Flyttetid

Det er ikke lenge siden vi flyttet sist, men nå er vi altså på flyttefot igjen.

Tiden går bort på jobb, jobbsøking og salg av leilighet med alt det innebærer av rydding og vasking. Jeg må nesten flire, vi har bodd i leiligheten i halvannet år nå og hadde idet vi flyttet inn planer om raskest mulig få malt vinduskarmer etc. Først når vi skal flytte blir det gjort i en fei, grunnet visning!

Denne gangen setter vi nesen mot Kongsberg og håper å være på plass i ENEBOLIG MED HAGE innen sommerferien er forbi! Spennende med slike omveltninger. Det blir selvfølgelig trist å flytte fra det fantastiske nettverket jeg har rundt meg her i Oslo, alle gode tur- og treningsvenner, men heldigvis er det ikke langt til Drammen der flere av oss kommer til å møtes med jevne mellomrom. Jeg har dessuten hørt mye fint om hundeklubben i Kongsberg, skal tydeligvis være et svært aktivt miljø med flotte treningsmuligheter, og gleder meg derfor til å stifte nye ”hunde-bekjentskaper”!

Det har ikke blitt like mye trening av hund som jeg hadde håpet den seneste tiden, burde ha vært mye lengre med tanke på debut med Ember denne våren, men noe har jeg da hvertfall fått skviset inn. Er litt i tvil om jeg burde starte, den manglende generaliseringen og kjedingen gjør at jeg føler det er "urettferdig" ovenfor Ember. Kan ikke regne med at han skal føle seg trygg på momentene, situasjonen og ikke minst prestere når han mangler forutsetningene. Hmmmm... jeg vet jeg ikke får gjort noe særlig denne uken da det er visning til helgen, men jeg får sette inn støtet ukene etter dersom det skal bli noe debut i mai.

Jeg ser VELDIG fram til elitesatsningen til Amokk, første samling er allerede om et par uker, og der regner jeg med at jeg får både motivasjon og et spark i r...

Dette er neppe drømmehuset. Mangler både hage, stakittgjerde og garasjeplass til stasjonsvognen... meeen et artig bilde!

Og dette bildet da....

Når mamma ikke følger med gjør jeg mine egne fine ting..... ;)

Eva Bodfäldt kurs

Kurset med Eva denne helgen ga, akkurat slik jeg hadde håpet på, mye påfyll og nye tanker å ta stilling til. Det å gå kurser for en slik dyktig og erfaren instruktør, som ikke tenker helt som en selv samt ikke er redd for å utfordrer deg, er givende men også svært slitsomt.

Jeg var helt kjørt i hodet søndag ettermiddag av å fundere, ta stilling til tilbakemeldinger og "re-organisere" egne standpunkter og treningssystemer.

Før jeg går videre MÅ jeg få lov til å skryte uhemmet av Ember. Jeg var svært spendt på hvordan det ville gå i helgen, i forhold til de andre hundene, nå som vi endelig har fått skikk på passeringer og hundemøter i hverdagen. Ville det systemet/de rammene vi har etablert 0og den jobben vi har lagt ned på en arena ha påvirkning på en annen arena, denne kurs- settingen?

Ville han bli stresset/høy og ha problemer med å konsentrere seg?
Svaret er et rungende: HAN VAR EKSEMPLARISK!!
Det var MASSER av fremmede hunder, vi knøvlet oss alle opp i et lite hjørne av ridehuset der hundene sto og lå tett. Han måtte passere andre hunder jevnt og trutt, bare cm ifra, samt fikk masser av forstyrrende hunder under treningen... og dette var virkelig nema problema :)

Bare DET hadde vært verdt hele kurset!!

Ember under forstyrrelsestrening.

Det ble etterhvert ganske så store forstyrrelser, men

det viste seg VIRKELIG ikke å være noe som helst problem.

Slik jeg var inne på tidligere fikk vi derimot masser av andre tilbakespill og tanker, så kurset var så absolutt en inner 10'er også når det gjaldt å få nye tanker og ideer.

En av Eva sine kjepphester er å ikke kjøre mer enn 1-2 vellykkede repetisjoner før man gjør om på et eller annet. Jeg kjenner jo i og for seg igjenn dette, men har tydeligvis ikke klart å inkorperere dette godt nok i treningen!
Både for å unngå statisk trening, men også for å øke graden av diskriminering og generalisering skal jeg uten tvil bli dyktigere på dette. Benytte fantasien mer ift hva det er jeg kan forandre. Dette kan være kriteriet, type belønning, belønningsplassering, forstyrrelser av alle mulige slag eller noe så enkelt som å forandre posisjon eller sted.
Det ble ganske klart at jeg har etablert veldig rigide belønningsritualer, noe som i enkelte tilfeller og øvelser er vel og bra men som i andre hindrer diskrimineringen. Med belønningsplassering bak har Ember feks store vanskeligheter med å tenke noe annet enn stå.. så har har jeg et stykke arbeid å legge ned.

En annen ting Eva er opptatt av er å ikke kjøre for mange repetisjoner av en og samme ting etter hverandre. At man skal stoppe i tide. Tanken hennes er at mange like repetisjoner etter hverandre ofte er svært lite matnyttige, hvorfor gjøre om noe som allerede er bra, og i værste fall kan skape usikkerhet hos hunden.
Da jeg helt klart foretrekker å shape og fange atferder og deretter legge på signal er jeg avhengig av en viss form for flyt for å få dette til. Jeg har derimot helt klart et stort forbedringspotensiale når det kommer til å vurdere hver enkel treningsøkt. Jeg må ikke være så opptatt av x antall repetisjoner, snarere hvorvidt hunden med letthet påbegynner den atferden jeg ønsker etter endt belønning. Hvor mange repetisjoner er strengt tatt nødvendig for å få til det jeg ønsker?!
Enkelte ganger mener jeg det er helt nødvendig med flere repetisjoner for å få fram en automatisering av bevegelser, som feks pososjonsskifter i avstanden, eller en viss intensitet i momentet, som opptaket av en apportbukk, men også her kan det være lurt å ha et bevisst forhold til hvor mange jeg kjører. Jeg blir lett altfor statisk- og faller inn i et mønster om jeg kjører for mange. Jeg ser det derfor som utelukkende positivt å ta en tenkepause for å gjøre om på NOE (som nevnt ovenfor) før vi fortsetter!!
Når det kommer til konsentrasjonsoppgaver, nye utfordringer og signalkontroll-øvelser ser jeg derimot helt klart at det kan ødelegge mer enn det gagner å kjøre for mange repetisjoner etter hverandre. Her har jeg bomma flere ganger og gjorde det også på kurset. Med nye utfordringer mener jeg ikke bare utfordringer for hunden, også JEG skal klare å holde tunga rett i munnen, noe jeg ikke var flink nok til i helgen. Hadde jeg tatt en pause, latt det ligge, hadde det kanskje sunket bedre inn hos både hund og eier!

