. ;)
Jeg satte meg ned på rompa i en nedoverbakke, da febrilsk ploging ikke fungerte, og ble dratt enda noen meter før reisen stoppet i et sammensurium av hund, menneske, strikk og brekte ski ;) Haha, nei det er nok best å tørrtrene på "roolig" først uten ski på beina ;)
Ønsker alle et fortsatt godt nytt år. Vårt fikk hvertfall en real god start, og jeg satser på at denne trenden holder seg :)
fredag 11. desember 2009
Tålmodighet
Da var det bare å smøre seg med tålmodighet. Er det noen der ute som vet hvor jeg får tak i en hel tube?? Her må det nemlig flere tykke lag til!
Maximus er blitt HD og AD røntget idag, og jeg er fryktelig spent på resultatet.
ANspent er kanskje et mer korrekt ord i denne sammenheng, jeg kommer til å ha rimelig høye skuldre når ventetiden er over. Hele 2 uker, det er menneskeplageri! ;)
Jeg spurte selvfølgelig veterinæren om han kunne se på bildene før de ble sendt avgårde til avlesning, men tydeligvis er det kommet nye regler på dette. Veterinærene har ikke lenger lov til å avlese eller uttale seg om bildene før det endelige NKK-resultatet foreligger.
Jeg kunne ikke vært mer ambivalent til hvorvidt jeg ønsker at dette skal gi oss svaret på den periodvise haltheten og rare "strekkingen Maximus har framvist fra han var ca 7mnd gammel. Han har ikke vært halt eller urein i gangen på leeenge, men har hatt et par episoder med "strekking" siden sommeren.
Joa, tålmodighet er sikkert en fin dyd det, men for å sitere Shakespear:
"Aldri var der en filosof som tålmodig kunne tåle tannverk".
Ikke det at jeg er en filosof, men for meg er denne ventingen så absolutt på høyde med skikkelig tannverk!!
Maximus er blitt HD og AD røntget idag, og jeg er fryktelig spent på resultatet.
ANspent er kanskje et mer korrekt ord i denne sammenheng, jeg kommer til å ha rimelig høye skuldre når ventetiden er over. Hele 2 uker, det er menneskeplageri! ;)
Jeg spurte selvfølgelig veterinæren om han kunne se på bildene før de ble sendt avgårde til avlesning, men tydeligvis er det kommet nye regler på dette. Veterinærene har ikke lenger lov til å avlese eller uttale seg om bildene før det endelige NKK-resultatet foreligger.
Jeg kunne ikke vært mer ambivalent til hvorvidt jeg ønsker at dette skal gi oss svaret på den periodvise haltheten og rare "strekkingen Maximus har framvist fra han var ca 7mnd gammel. Han har ikke vært halt eller urein i gangen på leeenge, men har hatt et par episoder med "strekking" siden sommeren.
Joa, tålmodighet er sikkert en fin dyd det, men for å sitere Shakespear:
"Aldri var der en filosof som tålmodig kunne tåle tannverk".
Ikke det at jeg er en filosof, men for meg er denne ventingen så absolutt på høyde med skikkelig tannverk!!
lørdag 8. august 2009
Back in buisness!!
Tiltross for at hundetreningen har ligget brakk i 2mnd nå har sommeren vært fantastisk.
Man skulle nesten ikke tro det, jeg trodde det nå hvertfall ikke selv, men etter at de værste abstinensene knyttet til treningen var over viste det seg at det faktisk var mulig med en flott sommer som ikke inkluderte hverken stevne sesong eller hundetrening.
Heldigvis har sommeren vært hektisk, noe som gjorde at det var lett å finne andre ting å henge fingrene i.. dette har sikkert hjoplet masse ;)
I løpet av sommeren har sambo og jeg gått på Jostedalsbreen, vært på juvvandring (hoppet selv ned 8 meter fra et stup og rett ned i en liten kulp med brevann), tatt en storbyferie til Istanbul og sist men ikke minst solt leiligheten. Sistnevnte er det leeeenge til jeg gjør igjen!
Nå når sommeren derimot er på hell kunne det ikke passet bedre at Maximus har fått "grønt lys". Etter konsultasjon hos Geir Mandag 13 denne mnd fikk vi endelig den etterlengtede beskjeden om at han nå både får løpe løs på tur samt trene lydighet, men at mengden selvsagt må økes gradvis. :) Vi tar det hele svært piano, håper vi slipper tilbakefall og jobber derfor ut ifra "sakte men sikkert- prinsippet"!
Kanskje like greit at vi snart står midt oppi en flytteprosess samt at jeg fra den 1 september tiltrer ny, fast og spennende jobb etter endte studier denne høsten. Det blir uten tvil en hektisk tid framover, med mye nytt å sette seg inn i......
MEN nå er vi back in buisness, bloggtørken må sies å være over for denne gang og jeg håper Maxer'n og mor kommer sterkt tilbake denne høsten og vinteren ;)
Håper alle har hatt en fin sommer, og slik som meg gleder seg til å ta tak i høsten!
Man skulle nesten ikke tro det, jeg trodde det nå hvertfall ikke selv, men etter at de værste abstinensene knyttet til treningen var over viste det seg at det faktisk var mulig med en flott sommer som ikke inkluderte hverken stevne sesong eller hundetrening.
Heldigvis har sommeren vært hektisk, noe som gjorde at det var lett å finne andre ting å henge fingrene i.. dette har sikkert hjoplet masse ;)
I løpet av sommeren har sambo og jeg gått på Jostedalsbreen, vært på juvvandring (hoppet selv ned 8 meter fra et stup og rett ned i en liten kulp med brevann), tatt en storbyferie til Istanbul og sist men ikke minst solt leiligheten. Sistnevnte er det leeeenge til jeg gjør igjen!
Nå når sommeren derimot er på hell kunne det ikke passet bedre at Maximus har fått "grønt lys". Etter konsultasjon hos Geir Mandag 13 denne mnd fikk vi endelig den etterlengtede beskjeden om at han nå både får løpe løs på tur samt trene lydighet, men at mengden selvsagt må økes gradvis. :) Vi tar det hele svært piano, håper vi slipper tilbakefall og jobber derfor ut ifra "sakte men sikkert- prinsippet"!
Kanskje like greit at vi snart står midt oppi en flytteprosess samt at jeg fra den 1 september tiltrer ny, fast og spennende jobb etter endte studier denne høsten. Det blir uten tvil en hektisk tid framover, med mye nytt å sette seg inn i......
MEN nå er vi back in buisness, bloggtørken må sies å være over for denne gang og jeg håper Maxer'n og mor kommer sterkt tilbake denne høsten og vinteren ;)
Håper alle har hatt en fin sommer, og slik som meg gleder seg til å ta tak i høsten!
Bildet er tatt av Grete Bauer idag under vår første spede trening på 2mnd. (Klickerklok sin trenerutdannelse steg 1, tredje samling)
Som man ser av bildet er det nok ikke bare Maxer'n som må komme tilbake i treningsform. For en gange jeg har!!! ;)
mandag 15. juni 2009
Blåmandag!
Dagen begynte fint, med en fantastisk runderingsøkt sammen med Thomas og Anja. Men der stoppet også morroa!
Har vært hos Geir Wiik idag på ny konsultasjon, og egentlig fått ganske triste nyheter.
Summa sumarum har Maxi STORE poblemer med bekken/korsrygg og nervene som går her.
Både treningskamerater og jeg selv har flere ganger bemerket at han sjangler mye bak- at han liksom ikke helt får bakbena med seg og har dårlig balanse, noe Geir også påpekte idag etter flere undersøkelser. Jeg ble relativt grundig fortalt hva Geir trodde feilte han, men legger ikke ut dette her på bloggen. Dette hadde blitt et LANGT innlegg for å si det slik. Dersom noen skulle være interessert får de heller kontakte meg for videre info på mail.
Maxi hadde ikke blitt mye bedre siden sist.
Geir vet ikke hvor bra dette vil bli, hvor mye tid han trenger for å eventuelt bli bra eller om han i det hele tatt vil kunne fungere med de påkjenninger og belastninger en kokurransehund ville måtte tåle. Vi håper selvsagt fremdeles på at han SKAL bli bra, og jobber mot dette målet, men Geir kunne i vårt tilfelle ikke love noen ting. Dersom han derimot BLIR bra og KAN belastes vil han uansett måtte pensjoneres i relativ tidlig alder fra "konkurranseidretten". Geir's eksagte ord var som følger: dersom vi FÅR løst dette er Maximus en hund som uansett vil bli fort "gammel".
Frem til høsten har vi fått nedlagt forbud mot nesten all lydighets- og brukstrening, men får lov til å gå spor samt trene rolige øvelser uten at hunden må anstrenge seg nevneverdig. Brå retningsforandringer, spurter og støt er FYFY. Dvs vi har forbud mot alt alt annet enn spor og øvelser som "gå foran i line etc :(
Ellers har vi fått streng beskjed om å legge mye tid ned i balanseøvelser, øvelser som har med koordinasjon av bakben å gjøre samt rolige koordinasjonsøvelser generelt.
Vi skal gå rolige turer der han skal få klatre i ulendte bakker i skogen, balansere på nedfallne trær etc. Maxi skal ikke få herje løs, men kondisjonstrening skal foregå med "kjedelige" sykkel- og joggeturer i trav.
Jaja, jeg vet ikke helt hva jeg tror jeg. Kommer uten tvil til å diskutere dette med Trond Bergsjø når han er tilbake fra ferie. Jeg syntes derimot dette så absolutt er verdt forsøket, tingenes tilstand vil hvertfall umulig kunne bli værre!! Geir får de beste skussmål samt virker meget kunnskapsrik. Jeg har bestemt meg for å kjøre dette løpet ut i håp om å etterhvert få se forandringer.
Maxi er en hund bygget for fart og spenning, nå i sine unge dager ville han IKKE satt pris på å bli "degradert" til sofahund. Vi skal stå på slik at han forhåpentligvis snart igjen skal få lov til å gjøre det han vil ALLER HELST: JOBBE, JOBBE, JOBBE- med glede, iver og intensitet!
Har vært hos Geir Wiik idag på ny konsultasjon, og egentlig fått ganske triste nyheter.
Summa sumarum har Maxi STORE poblemer med bekken/korsrygg og nervene som går her.
Både treningskamerater og jeg selv har flere ganger bemerket at han sjangler mye bak- at han liksom ikke helt får bakbena med seg og har dårlig balanse, noe Geir også påpekte idag etter flere undersøkelser. Jeg ble relativt grundig fortalt hva Geir trodde feilte han, men legger ikke ut dette her på bloggen. Dette hadde blitt et LANGT innlegg for å si det slik. Dersom noen skulle være interessert får de heller kontakte meg for videre info på mail.
Maxi hadde ikke blitt mye bedre siden sist.
Geir vet ikke hvor bra dette vil bli, hvor mye tid han trenger for å eventuelt bli bra eller om han i det hele tatt vil kunne fungere med de påkjenninger og belastninger en kokurransehund ville måtte tåle. Vi håper selvsagt fremdeles på at han SKAL bli bra, og jobber mot dette målet, men Geir kunne i vårt tilfelle ikke love noen ting. Dersom han derimot BLIR bra og KAN belastes vil han uansett måtte pensjoneres i relativ tidlig alder fra "konkurranseidretten". Geir's eksagte ord var som følger: dersom vi FÅR løst dette er Maximus en hund som uansett vil bli fort "gammel".
Frem til høsten har vi fått nedlagt forbud mot nesten all lydighets- og brukstrening, men får lov til å gå spor samt trene rolige øvelser uten at hunden må anstrenge seg nevneverdig. Brå retningsforandringer, spurter og støt er FYFY. Dvs vi har forbud mot alt alt annet enn spor og øvelser som "gå foran i line etc :(
Ellers har vi fått streng beskjed om å legge mye tid ned i balanseøvelser, øvelser som har med koordinasjon av bakben å gjøre samt rolige koordinasjonsøvelser generelt.
Vi skal gå rolige turer der han skal få klatre i ulendte bakker i skogen, balansere på nedfallne trær etc. Maxi skal ikke få herje løs, men kondisjonstrening skal foregå med "kjedelige" sykkel- og joggeturer i trav.
Jaja, jeg vet ikke helt hva jeg tror jeg. Kommer uten tvil til å diskutere dette med Trond Bergsjø når han er tilbake fra ferie. Jeg syntes derimot dette så absolutt er verdt forsøket, tingenes tilstand vil hvertfall umulig kunne bli værre!! Geir får de beste skussmål samt virker meget kunnskapsrik. Jeg har bestemt meg for å kjøre dette løpet ut i håp om å etterhvert få se forandringer.
Maxi er en hund bygget for fart og spenning, nå i sine unge dager ville han IKKE satt pris på å bli "degradert" til sofahund. Vi skal stå på slik at han forhåpentligvis snart igjen skal få lov til å gjøre det han vil ALLER HELST: JOBBE, JOBBE, JOBBE- med glede, iver og intensitet!
mandag 8. juni 2009
Kiropraktor
Vi har vært hos kiropraktor Geir Wiik, ved Groruddalen Dyreklinikk, og endelig fått noen klare tilbakemeldinger på hva Maximus sin periodevise ujevne gange og rare "strekking" kan komme av.
Jeg møtte opp med en viss tilbakeholdenhet, turte liksom ikke tenke at dette var tingen, men etter flere spørsmål og utsagn fra kiropraktoren sin side, som VIRKELIG var på kornet, er jeg ikke lenger tvilsom. Før jeg i det hele tatt fikk gjort greie for "hele symptombildet" kom han meg i forkjøpet etter å ha begynt å kjenne på hunden... Han stilte spørsmål jeg rett og slett ble tatt på sengen av.. Spørsmål om tilstedeværelse av atferd jeg lenge har stusset på, som jeg både har- og ikke har knyttet opp imot den ujevne gangen etc.
Det mest befriende av alt var kanskje det faktum at Geir så videoen jeg har tatt av "strekke atferden", og hverken ble forbløffet eller perpleks. Han hadde sett dette tidligere!
Så, til slutt det alle sikkert lurer på:
Maxi hadde flere store og vonde låsninger samt spenninger i bekkenet, og det er disse Geir mente volder han de største problemene. Ellers fant han låsninger også i nakke, men ikke av samme kaliber.
Han syntes det var vanskelig å si noe om hva som er de primære og sekundære problemene da han har gått med disse såpass lenge at de har fått lov til virkelig å sette seg- uansett "rekkefølge".
Han fikk en ganske heftig behandling, det så IKKE godt ut for å si det slik, men Geir både håper og tror vi skal klare å behandle dette effektivt. Da vi ikke kjenner primærårsaken turte han ikke uttale seg om hvor lang tid dette ville ta, eller om Maxi ville bli 100% symptomfri, men han mente det var all grunn til å være optimistisk!! SÅ DA ER VI DET!! ;)
Vi har ny time på neste mandag, og fikk beskjed om å leve tilnærmet likt normalt fram til dette. Vi skal få trene og gå timesturer i skog og mark med løs hund (bevegelse er BARE BRA!), men unngå støtbelastninger.
Jeg må si jeg er rimelig spendt på fortsettelsen, men øyner nå større håp enn det jeg har gjort på lenge!
tirsdag 19. mai 2009
Frustrasjons blogg
Må si det spøker for lydighetsdebuten vår nå.
Igjen må jeg understreke at det ALLER viktigste SELVFØLGELIG er hundens helse og velvære, men det er uten tvil ufattelig kjedelig at vi billedlig talt befinner oss ca 3 meter fra mål, men ikke får lov til å krysse målstreken.
Årsaken til dette er nye veterinærforbud mot å trene dekk, av noe slag, fram til 1 juli.
Jeg blir ikke klok på dette... denne rare strekkingen. Vi er alle som har sett dette, veterinærer, dyrepleiere, treningskamerater og meg selv såklart, i villrede når det kommer til hva dette kan være. Jeg blir derimot mer og mer overbevist om at det har noe med mage/tarm å gjøre.
Samtidig er det hele så diffust at dette blir ren gjettning, basert på magefølelse snarere enn noe annet.
I samråd med Veterinær har jeg derfor bestemt meg for å prøve et annet for, et ID för for sarte mager, og KUN bruke EN sorts godbitbelønninger fram til neste veterinærbesøk den 1Juli.
Noen som har noen forslag på hva jeg kan bruke?? Godbiter som er milde på mage og tarm!?
Vi får håpe vi blir noe klokere, om ikke annet kan vi hvertfall luke bort selve basisforet og flertallet av godbitene som årsak til eventuell mageknip.
Det rare er derimot at han flertallet av dagene tilsynelatende kan få alle mulige sorters godbiter og former for hundemat til det nærmest tyter ut av ørene på han... uten at dette virker å gir noe som helst utslag. Magen er fin og humøret er på topp. Maximus kan hoppe og sprette, løpe som fanden var hakk i hel både gjennom skogen og på apellbanen... vi kan trene dekk UTEN at det oppstår på flere dager, før det plutselig oppstår igjen.