To flotte golden frøkner på kurset.

De to øverste bildene er av kari Anne og Emma.

De to nederste er av Line og Humla

Ved siden av mange andre nyttige tips, som det å jobbe sideveis forflyttninger i Fvf før man innfører framlengs marsj (for posisjonen sin del) og fortsette arbeidet med å utvikle de sosiale belønningene var det jeg trengte mest tid på å fordøye FØLELSER.

Det å skape visse følelser knyttet til visse moment i treningen er forsåvidt ikke nytt, dette er noe jeg har jobbet med lenge. Skape eksplosive assosiasjoner til "ta i" øvelser og rolige assosiasjoner til de jeg ønsker at han virkelig skal konsentrere på.

Det jeg derimot ikke har vært bevisst er mine egne følelser i treningen, mine egne følelser i momentene/øvelsene.
Når dette kom opp tenkte jeg først "Gud bedre, hva er dette??", men når jeg nå har fått tenkt meg litt om er det helt klart at dette kan påvirke treningen.

Den mest destruktive følelsen vi kan ha når vi trener er irritasjon og frustrasjon, og det er helt klart hundene snapper opp dette!! DET har jeg personlig opplevd mer enn en gang!

Og hva med leken, er det ikke ofte slik at man ikke får samme effekt av denne dersom man ikke har en positiv og leken innstilling selv?

En liten digresjon, men likevel føler jeg den er relevant: Det er vel ikke for ingen ting at Marit Bjørgen ser for seg en tiger i sitt indre når hun konkurrerer, eller at Therese Johaug ser for seg en diamant og snøleopard. Hvem er jeg til å påstå at følelsene vi har ikke påvirker relasjonen til hunden og måten vi gjennomfører momentene på! Nei dette skal jeg virkelig gi et realt forsøk!

Jeg skal øve meg gjennom å skape mer dynamikk i leken, gjennom å spille på flere følelser her. Da jeg har en hund med mye lekelyst har jeg hvilt på laubærene her. Nå blir det skikkelig skuespill framover :)

Jeg skal dessuten jobbe med å bli mer obs på de følelsene jeg selv har til momenter. Om jeg ikke føler jeg har noen skal de jammen meg manes fram!!

En annen svært spennende side ved følelser er hvordan vi kan hjelpe hunden med å skifte til den følelsen vi ønsker. Joda, vi kan fortsette med å betinge en viss forventning og et visst aktivitetsnivå til øvelsene. Men som nok et redskap kan vi benytte oss av rutiner for berøring! Eva pratet mye om Oxytocin, også kalt kjærlighets hormonet.

Oxytocin er et hormon som skapes når du får nærhet og berøring. Det får deg til å føles avslappet og harmonisk. "- Av oxytocin får du ro i kroppen, og et ønske om å være nær andre. Du føler deg mer tilstede, blir mer omsorgsfull og føler deg tryggere" sier Kerstin Uvnäs Moberg. Hun er professor i fysiologi, og var den som oppdaget oxytocinet og hvilke effekter det har.

Eva er opptatt av hvordan vi kan benytte oss av denne berøringen, og gjennom dette oxytocinet , i treningen og hundeholdet generelt. I hverdagen kan vi skape en sterkere tilknytning hund og eier imellom og i treningen vi kan også benytte oss strategisk av dette for å skape riktig følelse framfor visse øvelser som krever ro og konsentrasjon. Rett og slett lære hunden at en viss form for berøring er deilig og nedroende. Lære hunden at denne berøringen er som å hviske hunden i øret at "gud som jeg beundrer deg vowsen. Du er det mest fantastiske på denne jord".

Jeg og Ember har jo ofte denne sinnsstemningen når vi ligger på sofaen sammen om kvelden. Når han ligger på brystet mitt og strykes forsiktig nedover siden.

Jeg skal gjøre et realt forsøk på å jobbe dette inn litt mer systematisk, for det hadde jo vært genialt å kunne benytte seg av dette under trening og start! Kunne benytte seg av et virkemiddel som roer og betrygger oss begge!

Nei det ble mye å førdøye denne helgen. Spesielt er det dette med FØLELSER jeg ønsker å dykke ekstra godt ned i. Kanskje fordi jeg i utgangspunktet ikke har vært så bevisst disse og ikke viet det en tanke at mine følelser kan spille en rolle for treningen.

Avslutter dette innlegget med bilde av Timmy til Ida og

Kjersti og Gøye!
ALLE BILDENE I DETTE INNLEGGET ER TATT AV KARI ANNE LIER HANSEN!!

TAKK FOR SUPERT KURS ALLE SAMMEN!

Firkanta

Det er gått en stund siden siste oppdatering. Ikke fordi det har skjedd lite, snarere tvert imot, men fordi jeg har vært i tenkeboksen.
Konklusjonen av siste ukers funderinger er at jeg syntes det er skummelt og synd hvordan vi kan sette oss selv slik i bås, bli så firkantet, at det til de grader begrenser våre muligheter!

Jeg kan kun snakke for meg selv, men jeg regner med at det er flere som havner inne i denne kategorien hvis de tenker godt etter. Er man kommet dit at man ikke kan benytte seg av muligheter fordi de er ”lite klikkerske” eller ikke tør å prøve seg fram i frykt for å havne utenfor ”båsen” burde man kanskje jobbe litt med å bli kvitt disse begrensningene. Det er ikke slik at enkeltmiljøet besitter ”den eneste sannhet”.

Jeg mener for all del ikke at man ikke skal være kritiske og tenke selv, men nettopp dette med å tenke selv er det veldig mange som ikke gjør når man har satt seg selv i en viss ramme!!

I løpet av de siste ukene har jeg fått smake på dette selv. Jeg begynte å tenke så det knaket når jeg observerte at passeringstreningen med Ember ikke gikk framover. Hvorfor gjorde den ikke det? Hvorfor skal slik trening være så annerledes annen trening der man avbryter og planlegger på nytt dersom man ikke har en økt grad av mestring etter få økter?
Joda, jeg har hørt mange forklaringer på dette, blant annet at motbetinging tar tid osv. Men hvor lang tid skal det egentlig ta og er det nødvendigvis slik at motbetinging alltid vil være det beste?

Som en liten digresjon kan man jo ta en liten titt på dette klippet: rart hvor raskt motbetingingen går her!


Tilbake til saken. Etter en god periode men passeringstrening syntes jeg plutselig vi var tilbake på null. . Jeg syntes Ember var mer oppjaget, hadde lettere for å reagere og bare stresset seg opp over måten jeg trente på. Det ble helt klart for meg at her måtte jeg tenke nytt. Tenke utenfor boksen. Det jeg gjorde fungerte jo slett ikke.

Det er ikke lenge siden jeg la igjen kommentarer på en blogg der jeg hardnakket påsto man kunne behandle og kurere ALLE problem med utelukkende positive metoder. Vel, i etterpåklokskapens ånd må jeg få beklage.. for Jeg har ikke klart det. Denne passeringstreningen med Ember var hvertfall ikke effektiv, det hadde jeg ingen problemer med å se, og nå var jeg gått tom for ideer.

Jeg endte opp med å kontakte hundetrenere jeg vet tenker anderledes enn meg selv og hundetrenere jeg har meget stor respekt for. Jeg ringte oppdretter, Eva Bodfäldt og Maria Brandel, og fant ut at de ikke begrenset seg selv i sin tankegang! Det var nettopp dette jeg trengte for selv å tenke nytt.

Etter alle gode samtaler og diskusjoner endte jeg opp med en ny slagplan. Den innebar innlæring av alternativ atferd, Eva sin ”Berlinmur” og bruken av… tja jeg vet ikke hvilket ord jeg skal bruke her.. dominans, korrigeringer, positiv straff.. upopulært barn har også mange navn.

Jeg lærte nå hvertfall Ember å gå ”hverdagsfot” på høyre side, selvsagt med bruk av positiv forsterkning, noe som etter hvert innebar lengre turer i denne posisjonen der han ikke fikk snuse etter tisse/gjøre fra seg før mitt ”værsegod”. Noe senere innførte jeg større forstyrrelser (hev baller etc over på motsatt side) og etter hvert også korrigeringer om han skulle hive seg etter forstyrrelsene eller ruse ut av posisjonen. Korrigeringene bestod i å blokkere veien hans med min egen kropp, bruke meg selv som en berlinmur, og på denne måten påse at han ikke fikk tak i dem. Jeg fikk han nøytralt og bestemt inn i posisjonen igjen og vi forsøkte på nytt. Tanken var å innføre korrigeringene i situasjoner utenfor passeringene slik at disse ikke knyttet til andre hunder eller mennesker, men til posisjonen. For at de BLE oppfattet som korrigeringer av Ember er det ingen tvil om, til tross for at de var små innebar disse et ubehag for hunden.

Når hverdagsfoten fungerte bra på tur med innlagte forstyrrelser begynte vi å benytte denne i møte med andre hunder. Han trakk fram og ut av pisisjon de første par gangene, men etter å ha gjentatt prosedyren med berlinmuren, som han allerede var blitt kjent med, har vi hatt de hyggeligste turene og de mest vellykkede passeringene siden han bare var valpen! Han går på høyre side, holder posisjonen, har ikke gitt lyd fra seg og har vært roligere enn jeg har sett han på svært lenge. Busten blir mindre og mindre og interessen likeså.
Tidligere var han så høy at jeg ikke tror sladderen og motbetingingen hadde den største effekten, men i denne rolige sinnsstemningen kunne vi sikkert tatt dette opp igjen og fått en helt annen effekt.

Det var 2 ting jeg var redd for. Det ene var at han skulle forbinde ubehaget av en eventuell korrigering med de andre hundene, og dermed fått forsterket usikkerheten, og at disse korrigeringene skulle gå utover treningen ellers.
Hittil syntes jeg derimot han virker tryggere i møte med andre hunder enn han har gjort på svært lenge (fordi han er sikrere på hva det er han skal gjøre i disse situasjonene?!) og noen negativ effekt på LP-treningen har overhodet ikke meldt seg. Ember skiller helt klart på høyrefoten/ hverdagen og trening ellers.

Det er viktig for meg å presisere at jeg ikke sier dette er den riktige metoden å velge for alle hunder. Jeg syntes også man må ha gått kurs og fått opplæring i metoder før man benytter seg av disse. Heldigvis var jeg så heldig å ha en ”utfordrende hund” i kursgruppa sist Eva var i Oslo og holdt kurs, slik at vi fikk demonstrert samt diskutert denne ”Berlinmuren”. Det er også viktig for meg å understreke at aggressjon eller sinne ikke hører med i denne type trening. Eva sa så fint når jeg ringte at det ikke er korrigeringer som skaper problemer for hund og eier, det er måten disse blir utført på, aggresjon og sinne.

Jeg hadde nok godt av en slik påminnelse av at man har noe å lære av alle miljøer rundt ”hunderiet” og ikke opphøye verken den ene eller den andre filosofien. At det å sette seg selv i bås faktisk hemmer og begrenser en selv i det å bli en god hundetrener! Skal man bli en god snekker må man kunne håndtere flere verktøy! Jeg har lært en god lekse jeg ikke kommer til å glemme med det første.

Lettvinte løsninger

Jeg har forsøkt meg på noen lettvinte løsninger i det siste.
For å være helt ærlig har jeg vel tvilt litt selv, men tenkt at

"Den største feilen man kan gjøre her i livet, er å være konstant bekymret for å gjøre en".
(Elbert Hubbard)

Så jeg har forsøkt, og konstatert at DE IKKE FUNKER ;)
Om ikke annet har jeg lært at det ikke er noen krise å gjøre feil, at feilene kan rettes opp igjen, og kanskje har jeg til og med fått litt bedre dømmekraft? Ja for når jeg først er inne på ordtak er det et gammelt militært ordtak som sier at

"God dømmekraft kommer av erfaring. Erfaring kommer av dårlig dømmekraft".

Ja så da er jeg en erfaring rikere, er godt i gang med å rette opp og gjør ikke DE feilene igjen.

Det jeg har gjort er å "slurve" med neseprøven og avstandsforflyttningen dekk-stå. Jeg fatter og begriper ikke at folk får denne neseprøven til å fungere når de gjemmer neseprøven med lukt i høyt gress og deretter flytter de nærmere og nærmere en haug pinner uten lukt.
Jeg vet ikke om det bare er jeg som har liten tålmodighet eller er vandt med at læringen går fortere/at vi kan øke kriteriene raskere, men for min del ble dette hvertfall BARE tull.

Helt siden i høst (!!!) har jeg forsøkt meg fram med Maximus på denne måten. Det hele skulle liksom gå så raskt, men nei. Vi kom jo aldri videre!
Idet pinnen med lukt lå i nærheten av pinnene uten lukt var det hipp-som-happ hvem han valgte. Og så var det å gå laaaangt tilbake å legge pinnen med lukt laaangt unna de andre igjen. For det finnes jo ingen mellomting når men gjør det etter denne metoden! Det var ingen god løsning for Maximus å jobbe med diskrimineringen og apporteringen samtidig. Han søkte fint til det var synlige pinner å apportere tilstede.