At det ikke er noe SYSTEM i dette frustrerer meg noe vildsomt! Men at det ER noe det ingen tvil om. Noe plager den vesle gutten min, og da plager det selvsagt også meg!
Haha.. det værste er at det sikkert plager meg mer enn hunden, Maxi har hatt 1 episode den siste halvannen uken som var over ila 2 minutter. Jeg har satt meg fast i "repeat", tenker så mye på dette at man kunne blitt sprø av langt mindre!
Nei huff, måtte bare få ut litt frustrasjon. Det er som tusan, når man første har fått en så über kul hund å trene så får man ikke startet, men må heller bekymre seg for diffus helsemessig problematikk.
Igjen må jeg understreke at det ALLER viktigste SELVFØLGELIG er hundens helse og velvære, men det er uten tvil ufattelig kjedelig at vi billedlig talt befinner oss ca 3 meter fra mål, men ikke får lov til å krysse målstreken.
Årsaken til dette er nye veterinærforbud mot å trene dekk, av noe slag, fram til 1 juli.
Jeg blir ikke klok på dette... denne rare strekkingen. Vi er alle som har sett dette, veterinærer, dyrepleiere, treningskamerater og meg selv såklart, i villrede når det kommer til hva dette kan være. Jeg blir derimot mer og mer overbevist om at det har noe med mage/tarm å gjøre.
Samtidig er det hele så diffust at dette blir ren gjettning, basert på magefølelse snarere enn noe annet.
I samråd med Veterinær har jeg derfor bestemt meg for å prøve et annet for, et ID för for sarte mager, og KUN bruke EN sorts godbitbelønninger fram til neste veterinærbesøk den 1Juli.
Noen som har noen forslag på hva jeg kan bruke?? Godbiter som er milde på mage og tarm!?
Vi får håpe vi blir noe klokere, om ikke annet kan vi hvertfall luke bort selve basisforet og flertallet av godbitene som årsak til eventuell mageknip.
Det rare er derimot at han flertallet av dagene tilsynelatende kan få alle mulige sorters godbiter og former for hundemat til det nærmest tyter ut av ørene på han... uten at dette virker å gir noe som helst utslag. Magen er fin og humøret er på topp. Maximus kan hoppe og sprette, løpe som fanden var hakk i hel både gjennom skogen og på apellbanen... vi kan trene dekk UTEN at det oppstår på flere dager, før det plutselig oppstår igjen.
At det ikke er noe SYSTEM i dette frustrerer meg noe vildsomt! Men at det ER noe det ingen tvil om. Noe plager den vesle gutten min, og da plager det selvsagt også meg!
Haha.. det værste er at det sikkert plager meg mer enn hunden, Maxi har hatt 1 episode den siste halvannen uken som var over ila 2 minutter. Jeg har satt meg fast i "repeat", tenker så mye på dette at man kunne blitt sprø av langt mindre!
Nei huff, måtte bare få ut litt frustrasjon. Det er som tusan, når man første har fått en så über kul hund å trene så får man ikke startet, men må heller bekymre seg for diffus helsemessig problematikk.
FAEN!!
lørdag 16. mai 2009
Trening og utredning
Onsdag var vi på nytt hos Trond Bergsjø, nå med video av den rare strekke-bevegelsen Maximus enkelte ganger framviser under trening.
Noen ganger, ikke alltid, men utelukkende under øvelser som inkluderer en rask neddekk, har Maximus måtte reise på seg og strekke kroppen sin i en svært unaturlig posisjon. Han ser ut som en forfangen hest, understilt bak og svært framstilt i front.
Jeg har selv tolket atferden dithen at det her er snakk om smerte eller stort ubehag da han blir stående i denne posisjone, til ubehaget tilsynelatende har sluppet taket, før han går tilbake til den øvelsen vi holdt på med. Han lar seg ikke "hjelpe" ut av denne posituren, men blir stående perpleks noen sekunder før alt tilsynelatende er "bra" igjen". Kroppen stivner, halen slutter å logre og blikket får et anderledes uttrykk... Og vips så er han seg selv igjen: aktiv med logrende hale. Det hele er svært merkverdig og påfallende, har som sagt hittil kun oppstått i dekk-situasjoner, aldri ellers i hverdagen.
Jeg har lenge vært bekymret, pratet med Trond om dette tidligere, og tok derfor på Onsdag med meg opptak av nettopp en slik episode til Trond.
Han hadde til tross for mange herrans år som veterinær aldri sett maken og ble rett og slett rimelig paff. Videoen viser klart ubahag, men hva dette kommer av kan være så mangt. Det kan være mage/tarm, rygg eller nakke, sener eller ledd.
Selv vil jeg selvsagt egentlig sette igang med de undersøkelser som kan taes, men ifølge Trond blir dette som å skyte i blinde. Det KAN hende vi er heldige og treffer blink, men sansynligheten for at jeg før dette må ut med mange titalls tusen er overveldende stor.
Planen foreløpig er derfor å unngå å framprovosere atferden i to uker framover, for så å føre en svært nitidig logg på episodene. Når på dagen skjer dette, har hunden spist i forkant, har han tom mage, hva er temperaturen på hunden etc etc.
Aller helst håper Trond han vil bli merkbart verre, slik at også andre symptomer dukker opp som kan snevre søket på den utløsende faktoren. Huff, det hadde sikkert vært flott for utredningen sin del, men personlig får jeg grøssninger av tanken.
Ellers fikk vi beskjed om å leve som vanlig, trene og gå turer. Helhetstilstanden til maxi er det nemlig INGENTING i veien med, han er kvikk og rask til tusen. Som vanlig har han en appetitt på både mat og livet som ikke likner grisen :)
Møtte derfor Ellen til trening igår, ungikk raske neddekker, men trente
Noen ganger, ikke alltid, men utelukkende under øvelser som inkluderer en rask neddekk, har Maximus måtte reise på seg og strekke kroppen sin i en svært unaturlig posisjon. Han ser ut som en forfangen hest, understilt bak og svært framstilt i front.
Jeg har selv tolket atferden dithen at det her er snakk om smerte eller stort ubehag da han blir stående i denne posisjone, til ubehaget tilsynelatende har sluppet taket, før han går tilbake til den øvelsen vi holdt på med. Han lar seg ikke "hjelpe" ut av denne posituren, men blir stående perpleks noen sekunder før alt tilsynelatende er "bra" igjen". Kroppen stivner, halen slutter å logre og blikket får et anderledes uttrykk... Og vips så er han seg selv igjen: aktiv med logrende hale. Det hele er svært merkverdig og påfallende, har som sagt hittil kun oppstått i dekk-situasjoner, aldri ellers i hverdagen.
Jeg har lenge vært bekymret, pratet med Trond om dette tidligere, og tok derfor på Onsdag med meg opptak av nettopp en slik episode til Trond.
Han hadde til tross for mange herrans år som veterinær aldri sett maken og ble rett og slett rimelig paff. Videoen viser klart ubahag, men hva dette kommer av kan være så mangt. Det kan være mage/tarm, rygg eller nakke, sener eller ledd.
Selv vil jeg selvsagt egentlig sette igang med de undersøkelser som kan taes, men ifølge Trond blir dette som å skyte i blinde. Det KAN hende vi er heldige og treffer blink, men sansynligheten for at jeg før dette må ut med mange titalls tusen er overveldende stor.
Planen foreløpig er derfor å unngå å framprovosere atferden i to uker framover, for så å føre en svært nitidig logg på episodene. Når på dagen skjer dette, har hunden spist i forkant, har han tom mage, hva er temperaturen på hunden etc etc.
Aller helst håper Trond han vil bli merkbart verre, slik at også andre symptomer dukker opp som kan snevre søket på den utløsende faktoren. Huff, det hadde sikkert vært flott for utredningen sin del, men personlig får jeg grøssninger av tanken.
Ellers fikk vi beskjed om å leve som vanlig, trene og gå turer. Helhetstilstanden til maxi er det nemlig INGENTING i veien med, han er kvikk og rask til tusen. Som vanlig har han en appetitt på både mat og livet som ikke likner grisen :)
Møtte derfor Ellen til trening igår, ungikk raske neddekker, men trente
- Burleker
- Tannvisning
- Framadsending til matte
- Mer burleker
- Holdter i vendinger
Da jeg ikke får trent dekk og bli er tanken å virkelig ta tak i burlekene, slik at Maximus skal bli trygg og stabil på det å bli liggende over lengre tid uten action! For en action-junkie som Max Er dette vanskelig, men syntes vi fikk god framgang allerede på første trening med stor fokus på dette.
Tannvisningen begynner virkelig å ta form, det vi her trenger generalisering på andre "dommere" enn Ellen.