Nei, til slutt ga jeg opp. Valgte post-it metoden og VIPS.. på 8 økter à 3-4min er dette resultatet



Nå skal det sies at jeg Begynte å jobbe med post-it lappene når Maximus bare var valp/unghund, men etter hva jeg husker syntes jeg det ble så mye med lapper og skjegg.
Vått skjegg med sikkel + limet på lappene var ingen god kombinasjon.
Nå kan jeg ikke fatte og begripe hva det var jeg syntes var så vanskelig med dette. Det har overhodet ikke vært noe problem!! Maxi kunne altså markere lappene på veggen fra før og etter en økt med repetisjon av dette var det bare å gå igang med søket. Les mer om denne metoden i Siv sin gamle blogg: HER

En av årsakene til at dette har gått så fort må sies å være det at Maxi er en rolig og konsentrert fyr. Ember jobber også med denne neseprøven, men med en slik energibombe- der ALT skjer med heftig begeistring har jeg måttet legge ned MYE arbeid på det å kunne holde markeringen lenge nok. Vi jobber nå med det å kunne holde frys-markeringen til tross for at jeg forstyrrer med blant annet omvendt lokking. Dette syntes han ikke er lett.
Noe av det geniale med denne metoden er nemlig at det er forholdsvis enkelt å se hvor det brister og ha del- momenter å gå tilbake til.
Jeg trodde Ember hadde en grei nok markering, helt til jeg satte på forstyrrende lapper.
Det jeg da så var at han flyktig kunne markere riktig lapp og deretter gå videre i søket, før han markerte rett lapp igjen. Jeg vil at han skal fryse på FØRSTE forsøk, ikke "slippe" lappen og gå videre i søket når han først har funnet den med riktig lukt! Ja, så da var det bare å gå tilbake å jobbe mer med markeringen utenfor søket!

Min andre lettvinte løsning var bevegelsen fra dekk- til stå i avstanden. Maximus har nå lite fremdrift i de andre momentene, men her var det en del. Jeg har forsøkt alle mulige "lure" løsninger, blant annet belønningsplassering bak og det å forhindre han rent fysisk fra å trekke frem. Vel, dette fungerte heller ikke selvfølgelig. MEN etter 2 økter med ren shaping av skiftene ser det hele allerede mye bedre ut.
Jeg fatter og begriper det ikke. "lettvinte løsninger" du liksom.. det jeg har holdt på med i flere uker har vært langt mer tungvindt enn bare å skifte strategi eller gå inn med momenttrening med en eneste gang!!

Ja, så det jeg altså vil dele med dere
GÅR IKKE TRENINGEN FRAMOVER SÅ GJØR NOE MED DET! GJØR OM! SKIFT STRATEGI

Jeg måtte poste dette innlegget på nytt da jeg tydeligvis hadde rotet med noen HTML-koder som forandret utseendet på hele bloggen. Når jeg slettet innlegget forsvant selvfølgelig også kommentarene. Jeg har derimot tatt meg friheten til å klippe de ut og lime de inn i denne "utgaven" av innlegget.

Dagny:
Åh så kul med film!!! Ser ju kanonbra ut! Jag körde postitlappsmetoden med min gammelhund och det funkade inte alls blev bara massa hets och inget luktande men det är ju kanon att den funkar! Med Olle har jag istället kört nosmarkering direkt på pinne och sedan lagt dem bland värmeljus som inte luktar mig såklart för att få på näsan att man inte bara markerar vilket föremål som helst utan en pinne som luktar mig. Har funkat kanon sedan att införa fler pinnar för det är som att hans bild av att han ska markera en pinne som luktar mig är är så tydlig. Men det är ju så olika på hundar, har ingen aning om hur jag ska göra med Rut...

Kjersti:
Så bra at du skriver om dette nå, for jeg hadde tenkt at jeg burde startet å trene dette med Gøye. Og vips så ble jeg veldig motivert, så i kveld skal det trenes frysmarkeringer :-)

Kari Anne:
Enig med deg i at lettvinte løsninger sjeldent fungerer.
Men for at man skal skifte strategi, så må man kjenne til alternativer, og det er nok der det skorter for de fleste, meg selv inkludert.
En ting er sikkert; man lærer ingenting om man aldri prøver - og noen ganger feiler :-)

Framover

Den som ikke orker skryt på grensen til det kvalmende bes om IKKE å lese videre.
Det har blitt mange "hverdagsinnlegg" eller "skryteinnlegg" i det siste, så jeg lover å snart skrive et mer "teoretisk" innlegg flere kanskje vil syntes er interessant, men her kommer det altså nok et innlegg i ren egoisme ;)

Det har seg nemlig slik at jeg er så utrolig glad om dagen, motivert og inspirert.
Jeg har så fiiiiiiine hunder og treningen skrider hurtig framover.
Passeringstreningen skal ikke få så mye plass i dette innlegget, men her har vi helt tydelig gjort et kjempehopp i riktig retning. Hva som er rent fysiologisk og hva som er trening er uvisst, men Ember er helt klart inne i en roligere periode nå enn hva han var for en stund siden. Han er generelt roligere på tur, markerer ikke like frenetisk og er ikke på langt nær like elektrisk i passeringen av andre hunder. Vi har hatt flere passeringer denne uken der han relativt rolig har ruslet forbi, interessert men fattet :D

Også i LP treningen skrider det hurtig framover. Vi var så heldige å få trene med Anne-Gry og Udda også denne uken, igår for å være presis. Slike treninger i Kløfta-hallen er ideell for vår del. Innendørs, med gode treningsvenninder og ikke minst forstyrrende hunder!!
Syntes ikke det er lenge siden vi manglet mye både her og der. Nå merker jeg derimot at det begynner å likne på noe! Noe BRA! :)
Vi nå gjennomføre flere av kl 1 og 2 øvelsene konkurransemessig og kjede opp til 3 øvelser.
Lineføringen har et supert engasjement, dekk fra holdt øvelsen fungerer godt, innkallingen er rask og eksplosiv og avstandsdirineringen nydelig.
Stå under marsj er innført i framlengs marsj, her gjenstår det nå kun det å holde posisonen og hoppehinderet er blitt Ember sitt favoritt objekt. Han blir glad bare han ser det og hopper nå fram og tilbake som om han ikke har gjort annet. Hopp teknikken er blitt bra og usikkerheten er som blåst bort.

Ember har lært meg noe om det å hele tiden komme videre i treningen. Jeg har tidligere hatt en tendens til å stå litt å stampe, men med denne lille glade krabaten har jeg fått følt på det å ikke bli værende på det samme stedet for lenge.
For det første er han en positiv og aktiv sjel, jeg har kunnet "prøve meg fram" i større grad
enn hva jeg har følt jeg har kunnet gjøre med Maximus. Blir det for vanskelig har det liksom ikke gjort så mye. Han har bibeholdt aktivitet og sin positive innstilling. På den måten har jeg kunnet øke kriteriet relativt raskt, justert det om det har blitt for vanskelig eller bare "kjørt på" om det har fungert. Ofte har jeg blitt overrasket over hvor raskt jeg har kunnet øke kriteriene, hvor fort disse hundene lærer.

Jeg har forsøkt å dra med meg dette inn i treningen av Maximus og sett til min glede at det tydeligvis er MEG det har stått på. Ikke så underlig kanskje?
Hvorfor jeg har stått slik i stampe med Maximus vet jeg sannelig ikke. Han ER en rolige sjel, noe som helt sikkert har påvirket dette, men han er jo ikke av typen til å "gi opp" han heller!! Han jobber seg rolig og konsentrert gjennom kriteriehøyningen.
Overtroisk atferd fra min side? Jeg er helt sikker på at jeg har vært redd for at alt skal bryte sammen dersom kriteriene ble økt for raskt, og så ser jeg sannelig at treningen har vært ineffektiv grunnet dårlig satte kriterier. Jeg har ikke økt de raskt nok, og dermed brukt mye lenger tid enn hva jeg burde!
Et av de momentene jeg virkelig har fått følt på dette med å øke kriteriene raskt nok med Maximus er "neseprøven". Gud hvor fort jeg har kunnet øke kriteriene når jeg bare har turt!
Det tok ikke lenge før denne konsentrerte herremannen fattet poenget med å lete etter liten post-it lapp med min lukt på veggen. Han lette fort meget bevisst etter akkurat denne, nesen gitt i et. Å innføre "forstyrrende lapper" uten lukt gikk ganske så problemfritt, han lette fremdeles etter den med lukt. Vi hadde ikke hatt mange øktene før jeg dristet meg til å gjøre om, legge post-it lappene på gulvet i steden for å lime de på veggen. Og VIPS.. etter 1 økt med dette, der han fremdeles lette målbevisst og konsentrert etter lappen med lukt, la jeg ut flere neseprøvepinner sammen med post-it lapper på gulvet. OG SÅ FUNKET OGSÅ DETTE PERFEKT!! Ja jeg har nok undervurdert den hærlige skjeggbamsen :)

Nå er det bare å stikke fingeren i jorda og TØRRE drive treningen framover! Dette gjelder forsåvidt også kjedingen. Hver bidige trening framover SKAL jeg kjede, for nå er det ikke lenge til begge hundene er startklare. Maxen i kl3 og Ember i kl1.
Dette skal bli en spennende vår/sommer :D

Oooptimist. Jeg vet det går bra...

Ja optimisme er virkelig det rette ordet.
Passeringstreningen skrider hurtig framover og det vi har fått gjort av annen trening går så det suser.

Først er det kanskje på sin plass å oppdatere litt ift passeringstreningen, da de to siste innleggene har omhandlet nettopp dette. Jeg kan med glede registrere at det arbeidet vi har gjort den seneste tiden virkelig har begynt å bære frukter. I løpet av denne uken har vi sikkert passert 10-15 hunder, på varierende avstand, med høy grad av mestring. Vi har ikke hatt en eneste ”misslykket” passering og må ha gjort noe riktig da Ember blir mindre og mindre ”oppildnet”.
Vi har sett an de andre hundene, økt avstanden til hunder med stiv kroppsholdning, økt den ytterligere til de utagerende hundene, men også minsket den betraktelig til de hundene som har sett rolige og trygge ut. Ember har vært kjempeflink og blir mindre og mindre interessert i de hundene vi ser på tur og passerer. Selv ikke de utagerende har vært noen stor utfordring denne uken :D
Så bra er det gått at jeg har gjort avtaler med ”hundevenner” jeg ikke har sett på lenge samt kolleger med hund, blitt enige om å møtes et bestemt sted for passering med påfølgende rolig tur i bånd. (Hundene har ikke fått hilst før vi har sluppet de løs etter ca 20min) 2 ganger denne uken har vi gjort dette og jeg har fått konstatert at Ember egentlig er relativt ”ferdig” med de andre hundene idet vi har passert på en fin måte, noe jeg ser som svært positivt.
Den eneste ”nesten ulykken” vi har hatt var da en løs hannhund kom bort til oss. Ember reiste bust og knurret idet de stod snute mot snute, men snudde seg etter meg idet jeg brukte klikkeren. Vips var den situasjonen reddet! Tenk at han vil ha godbiter selv i en sånn situasjon!!
Nå skal det sies at jeg ikke bekymrer meg nevneverdig om nettopp slike ting da det å bruse seg opp ift andre hannhunder hører puberteten til. Så lenge han er flink til å passere hunder vi møter på tur og ikke bryr seg nevneverdig om forstyrrende hunder når vi trener skal jeg påse at de hannhundene han får møte løs er rolige og trygge, eller de han kjenner fra før.

Ellers var LP trening med Karin Fyrand, og hennes to frøkner, fredag denne uken en stor høydare!
Vi møttes i et ridehus i Vestby for halvannen times LP trening og hadde hundene ute/ trente samtidig. Dette var super trening for vår del!

Det kom ikke som noen overraskelse at MaxiTaxi ikke kunne brydd seg mindre om slike forstyrrelser, men det faktum at selv Ember valgte vår trening til tross for store hundeforstyrrelser gjorde at optimismen blomstret ENDA mer! Jeg kunne ha han løs til tross for at Karin sendte Nila til ruta og belønnet heftig med ball, til tross for at hun kjørte innkallinger i umiddelbar nærhet og til tross for en heftig frisbee oppvisning! Tror neimen ikke det finnes større forstyrrelser enn frisbee-fun!

Hundene dukker opp ca 1 1/2 min ut i snutten, men er det ikke imponerende triksing av karin også!!

Thursday Afternoon Frisbee from Kar Fyr on Vimeo.

For flere heftige filmsnutter av karin og hundene, Se DETTE innlegget i Karin sin blogg.

Vi fikk gjort en hel masse i ridehuset.
Maxi fikk stegforflyttninger i FVF, innkalling med dekk, sitt under marsj og ruta. I stegforflyttningene har jeg lenge konstatert at det lett kommer lyd, men har ikke helt klart å bestemme meg for hva jeg skal gjøre med det. Vel, jeg har prøvd meg litt fram og har NÅ endelig bestemt meg for strategi!
Det er for så vidt ikke rart det kommer lyd da Maximus har en forventning som ikke likner grisen til disse momentene. Jeg har ikke vært flink til å øke kriteriene men snarere kjørt meg fast i et meget rigid belønnings rituale. Han har lenge fått belønning for hver forflyttning og blir lett frustrert dersom ikke belønningen kommer der han venter den.
For å bøte på dette skal jeg innføre forflyttninger og vendinger på stedet som en ”helt naturlig del” av fri ved foten. Kommer det lyd skal den ikke belønnes, eg avbryter ikke men tar bare med hunden videre i ny vending eller FVF. Jeg ønsker ikke å gjøre noe stort nummer ut av det, bare selvsagt ikke belønne de forflyttningene der det kommer lyd. Erfaringsmessig har jeg nå sett at dersom jeg bare går videre i treningen, går en ny liten strekke og deretter repeterer en forflyttning kommer det som oftest ikke lyd, og disse har jeg derfor bestemt meg for å belønne. MEN jeg kommer til å vokte meg vel for ikke å belønne hver bidige forflyttning eller vending. Jeg ønsker rett og slett å utjevne forventningen, lære Maxi at belønningen likeså godt kan komme i en rett strekke FVF, eller ”transportetappe” ETTER forflyttningene som i selve momentene!
Når det kommer til ruta har jeg tydeligvis ikke vært flink nok med å belønne gjennom ruta/transporten UT den siste tiden, for her stoppet han for tidlig opp. Han stoppet opp heeelt på kanten, med en labb på rutebåndet. Heldigvis lot det hele seg løse raskt med noen belønninger for farten UT. Innkalling med dekk gikk derimot strålende og det samme gjorte dekk under marsj :D