Fremadsending til matten gikk fint, Max'ern syntes dette er en suuper artig øvelse og spurter ut med stor iver. Jeg er her litt usikker på hvordan jeg skal legge opp treningen videre, men satser i første omgang på å gå over til å hovedsakelig belønne farten og retningen ut (med ball over hodet i fartsretning). Tanken er at han skal løpe lenger og lenger, i rak linje ut fra meg, før belønning. Litt usikker på når matten bør fjernes helt, og hvor mange ganger han bør få ende øvelsen med "target" på denne.
Holdter i vendinger gikk ogsp fint, her måtte jeg derimot benytte meg av omvendt lokking for å "roe-ned" gemyttene. Posisjonene var fine, men Max BLIR veldig heit og lyd kan lett forekomme. I løpet av de neste 2 øktene må omvendt lokk BORT, men det må fremdeles legges verdi ned i passiviteten gjennom rolige belønninger i posisjon før vi beveger oss videre. Målbildet er en fokusert og sanset hund.
Ha en strålende 17-Mai alle sammen!!
HIPP HIPP HURRAAAA!!! :)
torsdag 12. mars 2009
Siste innlegg om kastrering.... noensinne ;)
Reaksjonene på min avgjørelse vdre. kastrering har ikke latt vente på seg.
Jeg hadde vel ikke ventet annet, men må jo ærlig innrømme man ikke er mindre menneskelig enn at man blir litt lei seg.
Ideelt sett skulle man jo helst hatt et hyggelig forhold til alle, jeg er ikke av den kranglevordne sorten, men selvsagt vet jeg dette svært sjeldent lar seg gjøre.
Isåfall måtte man vel gitt totalt avkall på seg selv, sine egne meninger og standpunkt, og blitt en øgle om skiftet mening etter hvilket miljø man ferdes i. Dette er jo ikke akkurat meg.
Det er lagt et innlegg ut på en hjemmeside som tar stor avstand fra det jeg har gjørt, henviser til loven, insinuerer at jeg har begått et lovbrudd, og syntes jeg har utført et grovt overtramp mot dyret. Det er ikke nevnt navn, men joda- selvfølgelig kjenner man seg uthengt.
Det står en hilsen i gjesteboka der et menneske priser seg lykkelig over at eierene av hjemesidene har fått SÅ mange støtteerklæringer over både mail og telefon. For dette jeg har gjort er jo HELT BAK MÅL!! Jeg er helt klart både dum og imbissil!
Hundemiljøet kan rett og slett være pyton til tider, jeg er sjeleglad jeg har funnet min egne lille "klikk" av dyktige og kunnskapsrike mennesker jeg trives uendelig godt med. Som jeg kan diskutere åpent med uten at dette blir forvekslet med kritikk!
Jeg vet det er andre i klikkermiljøet som har vært inne i langt større "stormer" enn meg og har FULL forståel for at dette må ha vært forferdelig vanskelig. Det skal en sterk karakter til for ikke å bli vindskeiv når stormen står på som verst. Jeg ta av meg hatten for disse!!
Slike skriblerier har strengt tatt heldigvis ikke fått meg til å tvile på valget, jeg har stått fast hele veien. Om det er mulig ble jeg igår enda sikrere i min sak da Anneli og Emil kom på besøk. Marthe er ferdig med løpetid for to uker siden men lukter gjør hun nok sikkert til en vissgrad ende. Bare denne lukten av Marte i klærne fikk det til å gå helt runt for vår lille wowwe!
Han reagerte på akkurat samme måte som han tidligere gjorde når jeg hadde "løpetid": Ned med rullgardinen og tunellsyn. Han ga seg ikke på død og liv, SKULLE opp og jokke på dem begge og bet seg fast i ren frustrasjon. Enden på visa var at han etter EX-antall forsøk på å roe seg ned måtte ligge i buret.
Det var egentlig ganske deilig at Anneli fikk se akkurat hvor ille det har vært. Annli har vært en av mine gode diskusjonspartnere, men ble uansett ganske sjokker når hun så akkurat hvor ille det har vært.
Vel, jeg fikk uansett nok en gang understreket at jeg har gjort det riktige valget, hunden er sliten ENDA etter et 2timer besøk igår!
NÅ ER JEG DERIMOT HELT FERDIG MED DETTE OG VIL IKKE SKRIVE EN ENESTE LINJE TIL OM KASTRERING!!
Dette har vært en god erfaring å ta med seg videre i livet, det er nok ikke siste gang jeg vil møte på mennesker som er uenige med meg selv, og klarer å gjøre dette til en ubehagelig konflikt.
Jeg har herved ristet det av meg!
Jeg hadde vel ikke ventet annet, men må jo ærlig innrømme man ikke er mindre menneskelig enn at man blir litt lei seg.
Ideelt sett skulle man jo helst hatt et hyggelig forhold til alle, jeg er ikke av den kranglevordne sorten, men selvsagt vet jeg dette svært sjeldent lar seg gjøre.
Isåfall måtte man vel gitt totalt avkall på seg selv, sine egne meninger og standpunkt, og blitt en øgle om skiftet mening etter hvilket miljø man ferdes i. Dette er jo ikke akkurat meg.
Det er lagt et innlegg ut på en hjemmeside som tar stor avstand fra det jeg har gjørt, henviser til loven, insinuerer at jeg har begått et lovbrudd, og syntes jeg har utført et grovt overtramp mot dyret. Det er ikke nevnt navn, men joda- selvfølgelig kjenner man seg uthengt.
Det står en hilsen i gjesteboka der et menneske priser seg lykkelig over at eierene av hjemesidene har fått SÅ mange støtteerklæringer over både mail og telefon. For dette jeg har gjort er jo HELT BAK MÅL!! Jeg er helt klart både dum og imbissil!
Hundemiljøet kan rett og slett være pyton til tider, jeg er sjeleglad jeg har funnet min egne lille "klikk" av dyktige og kunnskapsrike mennesker jeg trives uendelig godt med. Som jeg kan diskutere åpent med uten at dette blir forvekslet med kritikk!
Jeg vet det er andre i klikkermiljøet som har vært inne i langt større "stormer" enn meg og har FULL forståel for at dette må ha vært forferdelig vanskelig. Det skal en sterk karakter til for ikke å bli vindskeiv når stormen står på som verst. Jeg ta av meg hatten for disse!!
Slike skriblerier har strengt tatt heldigvis ikke fått meg til å tvile på valget, jeg har stått fast hele veien. Om det er mulig ble jeg igår enda sikrere i min sak da Anneli og Emil kom på besøk. Marthe er ferdig med løpetid for to uker siden men lukter gjør hun nok sikkert til en vissgrad ende. Bare denne lukten av Marte i klærne fikk det til å gå helt runt for vår lille wowwe!
Han reagerte på akkurat samme måte som han tidligere gjorde når jeg hadde "løpetid": Ned med rullgardinen og tunellsyn. Han ga seg ikke på død og liv, SKULLE opp og jokke på dem begge og bet seg fast i ren frustrasjon. Enden på visa var at han etter EX-antall forsøk på å roe seg ned måtte ligge i buret.
Det var egentlig ganske deilig at Anneli fikk se akkurat hvor ille det har vært. Annli har vært en av mine gode diskusjonspartnere, men ble uansett ganske sjokker når hun så akkurat hvor ille det har vært.
Vel, jeg fikk uansett nok en gang understreket at jeg har gjort det riktige valget, hunden er sliten ENDA etter et 2timer besøk igår!
NÅ ER JEG DERIMOT HELT FERDIG MED DETTE OG VIL IKKE SKRIVE EN ENESTE LINJE TIL OM KASTRERING!!
Dette har vært en god erfaring å ta med seg videre i livet, det er nok ikke siste gang jeg vil møte på mennesker som er uenige med meg selv, og klarer å gjøre dette til en ubehagelig konflikt.
Jeg har herved ristet det av meg!
mandag 2. mars 2009
Betent diskusjon og vanskelig valg
For en stund siden befant jeg meg midt oppi en betent diskusjon. Det skal selvfølgelig understrekes at jeg har startet den HELT selv, uten tanke på hvor "stor" denne kunne bli.
Jeg regner med at dette innlegget ikke akkurat gjør meg mer populær i enkelte kretser, men for min egen del handler dette om integritet!
Hvordan skal man kunne ta seg selv seriøst, og forvente at andre gjør det samme, dersom man ikke klarer å stå for egne meninger, handle etter egen overbevisning og sist men ikke minst tørre å ta upopulære valg.
I hundemiljøet finnes det flere sterke sprikende meninger, og hva er vel ikke mer konfliktfylt enn blandt annet diskusjonen om kastrering.