Ember fikk lineføring, fremadsending gjennom ruta, innkalling, stå under baklengs marsj, innkalling og apport. I tillegg kjørte vi vår første ”ordentlige” kjede med:
liten strekke FVF- innkalling - dekk fra holdt.
Og alt dette med andre forstyrrende hunder tilstede! Flinkeste Påsan!! :D
Nå MÅ jeg derimot bare ta meg selv i nakken og bli ferdig med hele ”stå under marsj” øvelsen!!
Vi har trent signalkontroll på selve hopp-ståen i framlengs marsj, noe som fungerer veldig fint, men enda ikke satt på det å holde posisjonen her. (Det at han skal bli stående til tross for at jeg beveger meg virede)
De andre øvelsene er så å si ferdige, ja med unntak av hopp over hinder som jeg ikke har fått trent siden kurset med Thomas i desebmer. Jeg har ikke turt å jobbe med denne øvelsen utendørs da det enten har vært for glatt eller for mye snø til å trene. Innendørs er det for glatt på parketten og i parkeringshuset på Ullevåll stadio’n har jeg ikke vært på lenge.

I morgen er det derimot trening med Kristin i parkeringshuset under Ullevåll stadioen og da SKAL jeg ta med hoppehinderet, om det ikke er fryst fast ute :/

Fortsatt fin helg alle sammen!!

Trening vs håndtering

Ember og jeg var på passeringskurs hos Camilla Lien i helgen. (canis avd. Asker og Bærum + Hønefoss) )
Teorien og treningsmetodikken var ikke ny, men vi hadde noen meget interessante diskusoner jeg tenkte jeg skulle dele med dere.

Først og fremst vil jeg derimot si at Ember var en kjempedyktig gutt. At han er litt usikker i møte med andre hunder skal jeg ikke stikke under en stol, men jeg oppfatter atferden like mye som en oppspilthet eller en fryd over å se en annen firbent. Jeg tror og håper med andre ord ikke det hele stikker så dypt. En skrekkblandet fryd jeg tror vi skal klare å jobbe med, gi han et verktøy for å håndtere!
Nå kan det selvfølgelig tenkes han har en større utrygghet enn hva jeg oppfatter, og det skal derfor bli noen spennende mnd framover. :(

Ila helgen jobbet han både innendørs med annen hund, uten å bry seg nevneverdig om dette, og reagerte/håndterte de isenesatte passeringene med andre hunder på en fin måte.
Nå er det jo slik med passeringskurs at de ikke blir like reelle som hverdagen, ofte går man mot de samme hundene og ofte benytter man samme sted. For å unngå dette så lang det lot seg gjøre fikk Ember forskjellige "statisthunder" hver gang, men området var jo det samme.
Igår møtte vi derimot Ellen med en tispe hun passer, la opp første møtet på "ukjent plass" som en passering og lot de deretter løpe løse på tur sammen. Passeringen gikk supert, Ember holdt seg frivillig til meg, og under turen lekte de så fint atte.

Når det gjelder diskusjonene var det artig å kunne diskutere med Camilla, en dyktig og kunnskapsrik instruktør. Det som slo med, og ble diskutert ila kurset, var hva som var trening vs. håndtering.
Jeg bet meg nemlig merke i at Ember tålte mye mindre når han var i "turmodus" enn når han ble satt- eller selv gikk inn i LP modus.
Jeg har jo praktisert "sitt med omvendt lokking" her hjemme når andre hunder har passert, og dette har fungert tilsynelatende utmerket. Men jeg la på kurset merke til at han ikke taklet de samme situasjonene og avstandene dersom han ikke var under signal/ i fvf eller i en sitt.
Han har altså ikke blitt flinkere til å håndtere møtesituasjonene, men blitt flinkere til å sitte med forstyrrelser!

La meg ta et eksempel fra menneskeverden. La meg si du er redd for å stå foran en forsamling. Du er derimot kjempe flink til å spille et instrument! Tar du med deg instrumentet opp på senen kan du stå foran forsamlingen, nettopp fordi du gjør noe du kan godt. Du kan konsentrere deg om noe annet du mestrer. Neste gang du skal opp foran forsamlingen er det derimot akkurat like guffent, nettopp fordi du ikke har øvd deg på det å stå foran forsamlingen, du er bare øvd deg samt blitt flinkere på å spille instrumentet i ulike settinger!

Når jeg har bedt Ember om å sitte har det altså ikke gjort noe med den egentlige utfordringen vår, det har ikke vært god trening men snarere håndtering- eller en nødløsning. Vi har håndtert utfordringen, men uten at Ember egentlig har lært noe som helst... annet enn å sitte med forstyrrelser!!!

God trening vil være det å lære Ember å håndtere selve situasjonen. Se at det kommer en hund og beholde roen uten at jeg behøver å ty til noen nødløsning!
Jeg fikk virkelig øvet på dette ila kurset og fikk på dag 2 noen skikkelige gode passeringer der JEG klarte å holde Ember i turmodus. Det er ikke rart han selv søker en FVF i slike situasjoner da dette er noe han er god på og håndterer fra før. Når han allerede har søkt en slik posisjon skal jeg la han beholde denne, men forsøke å legge opp treningen slik at det mest mulig likner en vanlig tur!
GOD TRENING vil framover bety å holder meg på den avstanden han enda føler seg trygg og rolig og bedrive en kombinasjon av motbetinging og sladdretrening. Hovedvekten ønsker jeg å legge på motbetingingen¨, nettopp så han ikke skal få så mange belønninger for å oppsøke MEG og gå inn i LP modus, men få belønningene hovedsakelig for å forholde seg rolig ovenfor den møtende hunden!

Jeg skal ha fokus på god trening, og heller bruke sitten/nødløsningen når det oppstår situasjoner jeg vet umulig vil gi god treningsverdi. Jeg føler det er godt å ha en slik nødløsning i bakhånd, men må passe meg for å hvile på laubærene gjennom å benytte denne for mye.

Nei, nå må jeg anslutte, skal ut på TRENINGSTUR med Ember, så kosetur med Maxi og deretter jobb!

Slyngel

Ember har gått fra å være en liten guttevalp til å bli en ordentlig slyngel, en staselig og flott slamp av en Labbe. Han begynte tidlig å løfte på benet, sporadisk ved 5 mnd alder og hver gang han tisset når han var 6mnd, men det er først nå de siste ukene han har gått med et lite smell inn i puberteten ;)

Ja denne puberteten, noen hunder går tilsynelatende upåvirket gjennom denne fasen mens andre kan være en real håndfull mens hormonene raser i kroppen. Da jeg vet det er mange som river seg i håret av denne fasen tenkte jeg å skrive noen linjer om hvordan vi håndterer noen av de "utfordringene" som har dukket opp.

Flere ting har skjedd de siste ukene, enkelte ting har jeg registrert uten å se det som nødvendig å ta tak i mens andre har jeg ønsket å ta tak i med en gang.
Det at Ember enkelte ganger faller inn i sin egen ”pubertets-boble”- konsentrer seg om en ting og lett utelukker andre stimuli i omgivelsene er en ting jeg ikke har vurdert som nødvendig å gjøre noe med. Han skal få lov til å vise alle de unghundnykker han bare vil, såfremt jeg ikke ser at dette potensielt kan medfører det at han etablerer negative mønstre for fremtiden.

Det at han kan være så oppslukt av feks en lukt på bakken at han samtidig har problemer med å legge merke til mine signaler syntes jeg i denne fasen er mindre viktig. Det er bare å la være å mase og la han snuse seg ferdig før vi går videre på tur.
Det jeg derimot har tatt tak i er et høyt stressnivå ute på tur der han helst ville dra meg på slep mellom tisseflekkene, i sikk sakk frem-tilbake og over brøytekantene. Plutselig gikk vi ikke lenger på tur sammen, jeg var glemt der jeg hang i enden av lina.
Og det som har voldet meg mest hodebry: Ember sitt forhold til andre hunder.

Når vi gikk på valpekurs innså jeg med en gang at Ember ikke kunne leke med de ande valpene. Han bøllet noe voldsomt, knøvlet de ned i bakken og var ikke interessert i noen hyggelig lek. Vi har derimot gått tur med voksne stødige hunder, så han har fått god sosialisering, og det hele så ut til løse seg fint. Han har aldri vært av den sorten som har elsket å LEKE med andre hunder, har heller villet snuse og gjøre sine egne greier, men har kunne gå turer og trene med andre hunder uten at dette var noe problem. Etter hvert kunne han også omgås yngre hunder, forholdt seg forholdsvis uinteressert men dog rolig.
Så kom puberteten bankende på døren med all sin kraft. Bare ila noen få dager så jeg en utvikling jeg ikke kunne la gå upåaktet hen. Når han så andre hunder på tur ble han plutselig skyhøy, trakk samt hev seg i båndet for å komme bort. Ofte kom det både lyd i form av pip/hyl og bust selv på mange meters avstand.
Fikk han hilse på andre hunder foregikk det hele heftig og begeistret i hele 3 sek., med snusing der bak-foran og over alt, før han stort sett mistet interessen og ruste videre etter neste ”kick”.. dvs tisseflekk. Enkelte tisper skulle han ri på, men stort sett har han ikke brydd seg om kjønnet på hunden.

Jeg oppfattet hele tur situasjonen som ganske så frenetisk, der Ember jaget etter lukter og hunder. En periode ble han oppglødd bare det kom et menneske i det fjerne, for da KUNNE det jo hende det var en hund med!? Når mennesket kom nærmere og han konstaterte at det denne gang ikke var noen hund var vi igjen tilbake til sikk-sakk mellom brøytekanter, busker og lyktestolper.

Jaja, så hvordan gjøre noe med dette men fremdeles gjøre minst mulig ut av en helt naturlig utviklingsperiode? Han har jo tidligere kunnet gå pent i bånd, vært ”följsam”/hele tiden hatt et øye med meg på tur og egentlig ikke vært så opptatt av hunder.
Jeg vil at han skal kunne lukte på de flekkene han ønsker, men uten å dra meg over ende.
Jeg vil kunne gå avslappende turer, både med hunden løs og i bånd, der han ikke går på konstant tå hev. Møte andre hunder på tur gjør man jo til stadig og derfor ønsker jeg at han skal kunne håndtere dette på en roligere og mer avslappet måte.

På 3 uker syntes jeg vi har kommet langt, tatt et stort skritt i riktig retning. Jeg er nok litt på tå hev, da slike perioder kan bidra til at det bikker den ene- eller andre veien. Som sagt ønsker jeg ikke at han skal danne atferdsmønstre å dra med seg videre.
Det artige er derimot at det ikke skulle så mye til før det hele ble mye bedre.

1. Jeg gikk så mange av turene jeg bare kunne med hundene hver for seg. Slik at den ENE kunne få min fulle oppmerksomhet.

2. Vi tok tak i litt ”silky-leash” trening inne og tok deretter med oss denne treningen ut.
Jeg brukte tørrforet/matrasjonene hans som belønning og brukte godbitsøk etter noen tørrforkuler på bakken som belønningsform. Når vi begynte å gå stoppet vi i starten hyppig og la ned godbitsøk samt gjorde akkurat det samme dersom han dro avgårde i båndet: jeg stoppet opp, ventet til båndet ble slakt- til han vendte seg fra flekken han ville bort til og la igjen ned godbitsøk. Når alle godbitene var blitt funnet gikk vi rolig videre.
Det skulle ikke mange slike turer til før jeg la merke til en helt annen ro i hunden. Etter noen dager kunne vi igjen gå på tur uten at han dro meg overende. Artig det der med forventninger, turen var ikke lenger KUN luktflekker men også matsøk, som ofte virker nedroende i seg selv. På kjøpet fikk jeg tilbake följsamheten

3. Når det gjaldt dette med andre hunder ville jeg ikke at han skulle bli deprivert på den sosiale kontakten og av den grunn bare bli mer motivert for å komme bort til hundemøtene. Av den grunn planla og gjennomførte jeg 3 type turer samt etablerte 2 regler.

· Turer i bånd der vi ikke hilste på møtende hunder
· Turer i bånd der vi ikke møtte andre hunder
· Turer løs med andre hunder der han fikk leke og kose seg.

Når vi går turer i bånd er regelen nå at vi ikke hilser.
Forventningen skal ligge i det at en rolig sitt, rolig og konsentrert sinnsstemning mens de andre går forbi, genererer belønning. Jeg har benyttet meg mye av omvendt lokking her da dette er en øvelse han kan godt fra før.
Da han er en aktiv gutt forsøkte vi oss litt fram på dette og jeg fant ut at det å ha han sittende ga de mer vellykkede repetisjonene. Var han ”oppe og gikk” ved min side var det mye lettere å ”plutselig” bestemme seg for å hilse, hive seg ut i lina. Det å sitte godt med forstyrrelser er en øvelse han har inne fra før og lykkeprosenten har faktisk vært 100% fra dag 1 selv i denne settingen.
Jeg fikk mange hundebekjente (også hunder i nabolaget Ember ikke kjenner) til å møte oss på disse turene, slik at vi kunne dra det enda litt lenger enn hva man kan med fremmede hunder/mennesker man møter på tur. Ember fikk sitte mens de gikk forbi, og deretter gikk vi forbi hverandre noen ganger før vi avsluttet i en ”sitt og bli” ganske nærme hverandre- og deretter gikk videre hvert til vårt.