Enkelte mener dette er et grovt overtramp mot dyret, mens andre- som meg selv- mener dette i enkelte tilfeller tvert imot vil øke dyrets livskvalitet. Hvilket ståsted man har kommer vel som alt annet ann på den praksisteori man innehar.
Praksisteori i pedagogisk sammenheng kan defineres som ”en persons private, sammenvevde, men stadig forandelige systemer av kunnskap, erfaring og verdier som til enhver tid har betydning for personens praksis”.
Praksisteori får i denne sammenheng et svært subjektivt preg og kan med andre ord forstås som et individuelt fenomen, individets egen teori om hvordan ting henger sammen.
Grunnen til at dette med kastrasjon er så betent er nok rett og slett fordi det ikke finnes noe rett eller galt svar, som med alt annet vil den praksisteori den enkelte innehar føles SANN. Det er denne vi "navigerer" etter, selv om vi ikke alltid er like bevisst hva den omfatter eller hvorfor vi mener som vi gjør.
Jeg vet dette blir en digresjon, men går vi tilbake til frenologien på 16-1700 tallet eksisterte det faktisk en vitenskapelig overbevisning om sammenheng mellom menneskets kraniemål og form, og individets åndsevner. Høye panner ga rom for metafysisk spekulasjon mens brede panner innebar lave drifter og overhengende tendenser til kriminalitet. Idag vet vi heldigvis at dette ikke er sant.
Årsakene til psykososiale vansker hos barn kan sees fra flere synsvinkler, man kan se det som et fenomen med utgangspunkt i individet selv (typisk diagnostisk tradisjon), som manglende evne til å leve opp til miljøets krav og forventninger, eller som et resultat av interaksjonen mellom individet og miljøet.
Slik er det med det meste her i livet, de innfallsvinkler vi innehar er et resultat av egen erfaring, kunnskap og de verdier vi innehar.Vi er alle OVERBEVIST om at vi har rett intill vi tilegner oss ny kunnskap eller erfaring, samt kanskje revurderer de verdier vi innehar i forhold til denne nye innsikten.
Vel, nok om det.
Jeg har lenge hatt en teori om at Maximus har vært litt i det mest hormonelle laget. Selvsagt har jeg tatt i betraktning puberteten han befinner seg i, men uansett ikke fått det til å stemme at det vi har opplevd av atferd skulle være å betrakte som "normalt".
For all del, han er en aldeles fantastisk hund, trygg og stabil, men noen enkelte ting har vært vanskelige. Jeg har aldeles ikke levd i en egen fantasiverden og trodd alt BARE skulle gå på skinner, utfordringer var jeg forberedt på. Det er et levende dyr vi har med å gjøre, med sterke og svakere sider. Det finnes ingen ting som den perfekte hund! Selv om Maximus befinner seg svært nært opptil idealet! ;)
Generelt sett har Maximus vært en lærevillig, godlynt og positiv valp og unghund. Han har vært aktiv som unghunder flest, men fremdeles vært sanset og samarbeidsvillig. Han er godt sosialisert, tar det meste her i livet på strak arm og ikke overreagert nevneverdig på noe som helst. Det var derfor litt bemerkelsesverdig når han kom i puberteten og reagerte voldsomt på min "løpetid".
Nå tenker jeg dere ser ut som spørsmålstegn, dette høres jo unektelig litt surrealistisk ut. Jeg hadde nok helt sikkert dratt litt på smilebåndet selv hadde jeg lest dette i en annen blogg, men artig var det desverre ikke.
At unge hannhunder kan være interresert i slikt ser jeg på som utelukkende naturlig. Men at de oppslukes helt og holdent, stresser voldsomt, ikke klarer å slappe av, ikke tar læring (bruk av positiv forsterker og negativ straff) , spiser dårlig, våker om nettene og benytter hver sjanse de får til å "hoppe på" ser jeg som unormalt.
Sist gang dette pågikk måtte unghunden faktisk ha to hele dager å komme seg på!!
Etterhvert startet atferden å vise seg også i sosial omgang med andre hunder, hannhunder såvel som tisper og valper.
På grunn av dette har jeg søkt råd flere steder, både hos kjennerne av rasen, veterinærer og atferdsspesialister, for å et nyansert bilde å etablere en forståelse på.
At noe måtte gjøres var det ingen tvil om. Når læring preller av som vann på gåsa og utfallet blir konflikt (er ikke mer menneskelig at man til slutt bli irritert og sint) er situasjonen langt ifra ideell hverken for hund eller eier.
Nå må det igjen understrekes at vi jevnt over har det utrolig hyggelig sammen, normen er et godt og stabilt forhold. Nettopp derfor la jeg kanskje spesielt merke til disse vonde "riene" forholdet vårt opplevde når dette stod på som værst.
Når det gjelder Maximus sitt forhold til andre hunder er det dessuten for hans egen del ønskelig at dette skal være en relasjon som byr til hyggelige leke- og tur opplevelser, ikke "overfall".
Han viser ingen form for aggressivitet eller engstelse, kun et ustoppelig behov for å ri/jokke.
Slik det har vært den senere tid har han måttet gå mye i bånd da han har "satt seg fast" på flertallet av de hunder vi har møtt på tur.
Og her kommer altså diskusjonen inn.
Jeg har blitt anklaget for å mangle "lederskap" og på denne måten være roten til problemet selv. Enkelte mener Maximus mangler all respekt for meg da det å ri på mennesker handler om rangorden og dominans. Han kjenner rett og slett ikke sin plass i flokken!
Som eksempel eller "illustrasjon" benyttes tisper sin atferd mot innpåslitne hannhunder:
De får så hatten passer – og gir de seg ikke etter første gang bruker tispene om nødvendig tennene! Hannhunden får en real ørefik eller flere, men beholder ballene.
For hva er vel det største ”overgrepet” overfor hunden – å ta ham hardt i skole eller legge ham under kniven? Ifølge disse er det et respektløst overgrep overfor en hund i puberteten, da han mest av alt trenger klare grenser på adferd.
Nå må jeg innskyte at Maximus faktisk HAR klare grenser i hverdagen. Til tross for at enkelte lever i den vantro at "klikkertrenere" er pølsekastere stemmer dette svært dårlig.
Vi har faste rutiner, regler for både turgåing, inn og ut av bil, i hjemmet etc etc. Listen er lang.
I tillegg til dette HAR han blitt "satt på plass" av flere andre hunder (tisper inkludert) - uten at dette har gitt noen resultater. Han tar ikke avstandssøkende signaler og hopper RETT på igjen. Det er faktisk JEG som i slike situasjoner må gå inn å fjerne hunden fysisk.
Andre jeg har pratet er av en annen formening.
De veterinærer jeg har vært i kontakt med, to vetererinærer jeg har stor respekt for, har ytret tanker om at Maximus mest sansynlig har en hormonell ubalanse.
Typisk for atferden INNENDØRS var at den først forekom da han oppdagen min "periode", og forekom svært sjelden utenfor disse "periodene".
Han rir som sagt derimot også på andre hunder uten å ta signaler, noe disse veterinærene mener signaliserer at han rett og slett er "ute av kontroll" hormonelt. Rullgardinen går ned og stresset forhindrer en "normal" reaksjon. Testosteronet gir "tunellsyn" og det er derfor svært vanskelig å få han til å slippe tanken mentalt. Han er jo umåtelig godt sosialisert, så man får da gå ut ifra at han i utgangspunktet KAN disse signalene.
Det faktum at hele problematikken først oppstod idet han begynte å løfte på beinet mener disse indikerer hormoner. Den ene veterinæren gikk så langt som til å si han mente dette var en hund som uansett kom til å bli kastrert før eller senere, og mente derfor vi burde gjøre dette heller først enn sist.
Etter samtale med atferdsspesialist ser jeg sansyneligheten som overhengende stor for at atferden er sexuelt motivert. Jeg ser ingen andre symptomer (ei heller årsaker) som kunne indikere eller forklare frustrasjonen som utslag for redsel eller angst.
Maximus virker som sagt generelt over det hele som en trygg og selvsikker gutt.
Han er ikke redd for å være alene, virker trygg i miljøer/ nye situasjoner og er IKKE redd for hverken andre hunder eller mennesker - snarere tvert imot ELSKER han dem!!
I tillegg til riingen er han dessuten svært opptatt av lukter, kan stå og snuse/sleike på samme flekk i laaang tid, og markerer omlag ørten-fjørten ganger i løpet av en liten tur rundt blokka.
Noe lederskapsproblem avviste hun kort og kontant. Her var det snakk om passivt lederskap gjennom det å kontrollere tilgang til goder i hverdagen, noe vi både er enige i og så absolutt gjør!
Etter samtale med disse kontaktet jeg i tillegg en person det skulle vise seg å ha erfaring fra liknende situasjon, med samme rase. Hun var ikke i tvil: Hunden ville ha det bedre uten det stresset og de konflikter dette medfører.
Hun har selv hatt flere Riesen hannhunder, kun en av disse har hatt et slikt problem.
Hun mente dette IKKE var å betegne som "normal" pubertets atferd, hverken for rasen eller hunder generelt. Hun innskyter at deres problemer lot seg løse med trening, men først etter gjennomført kastrering. I sin tid fikk denne damen rådet om kastrering av Runar Næss:
"jeg vil tro at kastrering er det eneste som kommer til å få dere "helt i mål". Hvis/når problemet i hovedsak er hormonelt, så er det nesten ikke den trening/forsterker som kan konkurrere like sterkt. Uten kastrering kan det bli en tøff kamp. Med kastrering og trening har du med all sannsynlighet løst problemet på relativt kort tid. Dette flytter ingen problemer. Og der kommer ingen (vesentlige) nye problemer med kastrering av hannhund. Både du og din hund får et lavere stress-nivå, og et bedre arbeidsmiljø ;o"
Jeg kjente meg veldig godt igjen her. De læringsmessige prinsipper vi ellers har brukt i hverdagen, men SORT hell, har i denne sammenheng kommet til kort. Stressnivået har til tider vært himmelhøyt og kun ført til ugunstige konflikter.
Med disse samtalene i bakhodet gjørde jeg en avtale hos veterinæren, vi foretok en kjemisk kastrering men ble gjort oppmerksom på at dette aldeles ikke fungerte i alle tilfeller. Resultatene ville vi først observere etter noen uker.
Etter to uker fikk vi på mange måter en ny hund!
Han sluttet så og si å ri på meg (kun 1 tilfelle ila hele "perioden" kontra flere episoder hver dag), men fortastte å ri på enkelte andre hunder.
Det generelle stressnivået sank drastisk, han ble roligere, virket mer fornøyd og fokusert.
Han ble lettere å "nå fram" til når han først fikk hilse på andre hunder og valget om å bli med meg videre på tur ble tydelig mye lettere for hunden.
Sprøyten hadde god effekt, men tok ikke ALT.
Ved kjemisk kastrering fortsetter hundens testosteronproduksjon, men hormonene man injiserer syntes i enkelte tilfeller å legge en "demper" på visse former for atferd.
Det er vel nettopp dette vi har opplevd.
For meg har dette vært et ganske vanskelig valg, men Maximus ligger idet dette innlegget skrives under kniven. Han blir idag kirurgisk kastrert.
Valget har først og fremst vært vanskelig da jeg har hatt et ambivalent forhold til om dette med tiden ville la seg løse med målrettet trening. De siste ukenes svært så "problemfrie" og bekymringsløse hundehold har derimot talt for seg selv. Hvorfor kjempe seg gjennom fremtidig trening og håpe på gode resultater i enden når hunden åpenbart har hatt det bedre etter den kjemiske kastreringen?
I tillegg har jeg vært noe i tvil vedrørende primærårsaken til problemet.
Kunne det mot all formodning dreie seg om frustrasjon grunnet usikkerhet eller har det vært seksuelt motivert? Etter flere resonnement falt konklusjonen på det sistnevnte.
Jeg kjenner som sagt Maximus som en uredd og sosial skapning... om enn noe bardus og ufin. ;)
Det jeg derimot hele tiden har vært HELT sikker på er at dette IKKE har vært dominans. Maximus er på ingen måte noen SUPERTØFFING, men snarere en normal hund med behov for trygghet og tolmodighet. Selvfølgelig har vi klare grenser eller faste rammer for atferd, men håndhever IKKE disse med skremselspropaganda eller fysiske "irettesettelser".
Vi benytter oss av læringsteoretiske prinsipper, oppdragelse basert på et positivt hundesyn, godt fundert i de verdier jeg innehar.
Dette ble et uendelig langt innlegg, et godt symbol for en uendelig lang prosess med både svært lite konstruktive tilbakemeldinger og gode diskusjoner. Til syvende og sist må det påkekes at jeg setter pris på de som har fungert som gode diskusjonspartnere.
Jeg vet dette derimot dette for enkelte vil være svært vanskelig å svelge.
Til disse vil jeg si at med så grunnleggende sprikende praksisteorier, ville vi aldri blitt enige.
Jeg har tatt et veloverveid valg jeg selv står til rette for. Hva "motstandere" måtte mene får bli deres eget tankeprosjekt, jeg ønsker ikke å involveres i fler diskusjoner.
Jeg regner med at dette innlegget ikke akkurat gjør meg mer populær i enkelte kretser, men for min egen del handler dette om integritet!
Hvordan skal man kunne ta seg selv seriøst, og forvente at andre gjør det samme, dersom man ikke klarer å stå for egne meninger, handle etter egen overbevisning og sist men ikke minst tørre å ta upopulære valg.
I hundemiljøet finnes det flere sterke sprikende meninger, og hva er vel ikke mer konfliktfylt enn blandt annet diskusjonen om kastrering.
Enkelte mener dette er et grovt overtramp mot dyret, mens andre- som meg selv- mener dette i enkelte tilfeller tvert imot vil øke dyrets livskvalitet. Hvilket ståsted man har kommer vel som alt annet ann på den praksisteori man innehar.
Praksisteori i pedagogisk sammenheng kan defineres som ”en persons private, sammenvevde, men stadig forandelige systemer av kunnskap, erfaring og verdier som til enhver tid har betydning for personens praksis”.
Praksisteori får i denne sammenheng et svært subjektivt preg og kan med andre ord forstås som et individuelt fenomen, individets egen teori om hvordan ting henger sammen.
Grunnen til at dette med kastrasjon er så betent er nok rett og slett fordi det ikke finnes noe rett eller galt svar, som med alt annet vil den praksisteori den enkelte innehar føles SANN. Det er denne vi "navigerer" etter, selv om vi ikke alltid er like bevisst hva den omfatter eller hvorfor vi mener som vi gjør.
Jeg vet dette blir en digresjon, men går vi tilbake til frenologien på 16-1700 tallet eksisterte det faktisk en vitenskapelig overbevisning om sammenheng mellom menneskets kraniemål og form, og individets åndsevner. Høye panner ga rom for metafysisk spekulasjon mens brede panner innebar lave drifter og overhengende tendenser til kriminalitet. Idag vet vi heldigvis at dette ikke er sant.
Årsakene til psykososiale vansker hos barn kan sees fra flere synsvinkler, man kan se det som et fenomen med utgangspunkt i individet selv (typisk diagnostisk tradisjon), som manglende evne til å leve opp til miljøets krav og forventninger, eller som et resultat av interaksjonen mellom individet og miljøet.
Slik er det med det meste her i livet, de innfallsvinkler vi innehar er et resultat av egen erfaring, kunnskap og de verdier vi innehar.Vi er alle OVERBEVIST om at vi har rett intill vi tilegner oss ny kunnskap eller erfaring, samt kanskje revurderer de verdier vi innehar i forhold til denne nye innsikten.
Vel, nok om det.
Jeg har lenge hatt en teori om at Maximus har vært litt i det mest hormonelle laget. Selvsagt har jeg tatt i betraktning puberteten han befinner seg i, men uansett ikke fått det til å stemme at det vi har opplevd av atferd skulle være å betrakte som "normalt".
For all del, han er en aldeles fantastisk hund, trygg og stabil, men noen enkelte ting har vært vanskelige. Jeg har aldeles ikke levd i en egen fantasiverden og trodd alt BARE skulle gå på skinner, utfordringer var jeg forberedt på. Det er et levende dyr vi har med å gjøre, med sterke og svakere sider. Det finnes ingen ting som den perfekte hund! Selv om Maximus befinner seg svært nært opptil idealet! ;)
Generelt sett har Maximus vært en lærevillig, godlynt og positiv valp og unghund. Han har vært aktiv som unghunder flest, men fremdeles vært sanset og samarbeidsvillig. Han er godt sosialisert, tar det meste her i livet på strak arm og ikke overreagert nevneverdig på noe som helst. Det var derfor litt bemerkelsesverdig når han kom i puberteten og reagerte voldsomt på min "løpetid".
Nå tenker jeg dere ser ut som spørsmålstegn, dette høres jo unektelig litt surrealistisk ut. Jeg hadde nok helt sikkert dratt litt på smilebåndet selv hadde jeg lest dette i en annen blogg, men artig var det desverre ikke.