Vi gikk også turer i bånd på steder der det var liten sannsynlighet for å møte andre hunder. Både fordi jeg ikke ønsket at enhver tur skulle bli trening og fordi jeg ønsket at han skulle kunne slappe av ift det å stadig ”lete etter” hunder på tur.

Og til syvende og sist har vi gått turer med andre hunder der han er løs- og har lov til å hilse og leke. Dette er turer med trygge voksenhunder som sier ifra, på en fin måte, dersom han blir for ivrig- skal opp og ri eller liknende.

I tillegg til dette har han fått være med når jeg holder kurs, men ikke gjort stort annet enn å ligge/sitte i kurven sin og se på de andre hundene trene. Sist på tirsdag var han med på shaping-kurset jeg holder for de dyktige instruktørene ved Antrozoloogisenteret og gjorde ikke stort annet enn å trene passivitet i nærheten av de andre hundene.

På bare noen uker er situasjonen blitt en helt annen.
Han drar ikke på langt nær like mye og like ofte i båndet. Vi går igjen på tur sammen og dersom vi møter andre hunder kan vi nå gå så nærme som ca 10m før eg må stoppe opp og få Ember ned i sitt med omvendt lokking. Når vi begynte måtte dette skje allerede idet han så den andre hunden, ofte på opptil 30-40m avstand. Ember er i tillegg blitt så opptatt av å sitte at han enkelte ganger har satt seg ned direkte idet jeg stopper, før jeg får gitt signalet om dette.

Det største ”cluet” tror jeg lå i det å få ned det generelt høye stresset eller forventningen til turen. Det å få bena på jorden igjen gjennom noe så enkelt som godbitsøk underveis gjorde han igjen ble mer mottakelig for flere stimuli. Ikke BARE tisseflekkene og hundene, men også meg og vårt!

Jeg velger å ta slike ting på alvor, slik at det ikke skal utvikle seg til noe mer, men maler for all del ikke fanden på veggen her. Jeg håper og tror dette skal bli bra og at det bare er en litt utfordrende pubertal periode vi er gjennom.
I helgen har vi i tillegg meldt oss på et passeringskurs for å få eventuell ny input til ting vi kan gjøre annerledes, eller bare få mange fine treningsmuligheter/økter med godt tilpasset vanskelighetsgrad :D

Gleder meg Maximus!

VAR/ER HAN IKKE HELT TIL Å SPISE OPP??

Nei, jeg får virkelig ikke sove i natt. Det KAN hende det har noe med at jeg sov til 12 idag (!!), at det har vært en hektisk kveld på jobb eller det at jeg fikk i meg en diger kopp kaffe før jeg avsluttet skiftet kl 22.. men jeg tror ikke dette er hovedårsaken. Jeg tror det er fordi jeg gleder meg slik!! Jeg har ligget våken i sengen, tenkt på og gledet meg over at Max'en er så frisk og rask. Kjenner meg nærmest litt euforisk! ;D

Han har de siste ukene tålt både lengre turer på ski i moderat tempo, en tempotur der han virkelig fikk gitt jernet i full spurt og våre to første LP økter på lenge!! Det har virkelig vært en fryd å se han i løypene, for ikke å glemme på de treningsøktene han har fått. Jeg vet det blir å menneskeliggjøre, men jeg er SIKKER på at han har savnet det å få være med på "ordentlig". Ikke bare litt, slik det desverre har vært den siste tiden, men FULT OG HELT!
Han har ikke vist tegn til at dette har tatt på overhodet, men er snarere kvikkere enn kvikkest!

Jeg har ligget i sengen og tenkt på hva sommeren nå kan bringe.
Jeg er faktisk ikke snauere enn at jeg har ligget i sengen og planlagt LP- treningene nærmest et halvt år fram i tid ;)
Hvordan vi skal sjekke "ståa" den nærmeste tiden, for så å virkelig ta tak i det som mangler. Å så deilig det er å håpe og drømme! Så deilig det er når alt bare er fryd og gammen!

Etter hva jeg husker, før vi la LP'en på hylla en stund, var vi nemlig ikke så langt unna..

• Fellessitten og fellesdekken var grei. Det skulle forundre meg stort om det lå noen utfordringer her da Max alltid har vært svært trygg på fellesøvelsene.
• I fri ved for må vi jobbe med litt lyd i enkelte vendinger på stedet (ikke bare bare det men)ellers er det bare finplukk for petimeteret (Oui, C'est moi) som genstår
• Sitt under marsj var grei, her gjensto det kun litt. Jeg ønsker at han skal ha fokus fram/ser rett fram når jeg går bak- dette for å forhindre at han vrir seg eller blir sittende i en stilling som ikke er bra for bekkenet (Han har hatt låsninger her tidligere. Bedre å være på den sikre siden)
• Innkalling med dekk. Sist vi sjekket var denne fin-fin
• Ruta. Joda, denne er vel et evighetsprosjekt, men han fant stort sett rett posisjon og ventet på signalet før han la seg. Det gjenstår å kjede inn innkallingen på slutten
• Apport over hinder. Sist jeg sjekket var denne fin. Litt knuff inni meg ved innkomsten. Ellers fin
• Metall apport. Super. Han ga ikke uttrykk for å anse dette som noe annet enn en "vanlig" apport.
• Neseprøve. Her gjenstår det mye. Men vi ER igang. Har jobbet med denne innendørs som aktivisering den siste uken.
• Avstand. Dette har vært mitt HAT-moment lenge, men det ser nå ut til å ha løsnet betraktelig. Dette er faktisk det eneste momentet Max har jobbet jevnt og trut med, det han som oftest har fått bryne seg på når vi har trent litt småtterier innendørs.
  Han trakk tidligere noe voldsomt fram i ALLE bevegelsene (jada Anneli.. jeg innrømmer det NÅ ;) men det ser nå ut til å ha blitt mye bedre. Helt bra er det ikke, men det er såvisst mye bedre enn hva det var!

Ja, så gjenstår det bare å ta det litt sakte men sikkert, børste støver av gamle kunster og se hva som skjer når han igjen får være med å trene. Som i "gode gamle dager" :)

Jeg ser for meg klipp fra Maxi var ca 1 år samt et lite klipp fra i fjor vinter når jeg tenker på hvor artig han syntes det er å få være med. Få være med å trene og få være med å "leke"!
Dere har sikkert sett de før, men jeg syntes de utstråler så godt nettopp den gleden og iveren han har. Nå syntes det ikke så godt på meg, men jeg skal love dere jeg kjenner akkurat den samme gleden der jeg masjerer stivt avgårde!