At unge hannhunder kan være interresert i slikt ser jeg på som utelukkende naturlig. Men at de oppslukes helt og holdent, stresser voldsomt, ikke klarer å slappe av, ikke tar læring (bruk av positiv forsterker og negativ straff) , spiser dårlig, våker om nettene og benytter hver sjanse de får til å "hoppe på" ser jeg som unormalt.
Sist gang dette pågikk måtte unghunden faktisk ha to hele dager å komme seg på!!
Etterhvert startet atferden å vise seg også i sosial omgang med andre hunder, hannhunder såvel som tisper og valper.
På grunn av dette har jeg søkt råd flere steder, både hos kjennerne av rasen, veterinærer og atferdsspesialister, for å et nyansert bilde å etablere en forståelse på.
At noe måtte gjøres var det ingen tvil om. Når læring preller av som vann på gåsa og utfallet blir konflikt (er ikke mer menneskelig at man til slutt bli irritert og sint) er situasjonen langt ifra ideell hverken for hund eller eier.
Nå må det igjen understrekes at vi jevnt over har det utrolig hyggelig sammen, normen er et godt og stabilt forhold. Nettopp derfor la jeg kanskje spesielt merke til disse vonde "riene" forholdet vårt opplevde når dette stod på som værst.
Når det gjelder Maximus sitt forhold til andre hunder er det dessuten for hans egen del ønskelig at dette skal være en relasjon som byr til hyggelige leke- og tur opplevelser, ikke "overfall".
Han viser ingen form for aggressivitet eller engstelse, kun et ustoppelig behov for å ri/jokke.
Slik det har vært den senere tid har han måttet gå mye i bånd da han har "satt seg fast" på flertallet av de hunder vi har møtt på tur.
Og her kommer altså diskusjonen inn.
Jeg har blitt anklaget for å mangle "lederskap" og på denne måten være roten til problemet selv. Enkelte mener Maximus mangler all respekt for meg da det å ri på mennesker handler om rangorden og dominans. Han kjenner rett og slett ikke sin plass i flokken!
Som eksempel eller "illustrasjon" benyttes tisper sin atferd mot innpåslitne hannhunder:
De får så hatten passer – og gir de seg ikke etter første gang bruker tispene om nødvendig tennene! Hannhunden får en real ørefik eller flere, men beholder ballene.
For hva er vel det største ”overgrepet” overfor hunden – å ta ham hardt i skole eller legge ham under kniven? Ifølge disse er det et respektløst overgrep overfor en hund i puberteten, da han mest av alt trenger klare grenser på adferd.
Nå må jeg innskyte at Maximus faktisk HAR klare grenser i hverdagen. Til tross for at enkelte lever i den vantro at "klikkertrenere" er pølsekastere stemmer dette svært dårlig.
Vi har faste rutiner, regler for både turgåing, inn og ut av bil, i hjemmet etc etc. Listen er lang.
I tillegg til dette HAR han blitt "satt på plass" av flere andre hunder (tisper inkludert) - uten at dette har gitt noen resultater. Han tar ikke avstandssøkende signaler og hopper RETT på igjen. Det er faktisk JEG som i slike situasjoner må gå inn å fjerne hunden fysisk.
Andre jeg har pratet er av en annen formening.
De veterinærer jeg har vært i kontakt med, to vetererinærer jeg har stor respekt for, har ytret tanker om at Maximus mest sansynlig har en hormonell ubalanse.
Typisk for atferden INNENDØRS var at den først forekom da han oppdagen min "periode", og forekom svært sjelden utenfor disse "periodene".
Han rir som sagt derimot også på andre hunder uten å ta signaler, noe disse veterinærene mener signaliserer at han rett og slett er "ute av kontroll" hormonelt. Rullgardinen går ned og stresset forhindrer en "normal" reaksjon. Testosteronet gir "tunellsyn" og det er derfor svært vanskelig å få han til å slippe tanken mentalt. Han er jo umåtelig godt sosialisert, så man får da gå ut ifra at han i utgangspunktet KAN disse signalene.
Det faktum at hele problematikken først oppstod idet han begynte å løfte på beinet mener disse indikerer hormoner. Den ene veterinæren gikk så langt som til å si han mente dette var en hund som uansett kom til å bli kastrert før eller senere, og mente derfor vi burde gjøre dette heller først enn sist.
Etter samtale med atferdsspesialist ser jeg sansyneligheten som overhengende stor for at atferden er sexuelt motivert. Jeg ser ingen andre symptomer (ei heller årsaker) som kunne indikere eller forklare frustrasjonen som utslag for redsel eller angst.
Maximus virker som sagt generelt over det hele som en trygg og selvsikker gutt.
Han er ikke redd for å være alene, virker trygg i miljøer/ nye situasjoner og er IKKE redd for hverken andre hunder eller mennesker - snarere tvert imot ELSKER han dem!!
I tillegg til riingen er han dessuten svært opptatt av lukter, kan stå og snuse/sleike på samme flekk i laaang tid, og markerer omlag ørten-fjørten ganger i løpet av en liten tur rundt blokka.
Noe lederskapsproblem avviste hun kort og kontant. Her var det snakk om passivt lederskap gjennom det å kontrollere tilgang til goder i hverdagen, noe vi både er enige i og så absolutt gjør!
Etter samtale med disse kontaktet jeg i tillegg en person det skulle vise seg å ha erfaring fra liknende situasjon, med samme rase. Hun var ikke i tvil: Hunden ville ha det bedre uten det stresset og de konflikter dette medfører.
Hun har selv hatt flere Riesen hannhunder, kun en av disse har hatt et slikt problem.
Hun mente dette IKKE var å betegne som "normal" pubertets atferd, hverken for rasen eller hunder generelt. Hun innskyter at deres problemer lot seg løse med trening, men først etter gjennomført kastrering. I sin tid fikk denne damen rådet om kastrering av Runar Næss:
"jeg vil tro at kastrering er det eneste som kommer til å få dere "helt i mål". Hvis/når problemet i hovedsak er hormonelt, så er det nesten ikke den trening/forsterker som kan konkurrere like sterkt. Uten kastrering kan det bli en tøff kamp. Med kastrering og trening har du med all sannsynlighet løst problemet på relativt kort tid. Dette flytter ingen problemer. Og der kommer ingen (vesentlige) nye problemer med kastrering av hannhund. Både du og din hund får et lavere stress-nivå, og et bedre arbeidsmiljø ;o"
Jeg kjente meg veldig godt igjen her. De læringsmessige prinsipper vi ellers har brukt i hverdagen, men SORT hell, har i denne sammenheng kommet til kort. Stressnivået har til tider vært himmelhøyt og kun ført til ugunstige konflikter.
Med disse samtalene i bakhodet gjørde jeg en avtale hos veterinæren, vi foretok en kjemisk kastrering men ble gjort oppmerksom på at dette aldeles ikke fungerte i alle tilfeller. Resultatene ville vi først observere etter noen uker.
Etter to uker fikk vi på mange måter en ny hund!
Han sluttet så og si å ri på meg (kun 1 tilfelle ila hele "perioden" kontra flere episoder hver dag), men fortastte å ri på enkelte andre hunder.
Det generelle stressnivået sank drastisk, han ble roligere, virket mer fornøyd og fokusert.
Han ble lettere å "nå fram" til når han først fikk hilse på andre hunder og valget om å bli med meg videre på tur ble tydelig mye lettere for hunden.
Sprøyten hadde god effekt, men tok ikke ALT.
Ved kjemisk kastrering fortsetter hundens testosteronproduksjon, men hormonene man injiserer syntes i enkelte tilfeller å legge en "demper" på visse former for atferd.
Det er vel nettopp dette vi har opplevd.
For meg har dette vært et ganske vanskelig valg, men Maximus ligger idet dette innlegget skrives under kniven. Han blir idag kirurgisk kastrert.
Valget har først og fremst vært vanskelig da jeg har hatt et ambivalent forhold til om dette med tiden ville la seg løse med målrettet trening. De siste ukenes svært så "problemfrie" og bekymringsløse hundehold har derimot talt for seg selv. Hvorfor kjempe seg gjennom fremtidig trening og håpe på gode resultater i enden når hunden åpenbart har hatt det bedre etter den kjemiske kastreringen?
I tillegg har jeg vært noe i tvil vedrørende primærårsaken til problemet.
Kunne det mot all formodning dreie seg om frustrasjon grunnet usikkerhet eller har det vært seksuelt motivert? Etter flere resonnement falt konklusjonen på det sistnevnte.
Jeg kjenner som sagt Maximus som en uredd og sosial skapning... om enn noe bardus og ufin. ;)
Det jeg derimot hele tiden har vært HELT sikker på er at dette IKKE har vært dominans. Maximus er på ingen måte noen SUPERTØFFING, men snarere en normal hund med behov for trygghet og tolmodighet. Selvfølgelig har vi klare grenser eller faste rammer for atferd, men håndhever IKKE disse med skremselspropaganda eller fysiske "irettesettelser".
Vi benytter oss av læringsteoretiske prinsipper, oppdragelse basert på et positivt hundesyn, godt fundert i de verdier jeg innehar.
Dette ble et uendelig langt innlegg, et godt symbol for en uendelig lang prosess med både svært lite konstruktive tilbakemeldinger og gode diskusjoner. Til syvende og sist må det påkekes at jeg setter pris på de som har fungert som gode diskusjonspartnere.
Jeg vet dette derimot dette for enkelte vil være svært vanskelig å svelge.
Til disse vil jeg si at med så grunnleggende sprikende praksisteorier, ville vi aldri blitt enige.
Jeg har tatt et veloverveid valg jeg selv står til rette for. Hva "motstandere" måtte mene får bli deres eget tankeprosjekt, jeg ønsker ikke å involveres i fler diskusjoner.
tirsdag 17. februar 2009
LUS
Maximus har fått lus :(
Fant noen creepy crawlies idag idet jeg stod på vei ut døra for trening med Thomas.
F... altså. Hvorfor skal slike ting komme når det som minst passer.
Vel, la meg moderere meg litt. Det passer jo forsåvidt aldri, men midt i kurs og nå når vi endelig har fått et så fint sted å trene en mnd framover passer det HVERTFALL ikke.
Jaja, han har nå hvertfall vært i dusjen, skjegget er gått gjennom med lusekam (ikke akkurat populært) og Ex-spot er påført.
Nå gjenstår bare vask av hele leiligheten samt vask eller frys av tepper og sengetøy.
Æsj for noe grusome greier... kjenner jeg klør på hele kroppen selv ;)
Vi har altså "besøk" av disse sjarmerende små krypene
søndag 8. februar 2009
Et stort fremskritt for Max og meg!
Nå trodde dere sikkert jeg skulle skryte av flere sekunders "fast" og rolig posisjon, en kjempe fin kjede, en ferdig hopp-stå eller trening med forstyrrelser uten lyd. Men den gang ei... dette er så MYE bedre.
Maximus lar seg endelig massere, ser ut til å nyte det og slapper etterhvert HELT av i hele kroppen. I går fikk jeg for første gang massere over litt tid, han gryntet av velvære og sovnet til slutt i mitt fang. Hele 15 minutter fikk jeg holde på før det var JEG som trakk meg unna en da dormende hund!
Er det ikke godt å la seg glede av også de små tingene!!
Dette er gode nyheter! Tidligere har han syntes jeg har vært regelrett slitsom og impåsliten når jeg har massert. Han er ikke av den mest kosete sorten.
Nå får jeg et kjempefint verktøy jeg kan benytte for å roe ned, både hjemme og på trening!
Dette skal jeg søren benytte meg av både for å roe generelt, skape et ytteligere nært og fint bånd oss imellom samt lindre og prøve å forhindre stive muskler!
Maximus lar seg endelig massere, ser ut til å nyte det og slapper etterhvert HELT av i hele kroppen. I går fikk jeg for første gang massere over litt tid, han gryntet av velvære og sovnet til slutt i mitt fang. Hele 15 minutter fikk jeg holde på før det var JEG som trakk meg unna en da dormende hund!
Er det ikke godt å la seg glede av også de små tingene!!
Dette er gode nyheter! Tidligere har han syntes jeg har vært regelrett slitsom og impåsliten når jeg har massert. Han er ikke av den mest kosete sorten.
Nå får jeg et kjempefint verktøy jeg kan benytte for å roe ned, både hjemme og på trening!
Dette skal jeg søren benytte meg av både for å roe generelt, skape et ytteligere nært og fint bånd oss imellom samt lindre og prøve å forhindre stive muskler!
mandag 24. november 2008
Puster lettet ut!
For to minutter siden kom de gode resultatene; heller ikke spesialist så noe unormalt på CT-bildene!
Trond bibeholder sin overbevisning på at det er enostose vi står ovenfor, noe vi skal behandle med smertelindring ved behov.
Vi fikk beskjed om å fortsette opptreningen, det var bare å begynne å trene igjen og ellers la hunden få leve et normalt hundeliv. De aller lengste turene og herjing med andre hunder skal vi derimot vente et par uker med, den fysiske formen er rett og slett ikke hva den var etter over 2mnd med små turer i bånd!
Yohoooo! Neste mandag på denne tiden befinner vi oss dermed på hundekurs!! :)
I can`t wait!!
tirsdag 18. november 2008
HALLELUJA!!
Jeg er så glad at jeg smiler fra øre til øre, synger og ler!!
Trond Bergsjø så absolutt ingen løse bruskbiter på CT-bildene!!
HALLELUJA!!
Han sier vi kan være svært optimistiske men ikke sprette helt Champagnen enda.
Bildene sendes idag til CT-spesialist for å verifisere Trond sin mangel på funn og vi kan vente resultatene på mandag.
Bildene sendes idag til CT-spesialist for å verifisere Trond sin mangel på funn og vi kan vente resultatene på mandag.
Per idag mener derimot Trond vi har et tilfelle av endostose på hendene, syntes han hadde sett tegn til dette på røntgenbildene, noe som er svært så gledelige nyheter.
Endostose:
Endostose:
Enostose er en spontant forekommende, selvhelbredende skjelettlidelse hos unge hunder.
Den kan være smertefull for hunden, men uten fare for varige men. Den vanligste behandlingen er ro, eventuelt medikamentell behandling dersom smertene er sterke. Lidelsen opptrer hyppigst på valper fra 5 - 9 mnd. Den starter gjerne med halting som kan vare fra en dag til noen uker. Haltingen kan gjerne flytte seg fra ett ben til et annet, for så å komme tilbake til det første. Det er betennelse i de lange rørbena gir smertene.
søndag 16. november 2008
Tvangstrøye
Hmmm.... mest sansynlig blir det altså slik at Maximus må holdes i ro i 2mnd.
Man må jo dra litt på smilebåndet av slike krumspring, men snart er det altså ramme alvor.
Tipper jeg kommer til å få tvangstanker og bli GAL av å bekymre meg for Maximus sine eksplosjonsartede energi utbrudd!
Missforstå meg rett, jeg er egentlig ganske optimistisk.
Vi vet endelig hva som mest sansynlig har forårsaket dette rare bevegelsesmønsteret, til tider vonde gangen, og prognosene er gode for at han vil bli helt bra.
Han vil mest sansynlig ikke reduseres eller ha problemer med dette i fremtiden, MEN når sant skal sies gruer jeg meg ORDENTLIG til disse 8 ukene med ro.
Det blir spennende å høre hvilke retningslinjer veterinæren gir for aktivitet og opptrening.
Har tenkt endel på svømming ved Aquadog i Sandvika. Da vil han hvertfall få muligheten til å bli sliten i kroppen, noe som tydeligvis er helt nødvendig for å ha en fornøyd Riesen, samtidig som rehabiliteringen vil gå raskere.
Noen som har erfaringer med dette??
hahaha... er det noen som har en ekstra tvangstrøye vi kan låne disse ukene??
Tok noen bilder på tur idag som jeg syntes illustrerer utfordringen vårt på PERFEKT vis.
Det ER ikke lett å holde beina på denne karen i bakken, HVERTFALL ikke nå når han allerede har vært 6 uker i ro og har MASSER av energi som nærmest bobler over!
Man må jo dra litt på smilebåndet av slike krumspring, men snart er det altså ramme alvor.Tipper jeg kommer til å få tvangstanker og bli GAL av å bekymre meg for Maximus sine eksplosjonsartede energi utbrudd!
Missforstå meg rett, jeg er egentlig ganske optimistisk.
Vi vet endelig hva som mest sansynlig har forårsaket dette rare bevegelsesmønsteret, til tider vonde gangen, og prognosene er gode for at han vil bli helt bra.
Han vil mest sansynlig ikke reduseres eller ha problemer med dette i fremtiden, MEN når sant skal sies gruer jeg meg ORDENTLIG til disse 8 ukene med ro.
Det blir spennende å høre hvilke retningslinjer veterinæren gir for aktivitet og opptrening.
Har tenkt endel på svømming ved Aquadog i Sandvika. Da vil han hvertfall få muligheten til å bli sliten i kroppen, noe som tydeligvis er helt nødvendig for å ha en fornøyd Riesen, samtidig som rehabiliteringen vil gå raskere.
Noen som har erfaringer med dette??
Abonner på:
Innlegg (Atom)